Duncan Hallas

Frem mot et revolusjonært sosialistisk parti


Først publisert i Party and Class, London, Pluto Press, 1972. Oversatt av Internasjonale Sosialister.


De siste førti års begivenheter har i stor grad isolert den revolusjonære sosialistiske tradisjonen fra arbeiderklassen i Vesten. Det første problemet er å sammenføye dem. De mange særskilte og lokale kampene om lønn, betingelser, boliger, leie, utdanning, helse osv., må samordnes og forenes til en sammenhengende fremadrettet bevegelse basert på en strategi for omdanning av samfunnet.

Uttrykt i menneskelige former betyr dette at det må skapes et organisert lag av tusener av arbeidere, både kropps- og åndsarbeidere, som er fast forankret blant sine arbeidskamerater og som har en felles bevissthet om behovet for sosialisme og om hvordan man oppnår det. Gjenskapes er et bedre ord. For et slikt lag fantes på 20-tallet i Storbritannia og internasjonalt. Oppløsningen av dette laget, som til å begynne med skyldtes stalinisme og deretter den komplekse samhandlingen mellom stalinisme, fascisme og ny-reformisme, reduserte den virkelige sosialistiske tradisjonen i de avanserte kapitalistiske landene til en tilstand helt i utkanten av det politiske liv. Ettersom den stiger frem igjen fra denne tilstanden, får de gamle uenighetene nytt liv. Formen for sosialistisk organisasjon er igjen et diskusjonstema.

Det er gjengs oppfatning på venstresiden at en organisasjon av militante sosialister er nødvendig, med unntak av hos noen få anarkistiske purister. Men hva slags organisasjon? Et synspunkt som er vanlig blant nylig radikaliserte studenter og unge arbeidere, er spontanisme. Det hører til sakens natur at dette er noe av et paraplybegrep, som dekker en mengde forskjellige tendenser. Essensen av det de har til felles, er en fiendtlig innstilling til sentralisert og koordinert aktivitet, og en dyptliggende mistenksomhet mot alt som har et snev av "lederskap". I følge dette synet er intet annet enn en løs føderasjon av arbeidsgrupper nødvendig eller ønskelig.

Den underliggende antagelsen er at sentraliserte organisasjoner uunngåelig gjennomgår byråkratisk degenerering, og at den spontane aktiviteten til arbeiderne ene og alene er tilstrekkelig grunnlag for å oppnå sosialisme.

Bevisene for den første antagelsen er overveldende - ved første øyekast. De klassiske sosialdemokratiske partiene tidlig på 1900-tallet er skoleeksempler på dette. Det var det tyske sosialdemokratiet som forsynte Robert Michels med materialet han brukte til å formulere "Oligarkiets jernlov". Kommunistpartiene, som ble dannet først og fremst for å fravriste de konservative sosialdemokratiske byråkratiene innflytelsen over politisk bevisste arbeidere, ble etter hvert byråkratiske og autoritære i en grad som hadde vært utenkelig i tidligere arbeiderklassepartier. Dessuten har de grunnleggende masseorganisasjonene, fagforeningene, overalt blitt et synonym for byråkratisering, tilsynelatende uavhengig av hvilken politisk farge ledelsen deres har.

Ut fra slike bevis trekker noen spontanister den konklusjonen at et revolusjonært sosialistisk parti er en selvmotsigelse. Dette er selvfølgelig den tradisjonelle anarko-syndikalistiske holdningen. Mer vanlig er det å innrømme at et parti under gunstige forhold kan unngå å bukke under for Systemets klamme omfavnelse. Likevel heter det seg at et slikt parti, byråkratisert pr. definisjon, uunngåelig har i sin struktur kimen til en ny herskende gruppe, og vil om den lykkes, skape et nytt utbyttersamfunn. Erfaringene med stalinistiske partier ved makten blir brukt som bevis for dette.

Mye av det tilsynelatende riktige i slike synspunkter utledes fra disses meget abstrakte og universelle karakter. Det ville være urettferdig å sette likhetstegn mellom slike teorier og den moteriktige ideen i dag om "mennesket som naken ape", men det er helt klart noen likheter i deres psykologiske appell. Skribenter som Morris og Ardrey unngår helt den vanskelige og kompliserte jobben med å analysere faktiske samfunn og aktuelle konflikter, for å kunne trekke slutninger om at det ene eller det andre er uunngåelig, ut ifra en påstått uforanderlig menneskelig (eller dyrisk) natur. På samme måte som mye spontanistisk tenkning beveger seg fra veldig generelle ideer om svakhetene ved formell organisering til høyst spesifikke konklusjoner, uten noen særlige anstrengelser for å undersøke hendelsenes egentlige forløp. På denne måten blir stalinismen sett som en uunngåelig konsekvens av Lenins forkjærlighet for et sentralisert parti. Noen få generelle begreper, et par antatte "universelle sannheter" som man lett kan lære seg på en halv time, blir et substitutt for seriøs teoretisk utrustning. Ettersom den virkelige verden er et svært komplisert sted, er det svært beroligende å ha til sin disposisjon ingrediensene til umiddelbar sosial visdom. Uheldigvis er disse også høyst villedende.

Likningen som sier at "sentralisert organisering = byråkrati = degenerering" er faktisk en sekularisert versjon av myten om arvesynden. I likhet med sitt forbilde leder den til dypt reaksjonære konklusjoner. For det som i virkeligheten blir antydet er at arbeidsfolk er ute av stand til å ha kollektiv demokratisk kontroll over sine egne organisasjoner, selv om dette i mange tilfeller har vist seg å være sant. Men å påstå at dette nødvendigvis er uunngåelig, er det samme som å påstå at sosialisme er umulig fordi demokrati, i ordets rette forstand, er umulig.

Dette er nøyaktig den konklusjon som ble trukket av de "ny-Machiavellistiske" sosial teoretikere i de tidlige 1900-årene, og som er dypt forankret i den moderne akademiske sosiologien. Den ligger til grunn for den moderne sosialdemokratiske teorien. Selvfølgelig vil spontanistiske sosialister ikke vite av dette. Deres innstilling er i bunn og grunn å avvise den gamle slitte klisjeen om at det alltid kommer til å finnes eliter og masser, ledere og de som blir ledet, noen som hersker og noen som blir hersket over. Ikke desto mindre er den motsatte konklusjonen innebygd i spontanistenes tilnærming til organisatoriske spørsmål, av den enkle grunn at formell organisering er et grunnleggende trekk ved et hvert komplekst samfunn.

Det er faktisk umulig å komme frem til noen nyttige poenger om problemene ved sosialistiske organisasjoner på et nivå av "universelle" generaliseringer. Organisasjoner eksisterer jo ikke i et vakuum. De består av virkelige mennesker i spesifikke historiske situasjoner som forsøker å løse virkelige problemer med et begrenset antall valgmuligheter til rådighet. Det å ikke tilstrekkelig ta med i beregningen at hensynet til disse temmelig opplagte betraktningene forvansker diskusjonen. Spesielt tydelig er dette i diskusjonene rundt stalinismens opprinnelse.

At bolsjevismen var stalinismens far er en del av trosbekjennelsen hos de fleste spontanister. Det er også synspunktet til det store flertallet av sosialdemokratiske, liberale og konservative forfattere. Selvfølgelig er dette ubestridelig rent formelt sett, ettersom det stalinistiske byråkratiet steg frem av bolsjevikpartiet. Men med dette kommer vi ikke langt. Med denne typen resonnement blir Jesus Kristus den spanske inkvisisjonens far og Abraham Lincoln den amerikanske imperialismens far. Vi får håpe at ingen innbiller seg at utsagn av denne typen fører frem til noen nyttig konklusjon. Spørsmålet er hvordan og hvorfor stalinismen dukket opp, og hvilken rolle, om noen, bolsjevikpartiets struktur spilte i prosessen.

Daniel Cohn-Bendits behandling av dette emne i sin bok Den senile kommunismen er lærerik. Han setter seg som mål å vise hvordan "Bolsjevikpartiet langt fra ledet den russiske revolusjonen fremover, men faktisk var ansvarlig for å holde massenes kamp tilbake mellom februar og oktober 1917, og senere for å forandre revolusjonen til en byråkratisk kontrarevolusjon - i begge tilfeller nettopp pga. partiets karakter, struktur og ideologi."

Det første poenget er ikke relevant her og vil bli diskutert senere. Det andre er utviklet ved hjelp av sitater, som er valgt ut for å passe med den kalkulerte ondskapen til Lenin og Trotski. Det vises, korrekt nok, at i 1917 gikk Lenin inn for at foretak ble styrt av valgte komiteer av arbeidere og at han i 1918 gikk sterkt inn for énmannsstyre, at Trotski i 1920 forlangte militarisering av arbeidet og at undertrykkelsen av Kronstadt- opprøret i 1921 var et viktig vendepunkt i prosessen der de russiske arbeiderene mistet makten. Det som virkelig er forbausende ved Cohn-Bendits beretning om disse begivenhetene, er at han fullstendig utelater å vurdere omstendighetene de forgikk under. Ødeleggelsene i kjølvannet av intervensjons- og borgerkrig, den russiske industriens fall, oppløsningen av den russiske arbeiderklassen, alt dette hadde øyensynlig ingen innvirkning på utfallet. Sant nok blir det innrømmet i forbifarten at Russland var et tilbakeliggende land, og ble isolert av den tyske revolusjonens nederlag, men, blir vi fortalt, "disse generelle faktorene kan ikke på noen måte forklare den spesifikke vendingen den (revolusjonen) tok".

Nå er det jo vanlig å anta at det er en slags forbindelse mellom typen av og nivået på produksjonen av livsnødvendigheter, og hva slags sosial organisering som er mulig i et hvilket som helst samfunnsstadium. Det er ikke tvil om at det er meget uheldig at det er slik. Ellers kunne jo menneskeheten kanskje ha sprunget direkte fra steinalderen og inn i sosialismen.

Hvis vi derimot er enige om at én av forutsetningene for sosialisme er en ganske høyt utviklet industri med en høy produktivitet av arbeidskraften, så faller noen av disse generelle forutsetningene på plass. Dette er noe C-B hopper lett over. Revolusjonstidens Russland var ikke bare et tilbakestående land. Sammenliknet med datidens utviklete kapitalistiske land, var det særdeles tilbakeliggende. Fire av fem personer arbeidet i jordbruket, i England var det tilsvarende tallet 1 av 22 personer. Økonomen Colin Clark har regnet ut gjennomsnitts reallønn for en arbeider i Russland i 1913 til å være 306 enheter, mens det tilsvarende tallet for Storbritannia var 1071. Allerede i England i 1688 lå den tilsvarende reallønnen på rundt 370 enheter. Selv om alle slike utregninger har meget store feilmarginer, illustrerer dette at mulighetene for en overgang til et samfunn fritt for undertrykking var bittesmå i Russland 1917. Det er sant at mennesket ikke lever av brød alene, og at den kulturelle arven også er viktig. Og den kulturelle arven var tsaristisk barbari. Det er ingen overraskelse at det absolutt ikke fantes noen marxistisk tendens i det før-revolusjonære Russland som trodde at sosialismen sto på dagsordenen i et isolert Russland, selv om narodnikene riktig nok hadde hatt et slikt syn.

Men uansett hvor dårlig levestandarden var i 1913, så var dette ren velstand i forhold til det som skulle komme etterpå. Krig, revolusjon, borgerkrig og invasjon fra imperialistmaktene smadret produksjonsapparatet. På slutten av 1919 var bare 22 % av jernbanelinjene i drift - i et land hvor annen transport omtrent ikke fantes. Et år senere lå den samlede industriproduksjonen på 12.9 % av nivået i 1913.

Effekten av dette på arbeiderklassen var katastrofal. Så tidlig som i desember 1918 var antallet arbeidere i Petrograd blitt halvert ift to år tidligere. I desember 1920 hadde 57 % av innbyggerene flyttet ut av Petrograd, og 44 % av Moskvas befolkning hadde gjort det samme.

Mens det i 1917 var rundt tre millioner industriarbeidere, var det bare 1.25 millioner i 1921. Russlands arbeiderklasse forsvant ut på landsbygda for ikke å sulte i hjel. Og for en landsbygd de flyttet til! Krig, sult, tyfus, tvangsinnrullering av hvite og røde, en situasjon der fyrstikker, parafin og sytråd etterhvert ikke var mulig å få tak i - det var virkeligheten i 1920. Både Trotski og Krustsjov rapporterte om kannibalisme fra flere provinser.

I denne desperate situasjonen satte Bolsjevikpartiet sitt eget partistyre inn i stedet for arbeiderklassens selvstyre. Og innenfor partiet vokste det frem et stadig større apparat som skjøv medlemmenes kontroll ut over sidelinja. At dette skjedde, er udiskutabelt. Men det virker sannsynlig at den faktiske situasjonen hadde mer å si for denne utviklingen enn partiets grunnleggende karakter, struktur og ideologi. Utrolig nok, så var partiregimet oppsiktsvekkende liberalt i denne tiden.

Den mest balanserte oppsummering av dette gir Victor Serge, en kommunist med sterke bånd til anarkismen, og som både var øyenvitne til og deltaker i revolusjonen: "Det er ofte sagt at "kimen til stalinismen lå inne i bolsjevismen fra begynnelsen". Jeg har ingen innvending mot dette. Men husk bare at bolsjevismen inneholdt kimen til mye annet - massevis av andre kimer - og de som gjennomlevde entusiasmen i de første årene av verdens første vellykkede revolusjon, bør ikke glemme dette. Å dømme et levende menneske ut i fra de bakteriene som oppdages ved obduksjonen - som han kanskje har hatt i seg siden han ble født - er det veldig logisk?"

I situasjonen med det tilbakeliggende Russland var det den internasjonale situasjonen som bestemte hvilke kimer som blomstret opp og hvilke som døde ut, og dermed hvilke potensielle muligheter som til sist ble virkelighet.

Bolsjevikenes maktovertakelse skjedde i sammenheng med den europeiske revolusjonen. De revolusjonære bevegelsene viste seg sterke nok til å kaste de tyske og østerrikske keiserne, den tyrkiske sultan og den russiske tsar. De viste seg sterke nok til å hindre at en utenlandsk invasjon knuste Sovjetstaten, selvsagt hjulpet av konflikten mellom stormaktene. Men disse bevegelsene stoppet opp eller ble knust før det kritiske punktet ble nådd - at arbeiderklassen overtok makten i et eller to avanserte land. At den tyske revolusjonen ikke utviklet seg lenger enn til en borgerlig demokratisk republikk, ser i ettertid ut til å ha vært det avgjørende. Da spartakistene ble slått, var også skjebnen til den russiske arbeiderstaten avgjort. Bare en kraftig økonomisk støtte fra en avansert økonomi, dvs fra et sosialistisk Tyskland, kunne ha stoppet og reversert oppløsningen av den russiske arbeiderklassen.

Resultatet, overgangen fra det Lenin selv i 1921 beskrev som "en byråkratisk og deformert arbeider- og bondestat" til totalitær statskapitalisme, var en kompleks og langvarig prosess. Poenget som er viktig for vår diskusjon er at en essensiell del av denne prosessen var ødeleggelsen av alle fløyer og tendenser i Bolsjevikpartiet. Det var ikke nok for kontrarevolusjonen å likvidere opposisjonen til venstre og høyre. Partiet var så dårlig egnet til å vende revolusjonen om til en byråkratisk kontrarevolusjon at også de opprinnelige stalinistiske kadrene måtte elimineres før den nye herskerklassen etablerte sin maktposisjon.

I 1934, ved den 17. partikongressen, hadde all åpen opposisjon vært undertrykt i lang tid. Delegatene til denne kongressen, alle som èn stalinister, fikk en skjebne som ble avslørt av Krustsjov i 1956: "Av de 1966 delegatene ble 1108 arrestert... Av de 139 medlemmene og kandidatene til partiets sentralkomité, ble 98 arrestert og skutt". Kort sagt: Det store flertallet av de som i det hele tatt hadde noen røtter i den bolsjevikiske fortiden, ble likvidert og erstattet av folk som ikke var besudlet med selv de svakeste bånd til arbeiderklassen. På 1934-kongressen hadde 4 av 5 delegater vært medlemmer siden 1921.

Disse hendelsene, som hadde dype og varige følger, er fakta av en helt annen natur og størrelse enn de virkelige eller påståtte mangler ved bolsjevikenes organisatoriske praksis. Å snakke om noe annet betyr å henfalle til ekstrem voluntarisme som mange anarkister deler med maoistene.

Vi sier likevel ikke at det siste ordet om organisasjonskunnskap er å finne i bolsjevikenes organisatoriske modell. I dagens ganske annerledes kapitalisme er ikke argumentene for og i mot Lenins stilling i 1903 så viktige - de er i langt større grad irrelevante. Fortropps-modellen som fremheves av diverse maoistiske og trotskistiske sekter, er like feil som anarkistenes modell. Begge er på samme måte basert på et meget abstrakt og villedende syn på virkeligheten.

Det som kan diskuteres her er delvis hvor mye nytte vi kan ha av analogier - dvs sammenlikning av historiske situasjoner. Det er klart at vi trenger en eller annen form for revolusjonært parti, og dette vil være på en eller annen måte en "fortropp". Men det er ikke noe hold i argumentet om at dette må være et eliteparti. Elitisme baserer seg på en tanke om at de forskjeller vi ser, mellom menneskers evner, bevissthet og erfaring, har basis i uforanderlige gener eller sosiale betingelser og som gjør at folk flest ikke er i stand til å styre selv, verken nå eller i fremtiden. Når vi forkaster elitismen, betyr det at vi mener disse forskjellene mellom folk skyldes forhold som helt eller delvis kan endres. Det betyr likevel ikke at vi avviser at slike forskjeller eksisterer i dag.

Den virkelige innvendingen mot "elitepartiet" er at det ofte er del av et foreldet verdenssyn som retter oppmerksomheten vekk fra dagens problemer, og leder i ekstreme tilfelle til en systematisk falsk bevissthet, eller ideologi i den rent marxistiske forståelsen av begrepet.

En fortropp i vår betydning betyr noe slikt som en organisasjon som går i omtrent samme retning, og der medlemmene er inspirert av en form for felles fremtidsvyer og verdenssyn.

Da f eks Trotski beskrev det tyske kommunistpartiet fra 1920-tallet og ti år fremover som den tyske arbeiderklassens fortropp, var det da ganske treffende: I tillegg til at partiets 250.000-300.000 medlemmer omfattet de mest opplyste, energiske og selvbevisste arbeiderne i landet, så opererte partiet i en klasse der den store majoriteten av arbeidere hadde tatt opp i seg grunnelementene i marxismen. I tillegg ble klassen etter 1929 konfrontert med en stadig dypere økonomisk og politisk krise som ikke kunne løses innenfor rammene av Weimarrepublikken.

I den situasjon var partiets handlemåte avgjørende. Hva partiet gjorde eller ikke gjorde påvirket Europa og verdenshistorien etterpå. De skarpe polemikkene om detaljer i taktikk, historie og teori som var hovedbidragene fra de opposisjonelle kommunistgruppene i den tiden, var absolutt nødvendige og må forsvares. I den perioden var fortroppen avgjørende. Med Trotskis metafor: Å pense over til et annet spor ville kunne endre retningen for hele det tunge toget som tysk arbeiderbevegelse utgjorde.

Men i dag er situasjonen ganske annerledes. Det finnes ikke noe tog. En ny generasjon av dyktige og aktive arbeidere eksisterer, men de er ikke lenger del av en samlet bevegelse, og de arbeider ikke lenger i et miljø hvor grunnleggende marxistiske ideer er vidt utbredt. Vi er tilbake ved utgangspunktet. Ikke bare har fortroppen blitt ødelagt, fortropp forstått her som et betydelig lag av organiserte revolusjonære arbeidere og intellektuelle. Tilsvarende har også skjedd med det miljøet og den tradisjonen som ga slike aktivister innflytelse.

I dag er hovedproblemet hvordan man skal utvikle den prosessen som er i gang for å gjenskape tradisjonen og miljøet. Det er kanskje sant det Gramsci sa, at det er vanskeligere å skape generaler enn å lage en hær. Det er i hvert fall sant at generaler uten en hær er fullstendig ubrukelige, selv om vi da forutsetter at de kan utdannes i et vakuum. Faktum er at "fortropp-isme" i sin ekstreme form er en idealistisk perversjon av marxismen som skaper et moralistisk syn på klassekamp. Arbeiderne blir sett på som om de hele tiden slåss for å fri seg fra sine lenker, alltid klar til og ivrige etter å slåss, men alltid forrådt av korrupte og reaksjonære ledere. Spesielt farlige er "venstre"-lederene som skjuler sitt ønske om å selge sjelen sin ved første anledning bak radikale fraser.

Slike ting skjer, selvsagt. Korrupsjon er ikke ukjent i britisk arbeiderbevegelse, og i sine mer subtile former er den vidt utbredt. Men det er groteskt ensidig å anta at f eks Englands historie etter krigen kan bli forklart som "forræderi". Og det er idiotisk å innbille seg at alt som trengs er å bygge "et nytt lederskap" rundt en eller annen sekt, og deretter tilby dette som et alternativ til de ventende arbeiderne.

Virkelighetene er mye mer kompleks. Elementene av et arbeiderklasse-lederskap eksisterer allerede. Aktivistene og de militante som faktisk opprettholder fagforeninger og arbeiderorganisasjoner fra dag til dag, er praktisk sett dagens lederskap. At de er mer eller mindre under innflytelse av reformistiske eller stalinistiske ideer, eller enda mer reaksjonære ideer, kan ikke forklares som forræderi. Dette må forklares både som et resultat av disse folkenes egen erfaring og som en følge av at det ikke fins en troverdig og realistisk sosialistisk tendens eller strømning.

Det første punktet har vært avgjørende: Reformistisk politikk har vært vellykket i de avanserte økonomiene siden verdenskrigen. Ikke hver eneste gang, eller for alle og én, men for nok folk i tilstrekkelig lang tid slik at det har skapt en utbredt tro på reformisme som et godt alternativ.

Fraværet av en sosialistisk tradisjon blir stadig mer viktig. Dersom man legger for stor vekt på konseptet om fortroppen, blir det en virkelig barriere som hindrer sammensmeltningen av tradisjonen og aktivistene.

En av de negative sidene ved lederskap/forræderi-syndromet er den antakelsen at svarene på alle problemer er kjent på forhånd. Svarene finnes i et program som er opplest og vedtatt. For å sikre at programmet holdes "rent og rødt", blir programarbeid bare noe for de få utvalgte. At det fins nye problemer som krever nye løsninger der det er nødvendig å lære av så vel som å undervise sine arbeidskamerater, er ikke velkomne idéer. Dette er fundamentale spørsmål: Allvitenhet er ikke mer sannsynlig for en organisasjon enn for et enkeltmenneske. Det er absolutt nødvendig med en viss mengde usikkerhet, beskjedenhet, fleksibilitet og en viss følelse av hvilke begrensinger som finnes.

Det er ganske usannsynlig at et program skrevet i f eks 1938 inneholder den ferdige løsningen på 70-årenes spørsmål. Uansett, i denne prosessen med å gjenskape en betydningsfull sosialistisk bevegelse, må mange gamle læresetninger forandres. Idéer, i det minste brukbare og gyldige idéer, har en eller annen form for tilknytning til fakta, og en gyldig floskel sier at verden forandrer seg med en hastighet som aldri før.

Egentlig er utviklingen av et program uatskillelig knyttet til utviklingen av bevegelsen selv (med program forstår vi en detaljert fastsetting av reformkrav, overgangskrav og fastsetting av taktikk på alle viktige områder). En slik prosess forutsetter at mange folk er engasjert i utformingen av programmet - folk som også er engasjert i slike kamper og problemstillinger til daglig. Sosialisters oppgave er å kople sammen sin teori og målsetting med problemene og erfaringene til militante arbeidere på en måte som fører til en sammensmelting som både er en praktisk veileder for handling og en plattform for å gå videre. En slik syntese er meningsfull i den grad den virkelig kan brukes som rettesnor for deltakerne. Den må hele tiden justeres i lys av praktiske erfaringer med de endringer som har kommet som følge av et slikt program. Dette er det virkelige innholdet i kampen for et program - som ofte blir snudd på hodet og gjort til en fetisj.

Liknende vurderinger ligger til grunn for internasjonalisme. Internasjonalisme betyr at man innser at de langsiktige felles interessene mellom arbeidere i alle land og disse interessene må settes over alle nasjonale interesser og gruppeinteresser. I dag er dette mer innlysende enn noen gang tidligere, med den stadig økende betydningen av store internasjonale selskaper. Det kan ikke eksistere rent nasjonale sosialistiske organisasjoner. Det er en av trotskistenes store bragder at de alltid har understreket denne fundamentale sannheten.

Men ofte trekker man konklusjonen: "vi må starte med Internasjonalen". Dette er bare enda et eksempel på hvor avsporende en slik fiksering på "ledelse" fungerer. En Internasjonale som ikke består av annet enn en gruppering av sekter i forskjellige land er en illusjon. Det er en skadelig illusjon fordi erfaringen viser at det fører til stormannsgalskap og at man lurer seg unna de virkelige problemene. Vi har en latterlig situasjon der ikke mindre enn tre sammenslutninger eksisterer, og som alle hevder de er Den fjerde Internasjonale, og som utveksler gjensidige bannlysninger som middelalderens paver. Bare dette viser klart nok hvor bankerott fortropp-ismen har vist seg å være ift internasjonalisme.

For å utvikle en virkelig internasjonalistisk strømning - uten en slik strømning er alt snakk om en Internasjonale et selvbedrag - er det nødvendig å begynne med å kople de konkrete arbeiderkampene i ett land med kamper i andre land. Slikt som kopling mellom Ford-arbeidere i USA og England, havnearbeidere i Oslo og Le Havre osv. Dette betyr at man må starte der slike arbeidere virkelig fins, i de enkelte land. Det betyr at man må sette til side store ideer om "internasjonalt lederskap", "verdenskongresser" og liknende - og jobbe med ensformige saker som propaganda og agitasjon i sitt eget land sammen med utvikling av internasjonale koplinger som - uansett hvor små de er til å begynne med - er meningsfulle for arbeidere utenfor det sekteriske miljøet.

Møter og diskusjoner mellom sosialistiske smågrupper i de forskjellige land er essensielt, teoretiske diskusjoner er essensielt. Men fremfor alt er det avgjørende å skape virkelige koplinger mellom grupper av arbeidere på tvers av grensene. Bare etter at dette er gjennomført i en betydelig skala vil forutsetningen for å danne en ny Internasjonale være til stede. I dagens situasjon er sammenlikningen med Marx og Den 1. Internasjonale på mange måter mer relevant enn en sammenlikning med Lenin og den 3. Internasjonale. Men ingen av disse modellene kan kopieres direkte av.

Selvsagt er det et viktig korn av sannhet i tanken om "fortroppen". Vi anerkjenner at arbeidsfolk har en ekstrem variasjon i bevissthet, selvtillit, erfaring og aktivitet. En ganske liten og stadig skiftende del av arbeiderklassen er faktisk involvert i aktivitet i de eksisterende masseorganisasjonene. En større del er tidvis involvert og det store flertallet er med i aktivitet bare under helt eksepsjonelle forhold. Videre, selv når mange arbeidere er med i aktivitet, i streiker og kamper mot husleieøkninger o.l., så er disse kampene typisk preget av sektorinteresser og har en avgrenset målsetting. Det eneste større eksemplet som opptrer mer eller mindre regelmessig er når man går, mer eller mindre som en del av et ritual, og stemmer på et parti som står for arbeidsfolks interesser. Og selv på dette nivået må man huske at noe slikt som en tredjedel av arbeiderklassen har stemt konservativt i hvert valg etter krigen.

Å slå fast disse velkjente kjensgjerningene er ofte blitt betraktet som ondsinnet sladder eller et forræderi mot arbeiderklassen. Selv om det vi sier ikke bare er en kjensgjerning, men også noe som må være et faktum for at kapitalismen skal fortsette som et demokrati. Så snart mange mennesker virkelig begynner å handle på egen hånd, kollektivt og hele tiden for å endre sin egen livssituasjon, så begynner de ikke bare å endre seg selv. De begynner å underminere hele grunnlaget for kapitalismen. Dersom et parti skal være relevant må det være i stand til å gi den virkelige fortroppen, den mest avanserte og bevisste minoriteten av arbeidere, den selvtillit og samhørighet de trenger for å få massene med seg. Dermed følger det at det ikke kan være snakk om å lage et parti uten at denne minoriteten er med i partiet. Det holder ikke å lede klikken av selv-oppnevnte ledere.

Problemet med apati må sees i denne sammenhengen. Som det ofte har blitt pekt på, er apati i bunn og grunn en følelse av maktesløshet, av manglende evne til å endre tingenes gang mer enn på helt marginale måter. Fremveksten av apati, en økende "privatisering", å snu ryggen til verden, er naturlig nært knyttet til at reformistisk politikk i stadig mindre grad holder sine løfter, mens de internasjonale kapitalistiske selskapene får økt makt større mulighet til å omgå 'nasjonale' reguleringer. Det er av denne grunn at apati kan raskt snus til det motsatte dersom et troverdig alternativ blir presentert.

Dette alternativet må være noe mer enn bare en samling individer som gir sin tilslutning til en plattform. Det må også være et senter for gjensidig opplæring og debatt, for å heve den ferske aktivisten opp til en erfaren, for sammensmeltningen av erfaringene og verdenssynet til alle slags arbeidere og intellektuelle med ideen om vitenskapelig sosialisme. Alternativet må erstatte alle de institusjonene, spesialskolene, universitetene, klubbene osv der herskerklassen gjennomsyrer sine kadre med sitt verdenssyn, tradisjoner og lojalitet. Og partiet må gjøre dette uten å kutte båndene mellom sine militante og deres arbeidskamerater.

Den gode gamle avledningsmanøveren, spørsmålet om hvorvidt sosialistisk bevissthet spontant oppstår blant arbeidere, eller om det må tilføres av intellektuelle utenfra, har overhodet ikke noen relevans for moderne forhold. Det er strengt tatt et ikke-spørsmål fordi det forutsetter at det eksisterer et mer eller mindre autonomt arbeiderklassens verdenssyn, der noe kan injiseres inn. Om dette relativt homogene arbeiderklasse-verdenssynet, kjærlig beskrevet av forfattere som Hoggart, noensinne var så autonomt som det ofte har blitt antatt, kan man stille spørsmålstegn ved. I alle tilfeller er det dødt, drept av de forandringene i de sosiale forholdene og fremfor alt av massemedia. Det er temmelig latterlig å diskutere hvorvidt man skal tilføre ideer utenfra til arbeidere som har egen TV. Det er sikkert at de fleste arbeidere, og spesielt aktivistene, ser ting temmelig annerledes enn borgerne på aksjemeglermarkedet. Hele deres livserfaring sikrer dette. Men arbeidere er ikke automater som passivt lystrer omgivelsene. Alle må ha et eller annet bilde av verden, en referanseramme som man tilpasser data i, noen forutsetninger om samfunnet. Hele det veldige apparatet av massekommunikasjon, utdannelsesinstitusjoner og alt det andre, har som en av sine hovedfunksjoner det som sosiologene kaller "sosialisering" og som wobbliene kalte hue-fiksing. De antagelsene som passer den herskende klasse best, er det daglige brød for oss alle. Enkeltpersoner, enten de er bussjåfører eller foreleser i estetikk, kan motstå denne påvirkningen i noen grad. Men bare et kollektiv kan utvikle et systematisk alternativt verdenssyn, og til en viss grad overvinne fremmedgjøringen. Fremmedgjøringen som følger med mentalt og fysisk lønnsarbeid, og som påfører alle, arbeidere som intellektuelle, et stykkevist og fragmentert syn på virkeligheten. Det Rosa Luxemburg kalte "sammensmeltningen av vitenskap og arbeidere" er utenkelig utenfor et revolusjonært parti.

Det er umulig å skape et slikt parti utenom på en tvers igjennom demokratisk basis. Med mindre partiets indre liv er slik at sterke uenigheter er regelen, og diverse tendenser og meningsavskygninger er representert, kan et sosialistiske parti umulig heve seg over sektens nivå. Det er grunnleggende for forholdet mellom partimedlemmer og dem de arbeider blant.

Dette poenget ble godt illustrert av Isaac Deutscher når han diskuterte kommunistpartiene i de sene 20-årene og tidlig på 30-tallet:

"Når den europeiske kommunisten skulle tale sin sak ovenfor et arbeiderklassepublikum, fikk han gjerne en sosialdemokratisk motstander han måtte motbevise påstandene og parere slagordene til. Svært ofte var han ute av stand til det, fordi han manglet den politiske debattens sedvaner, som ikke ble dyrket innad i partiet, og fordi skoleringen hans frarøvet ham evnen til å tale til de ikke-omvendte. Han kunne ikke tilstrekkelig sondere motstanderens stilling når han samtidig måtte ta hensyn til sin egen rettroenhet… Han kunne med mekanisk fanatisme legge frem et foreskrevet sett med slagord og argumente…Når han ble oppfordret, og det ble han ofte, til å svare på kritikk mot Sovjetunionen, kunne han sjelden svare overbevisende, hans takketaler til arbeidernes fedreland og hosiannaer for Stalin, gjorde han latterlig i øynene til et hvert nøkternt publikum. Den stalinistiske agitasjonens kraftløshet var en av hovedårsakene til at agitasjonen over mange år, selv under de mest gunstige omstendigheter, gjorde få eller ingen fremskritt overfor sosialdemokratisk reformisme".

Paralleller til i dag er nærliggende.

Militantes egenutdanning er umulig i en atmosfære av steril ortodoksi. Selvtillit og tiltro til egne ideer utvikles i den uforfalskete debatten som vil finne sted i en atmosfære hvor uenigheter blir diskutert fritt og åpent. Det "monolittiske partiet" er et stalinistisk begrep. Ensartethet og demokrati er innbyrdes uforenelig.

Naturligvis kan et ikke parti være som en sekk som rommer alle mulige standpunkt. Medlemskapets grenser bestemmes av en alvorlig selvforpliktelse til det endelige målet; Arbeiderklassens demokratiske kollektive kontroll over industri og samfunn. Innenfor disse grensene er et mangfold av synspunkter på forskjellige aspekter ved strategi og taktikk nødvendige og uunngåelige i en demokratisk organisasjon. Kjetter-jakten som karakteriserer bestemte sekter er selvødeleggende; en atmosfære av kvasireligiøs fanatisme er uforenelig med at den sosialistiske tradisjonen integreres på nytt i brede lag av arbeiderklassen.

Disiplinen, som med bestemthet er nødvendig i en hver seriøs organisasjon, kan oppstå på en av to måter. Det kan oppstå fra et system av kunstig enstemmighet og påtvungne forordninger og resepter, et ufruktbart system i en sosialistisk gruppe. Eller det kan oppstå fra en felles tradisjon og lojalitet bygd på basis av felles arbeid, innbyrdes utdanning og et realistisk og ansvarlig forhold til arbeidernes spontane aktiviteter.

Spontanitet er et faktum. Men hva betyr det? Ganske enkelt at grupper av arbeidere som ikke er aktive i noen politisk organisasjon eller fagforening går til aksjon for sin egen del eller til støtte for andre. Fra en organisasjons synspunkt er bevegelsen "spontan", men fra ståstedet til arbeidere som selv handler, er den bevisst og overveid. Slik aktivitet forekommer hele tiden og uttrykker lengselen etter selvstyre som er utbredt selv blant arbeidere som allment blir ansett for å være "bakstreverske". Det er et grunnleggende uttrykk for klassekampen. Uten det ville de bevisste militante befinne seg i et vakuum. For å bruke den forslitte men nyttige sammenligningen, så er det dampen som driver stemplene i arbeiderklassens organisering.

Stempler uten drivkraft er ubrukelige. Damp som ikke kanaliseres, har bare en begrenset effekt. Spontanitet og organisering er ikke alternativer; de er forskjellige aspekter av den prosessen hvor stadig flere arbeidere kan bli bevisst sin egen situasjon, og sin egen evne til å forandre den. Den prosessens vekst er avhengig av en dialog mellom organiserte militante som lytter så vel som de diskuterer, som forstår et partis begrensninger så vel som dets styrke og som klarer å finne sammenhengene mellom den faktiske bevisstheten til sine klassefeller, og den politikken som trengs for å realisere lengslene som er gjemt i denne bevisstheten.

Det hender at selv de beste militante blir overrumplet av begivenhetene, og befinner seg i en posisjon, for lengre eller kortere tid, til høyre for tidligere ikke-militante arbeidere. Denne erfaringen er velkjent for grunnplansaktivister i fagforeningene. Slagord og krav som i går bare ble akseptert av de mest bevisste, kan ganske plutselig bli alt for begrenset for flertallet når kampen utvikler seg forbi det forventede punktet. Aktivistenes større erfaring og kunnskaper medfører uunngåelig en viss forsiktighet, som vanligvis er passende, men som i en situasjon som raskt forandrer seg, kan bli en virkelig barriere mot fremgang. Den samme tilbøyeligheten er nødt til å forekomme i organisasjoner også. Dette er det gyldige elementet i Cohn-Bendits kritikk av sosialistiske partier.

Denne faren er innebygd i de politiske omgivelsene. Plutselige forandringer i bevisstheten i den ene eller den andre gruppen kan ikke alltid, ikke engang vanligvis, forutsies. Det man kan forutsi er behovet for å være følsom nok til å kunne oppdage dem raskt og tilstrekkelig fleksibel til å kunne reagere på en passende måte.

Verken eksistensen av slike spontane stemningsskifter, uventede omveltninger, eller den hyppig forekommende tilbøyeligheten til å være forsiktig blant de erfarne og hengivne sosialistene, utgjør noe argument mot et parti. Tvert i mot så gjør ujevnhetene i bevissthet og de industrielle og geografiske skillene i arbeiderklassen at et parti, særskilt et sentralisert parti, er essensielt for å kunne gi de forskjellige gruppenes aksjoner en sammenheng og samordning. Foruten dette vil aksjonenes effekt bli begrenset til lokale og avdelingsvise vinninger.

Et argument mot den byråkratiske karikaturen av et parti, er at stalinismen har fått mange på venstresiden til å forveksle den ekte varen. En av Cohn-Bendits utvalgte illustrasjoner på parti-konservatisme, er at bolsjevikpartiet i juli 1917 sakket akterut i forhold til arbeiderne i Petrograd og prøvde å holde tilbake og begrense sine demonstrasjoner. Dette belyser poenget: Partiet var fanget i dilemmaet som var iboende i den ujevne utviklingen av bevegelsen i hele Russland. Som Trotski skrev: "det var angsten for at Petrograd skulle bli isolert fra de mer tilbakeliggende provinsene; på den andre siden håpet om at en aktiv og energisk intervensjon fra Petrograd skulle kunne redde situasjonen." Denne "konservatismen" gjenspeilte presset fra partimedlemmene i de andre senterene som, etter tur, overførte stemningen i arbeiderklassen i disse sentrene. Det faktum at det fantes et parti som var tilstrekkelig fleksibelt til å reagere på det presset, avverget antagelig en gjentagelse av Pariserkommunens nederlag. Dette var selvfølgelig den mest ekstreme situasjonen som var mulig, men lignende problemer er uunngåelige på et hvert stadium i utviklingen.

Et revolusjonært parti er nødvendig når den tid kommer; men et slik parti har vært nødvendig i lang tid. Hvorfor skulle man tro at det skulle være mulig å skape det på 70-tallet?

I grunnen hviler saken på den analysen av verdenskrisen som har blitt utviklet i International Socialism, og spesielt på tesen om at forandringene i forholdene i kapitalismen vil gjøre reformistisk politikk mindre og mindre i stand til å komme med halvveis-løsningene på problemene arbeiderklassen møter. Slik de har kunnet komme med dette i tiårene etter 2. verdenskrig. Dette er den objektive faktoren.

Den viktigste subjektive faktoren er nedgangen i den ideologiske makten til stalinismen. Stalinismens tidligere innflytelse på venstresiden og effekten av den, både direkte og reaksjonene på den, som effektivt forhindret byggingen av et alternativ, er vanskelig å overdrive. I femten år har den makten forvitret, sakte til å begynne med og så fortere og fortere. I dag er den i sin fulle oppløsning. Denne ideologiske oppløsningen må ikke forveksles med den organisatoriske nedgangen til kommunistpartiene. Selv om det britiske partiet i bestemt har forfalt, er ikke det den avgjørende betraktningen. Partiet kommanderer forsatt troskapen til en hel del militante i industrien. Men det kommanderer ikke lenger på det gamle grunnlaget. Det er ikke lenger noe stalinistisk parti. Alle slags tendenser finnes i partiet, og nå som Moskvas pavelige ufeilbarlighet er borte for alltid, kan det monolittiske partiet ikke gjenopprettes.

Den dominerende gruppen i partiet, Gollan-lederskapet, er i praksis reformistisk. Om, slik noen av kritikerne mistenker, lederne sikter mot å smelte partiet sammen med Labour, eller om, noe som virker mer sannsynlig, de klamrer seg til håpet om at det er plass til enda et reformistisk arbeiderparti i britisk politikk, gjør liten forskjell. Som hinder for omgruppering på venstresiden er partiet en raskt avtagende kraft.

Heller ikke Labour har den styrken i behold som det pleide å ha. Dette er delvis en refleksjon av kommunistpartiets forfall, for enhver venstrefløy av betydning i Labour har i fortiden lent seg tungt på kommunistpartiets fagforeningsbasis. Det er delvis et resultat av nedgangen i Labours egne medlemsorganisasjoner, ungdom, avdelinger og valgkretser - som har blitt så markert i de senere årene. Fremdeles er det aktive genuine sosialister i Labour, de fins også blant de passive medlemmene. Men det virker usannsynlig, selv om det ikke er utenkelig, at noen relativt stor sosialistisk strømning vil utvikle seg i partiet.

Grunnlaget for et begynnende revolusjonært sosialistparti finnes blant de militante industriarbeiderne som pleide å vende seg til kommunistpartiet, blant det økende antallet radikaliserte unge arbeidere og studenter, og i de revolusjonære smågruppene.

De siste utgjør et viktig, men vanskelig problem. Den grunnleggende årsaken til den slags sekterisme som har hjemsøkt den britiske venstresiden, er at sosialister har vært utelukket fra noen effektiv og innflytelsesrik deltagelse i massekamper. Denne isolasjonen avtar fort, men dens negative virkninger holder alle stand: Forverringen av underordnede uenigheter, at taktiske uenigheter forvandles til prinsippsaker, den halvreligiøse fanatismen som kan gi en gruppe en betraktelig overlevelsesevne under vanskelige forhold, men som forkrøpler den potensiale for virkelig utvikling, den teoretiske konservatismen og blindheten ovenfor uvelkomne aspekter ved virkeligheten. Disse negative virkningene vil bli overvunnet når, og bare når, lag av arbeidere og studenter utenfor de sekteriske kretsene har oppnådd å smelte sammen for alvor. Internasjonal Socialism-gruppen har som hensikt å gjøre en betydelig innsats for å trenge gjenom. Uten å ha noen illusjoner om at gruppen er "lederskapet", så er gruppen til for å gi et teoretisk og praktisk bidrag for å gjenskape sosialismen i Storbritannia og internasjonalt.