Den kritikken av utkastet til Erfurtprogrammet som Engels sendte Kautsky den 29. juni 1891 og som først ble offentliggjort ti år seinere i Die Neue Zeit», må ikke forbigås ved analysen av den marxistiske lære om staten, da den hovedsakelig nettopp er viet kritikken av sosialdemokratiets opportunistiske oppfatninger i spørsmålene om statsordningen.
Vi noterer i forbigående at også i spørsmål om økonomien gir Engels et overmåte verdifullt fingerpek, som viser hvor oppmerksomt og tenksomt han nettopp fulgte med i forandringene i den moderne kapitalisme og hvordan han derfor forsto til en viss grad å foregripe oppgavene i vår epoke, den imperialistiske epoke. Her er dette fingerpeket: om ordet «planløshet», som ble brukt i programutkastet til å karakterisere kapitalismen, skriver Engels:
«Når vi fra aksjeselskapene går over til trustene, som behersker og monopoliserer hele industrigrener, så er det der slutt ikke bare på privatproduksjonen, men også på planløsheten.» («Die Neue Zeit,» 20. årgang, 1901/02, bd. 1, s. 8.)
Her er det pekt på det grunnleggende i den teoretiske vurdering av den nyeste kapitalisme, dvs. imperialismen, nemlig at kapitalismen forvandler seg til monopolistisk kapitalisme. Det siste må understrekes særskilt, for en av de mest utbredte villfarelser er den borgerlig-reformistiske påstanden at den monopolistiske eller statsmonopolistiske kapitalisme ikke lenger er kapitalisme, men allerede kan kalles «statssosialisme» og liknende. Noen fullstendig planmessighet kunne trustene selvsagt ikke gi, gir de ikke til denne dag og kan de heller ikke gi. Selv om de også gir planmessighet, selv om kapitalmagnatene beregnet omfanget av produksjonen på forhånd i nasjonal eller til og med internasjonal målestokk, selv om de planmessig regulerer produksjonen - så befinner vi oss likevel under kapitalismen, riktignok på et nytt stadium, men dog utvilsomt under kapitalismen. En slik kapitalismes «nærhet» til sosialismen må for proletariatets virkelige representanter være et argument for at den sosialistiske revolusjon er nær, lett, gjennomførlig, uoppsettelig, men slett ikke et argument for at en skal innta en tolerant holdning til fornektelsen av denne revolusjonen og skjønnmalingen av kapitalismen, slik som alle reformister gjør.
Men la oss komme tilbake til spørsmålet om staten. Her gir Engels tre slags særlig verdifulle fingerpek: for det første i spørsmålet om republikken; for det annet om sammenhengen mellom det nasjonale spørsmål og statsordningen, og for det tredje om det lokale selvstyre.
Hva republikken angår, så har Engels lagt hovedvekten på den i sin kritikk av utkastet til Erfurtprogrammet. Og når vi tenker på den betydning Erfurtprogrammet har fått i hele det internasjonale sosialdemokrati, at det er blitt et forbilde for hele Den 2. internasjonale, så må en uten overdrivelse kunne si at Engels her kritiserer opportunismen i hele Den 2. internasjonale.
«De politiske kravene i utkastet,» skriver Engels, «har en stor feil. Det som egentlig burde sies, står ikke i det.» (Uthevet av Engels.)
Og videre blir det klarlagt at den tyske riksforfatningen i grunnen er en kopi av den ytterst reaksjonære forfatningen fra 1850,, at riksdagen, for å bruke et uttrykk av Wilhelm Liebknecht, bare er «absolutismens fikenblad», at det på grunnlag av denne forfatningen, som sanksjonerer småstatsvesenet og forbundet mellom de tyske småstatene, «åpenbart» er «meningsløst» å ville gjennomføre en «forvandling av alle arbeidsmidler til felleseiendom.»
«Men å røre ved dette er farlig,» tilføyer Engels, som bare alt for godt vet at det i Tyskland er umulig å stille kravet om republikk legalt i programmet. Men Engels avfinner seg ikke uten videre med denne innlysende overveielse, som «alle» slår seg til ro med. Han fortsetter: «Og likevel må en gi seg i kast med saken på den ene eller andre måten. Hvor nødvendig det er, det viser nettopp den opportunismen som brer seg i en stor del av den sosialdemokratiske pressen. Av frykt for en gjeninnføringa av sosialistloven, eller fordi en husker alle slags overilte ytringer som falt mens den loven sto ved makt, vil en nå plutselig at partiet skal finne den nåværende lovlige tilstand i Tyskland fullgod til å gjennomføre alle sine krav på fredelig vis . . . »
At de tyske sosialdemokratene handlet av frykt for en gjeninnføring av unntaksloven, denne grunnleggende kjensgjerning trekker Engels i forgrunnen og kaller den uten omsvøp opportunisme; nettopp fordi det i Tyskland ikke fins republikk og frihet, erklærer han drømmene om en «fredelig» vei for å være fullstendig meningsløse. Engels er forsiktig nok til ikke å binde seg. Han medgir at en i republikker eller i land med meget stor frihet «kan forestille seg» (bare ,forestille seg»!) en fredelig utvikling til sosialismen, men i Tyskland, gjentar han,
«. . . i Tyskland, der regjeringen er nesten allmektig og riksdagen og alle andre representative organer ikke har noen virkelig makt, å proklamere noe slikt i Tyskland og dét uten å være tvunget til det, betyr å ta bort absolutismens fikenblad og stille seg selv foran bluselen.»
Og det overveldende flertall av de offisielle lederne for det tyske sosialdemokratiske parti, som la disse anvisningene «på hylla», har da også virkelig vist seg å være beskyttere av absolutismen.
«En slik politikk kan i det lange løp bare føre partiet på villspor. En trekker almene, abstrakte politiske spørsmål i forgrunnen og dekker dermed over de nærmeste konkrete spørsmål, de spørsmålene som setter seg selv på dagsordenen ved de første store hendinger, ved den første politiske krise. Hva kan dette føre til, annet enn at partiet plutselig i det avgjørende øyeblikk står opprådd, at det hersker uklarhet og uenighet om de mest avgjørende punkter, fordi disse punktene aldri er blitt diskutert. .
Det at en slik glemmer de store hovedsynspunkter for de øyeblikkelige dagsinteresser, denne jakten etter øyeblikksframgang uten å bry seg om de videre følger, denne prisgivelsen av bevegelsens framtid for nåtidens skyld kan være «ærlig» ment, men opportunisme er og blir det, og den «ærlige» opportunisme er kanskje den farligste av alle . . .
Hvis noe er sikkert, så er det den ting at vårt parti og arbeiderklassen bare kan komme til makten under en slik politisk form som den demokratiske republikk. Denne er til og med den spesifikke form for proletariatets diktatur, som allerede den store franske revolusjon har vist .. . »
Engels gjentar her i særlig tydelig form den grunntanken som går som en rød tråd gjennom alle verker av Marx, nemlig at den demokratiske republikk er den nærmeste inngang til proletariatets diktatur. For denne republikken, som på ingen måte avskaffer kapitalens herredømme og med det undertrykkingen av massene og klassekampen, fører uunngåelig til en slik utvidelse, utfoldelse, avdekning og skjerpning av denne kampen at, så snart det blir mulig å tilfredsstille de undertrykte massers grunnleggende interesser, så blir denne muligheten uunngåelig og alene virkeliggjort gjennom proletariatets diktatur, gjennom proletariatets ledelse av disse massene. For hele Den 2. internasjonale er også dette «glemte ord» i marxismen, og denne forglemmelsen er kommet overmåte krast for dagen i det mensjevikiske partis historie i det første halvåret av den russiske revolusjon i 1917.
I spørsmålet om den føderative republikk i samband med befolkningens nasjonale sammensetning skrev Engels:
«Hva skal komme i stedet»? (I stedet for det nåværende Tyskland med dets reaksjonære monarkistiske forfatning og det likså reaksjonære småstatsvesenet, som foreviger særegenhetene ved «prøysseriet», istedenfor å la det gå opp i Tyskland som helhet). «Etter min mening kan proletariatet bare benytte formen enhetlig og udelelig republikk. Den føderative republikken er ennå i det hele nødvendig på Sambandsstatenes veldige område, enda den alt begynner å bli en hindring i øst. Den ville være et framskritt i England, der det bor fire nasjoner på de to øyene og der det trass i parlamentet allerede nå fins tre lovsystemer ved siden av hverandre. I det vesle Sveits er den alt for lenge siden blitt en hindring, som bare kan tåles fordi Sveits nøyer seg med å være et rent passivt medlem av det europeiske statssystemet. For Tyskland ville den føderalistiske «forsveitsering» være et veldig tilbakeskritt. To punkter skiller forbundsstaten fra enhetsstaten, at hver enkeltstat som inngår i forbundet, hver kanton har sin egen sivil- og kriminallovgivning og rettsordning, og dernest at det ved siden av folkekammeret fins et kammer med representanter for statene, der hver kanton stemmer som sådan, hva enten den er stor eller liten.» I Tyskland er forbundsstaten en overgang til en utpreget enhetsstat, og den «revolusjon ovenfra» som ble foretatt i 1866 og 1870, må ikke omstøtes, men den må suppleres med en «bevegelse nedenfra».
Engels stiller seg slett ikke likegyldig til statsformene, han legger tvert om vinn på å analysere nettopp overgangsformene med den største grundighet, for i samsvar med de konkret-historiske særegenheter ved hvert enkelttilfelle å slå fast fra hva og til hva vedkommende form danner en overgang.
Engels, som Marx, forfekter fra proletariatets og den proletariske revolusjons standpunkt den demokratiske sentralisme, den enhetlige og udelelige republikk. Den føderative republikken betrakter han enten som et unntakstilfelle og en hindring for utviklingen eller som overgang fra monarkiet til den sentralistiske republikk, under bestemte særlige forhold som et «framskritt». Og under disse særlige forhold rykker det nasjonale spørsmål i forgrunnen.
Hos Engels som hos Marx finner en ingen steder, - trass i deres skånselløse kritikk av det reaksjonære småstatsvesenet og av tilsløringen av denne dets reaksjonære karakter med det nasjonale spørsmål i bestemte konkrete tilfelle - det minste spor av tendens til å unngå det nasjonale spørsmål, en tendens som ofte forekommer hos de hollandske og polske marxistene, som tar utgangspunkt i den helt ut berettigede kampen mot den spissborgerlig-innskrenkede nasjonalismen i «deres» små stater.
Selv i England, der både de geografiske forhold og det språklige og historiske fellesskapet gjennom mange århundrer synes å ha «gjort ende på» det nasjonale spørsmål i de enkelte små deler av England, selv her regner Engels med den klare kjensgjerning at det nasjonale spørsmål ennå ikke er overvunnet, og han ser derfor et «framskritt» i den føderative republikk. Selvsagt er det her ikke i minste monn tale om at han avstår fra kritikk av manglene ved den føderative republikk, fra den mest energiske propaganda og kamp for en enhetlig, sentralistisk-demokratisk republikk.
Men Engels oppfatter på ingen måte den demokratiske sentralisme i den byråkratiske mening som de borgerlige og småborgerlige ideologer, deriblant også anarkistene, bruker dette begrepet. For Engels utelukker sentralismen ingenlunde et vidtgående lokalt selvstyre som, forutsatt at «kommunene» og fylkene frivillig verner om statens enhet, ubetinget fjerner enhver byråkratisme og enhver «kommandering» ovenfra.
«Altså en enhetlig republikk,» skriver Engels idet han utvikler marxismens programoppfatninger om staten. «Men ikke i samme betydning som den nåværende franske republikken, som ikke er noe annet enn det i 1798 grunnlagte keiserdømmet uten keiser. Fra 1792 til 1798 hadde hvert fransk departement, hver kommune fullt selvstyre etter amerikansk mønster, og det må vi også ha. Hvordan selvstyret skal innrettes og hvordan en kan klare seg uten byråkrati, det har Amerika og den første franske republikk vist oss, og det viser Australia, Canada og de andre engelske koloniene ennå. Og et slikt provinsselvstyre og kommunalt selvstyre er mye friere enn f. eks. den sveitsiske føderalismen, der kantonen riktignok er meget uavhengig overfor Bund» (dvs. den føderative fellesstaten), «men også overfor distriktet og kommunen. Kanton- regjeringene utnevner distriktstattholdere og prefekter, noe som ikke forekommer i de engelsktalende land og noe som vi i framtiden vil ha oss like høflig frabedt som vi vil de prøyssiske landrådene og regjeringsrådene» (kommissærer, distriktspolitisjefer, guvernører, i det hele tatt alle embetsmenn som utnevnes ovenfra). Engels foreslår i samsvar med dette å formulere programpunktet om selvstyre slik: «Fullt selvstyre i provins» (guvernement eller område), «fylke og kommune gjennom embetsmenn valgt med alminnelig stemmerett. Avskaffelse av alle statsoppnevnte lokal- og provinsmyndigheter.»
I «Pravda» (nr. 68 for 28. mai 1917), som er blitt forbudt av regjeringen til Kerenski og de andre «sosialistiske» ministrene, har jeg alt hatt høve til å påpeke hvordan våre angivelig sosialistiske representanter for et angivelig revolusjonært angivelig demokrati på dette punkt - selvsagt langtfra bare på dette - har begått himmelropende overgrep mot demokratismen. Det er begripelig at folk som har bundet seg ved en «koalisjon» med det imperialistiske borgerskap, var døve for disse påpekningene.
Det er overmåte viktig å slå fast at Engels ved hjelp av kjensgjerninger, med et helt nøyaktig eksempel, gjendriver den fordommen som er særlig utbredt i det småborgerlige demokrati - at den føderative republikk ubetinget betyr mer frihet enn den sentralistiske. Det er galt. Det motbevises av de kjensgjerningene som Engels nevner om den sentralistiske franske republikk 1792-1798 Og den føderalistiske sveitsiske republikk. Den virkelig demokratiske sentralistiske republikk ga mer frihet enn den føderalistiske. Eller uttrykt på en annen måte: den største lokale, provinsielle osv. frihet som historien kjenner, har den sentralistiske og ikke den føderative republikk gitt.
Denne kjensgjerning, liksom overhodet hele spørsmålet om den føderative og den sentralistiske republikk og det lokale selvstyre, har ikke vært og er ikke tilstrekkelig påaktet i vår partipropaganda og agitasjon.
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org