Marx fortsetter:
« . I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og, dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet; etter at arbeidet ikke bare er blitt et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov; etter at også produksjonskreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig - først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: «Fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov»!»
Først nå kan vi verdsette hele riktigheten av Engels' merknader, hvor han ubarmhjertig gjorde narr av det meningsløse å parre ordene frihet og «stat». Så lenge det eksisterer en stat, fins det ingen frihet. Når det kommer til å finnes frihet, vil det ikke finnes noen stat.
Det økonomiske grunnlag for statens fullstendige bortdøen er en så høy utvikling av kommunismen at motsetningen mellom kroppsarbeid og åndsarbeid forsvinner, hvor føgelig en av de viktigste kilder til den nåværende sosiale ulikhet forsvinner - dertil en kilde som ikke under noen omstendighet kan fjernes øyeblikkelig bare ved produksjonsmidlenes overgang til samfunnseiendom, bare ved å ekspropriere kapitalistene.
Denne ekspropriasjon vil skape muligheten for en enorm utvikling av produktivkreftene. Og når vi ser i hvilken utrolig grad kapitalismen alt nå sinker denne utviklingen, når vi ser hvor store framskritt som kunne oppnås på grunnlag av det nivå i teknikken som alt er nådd, så har vi rett til med den dypeste overbevisning å si at ekspropriasjonen av kapitalistene uunngåelig vil føre til en gigantisk utvikling av produktivkreftene i det menneskelige samfunn. Men hvor fort denne utviklingen videre vil gå, hvor snart den vil føre til opphevelse av arbeidsdelingen og motsetningen mellom ånds- og kroppsarbeid og til å forvandle arbeidet til det «fremste livsbehov» - det vet vi ikke og kan vi ikke vite.
Derfor har vi også bare rett til å tale om statens uunngåelige bortdøen, idet vi understreker langvarigheten av denne prosessen og dens avhengighet av hurtigheten i utviklingen av den høyere fase i kommunismen og lar spørsmålet om tidsfristene eller de konkrete former for denne bortdøen stå helt åpent fordi det ikke foreligger noe materiale til å avgjøre disse spørsmålene.
Staten vil kunne dø fullstendig bort når samfunnet har virkeliggjort regelen: «Fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov dvs. når menneskene er blitt så vant til å overholde de grunnleggende regler for sosialt samliv og når deres arbeid blir så produktivt at de frivillig kommer til å arbeide etter evne. Den «borgerlige retts trange horisont», som tvinger en til å passe på, hardhjertet som en Shylock, at en ikke arbeider en halv time lenger enn en annen, at en ikke får mindre betaling enn en annen - denne trange horisonten vil da være overskredet. Da vil det ikke lenger Være behov for at samfunnet skal regulere den mengde produkter hver enkelt skal ha, - enhver kommer til å ta fritt «etter behov».
Fra borgerlig synspunkt er det lett å stemple en slik samfunnsstruktur som den «rene, skjære utopi» og å vitse om at sosialistene sikrer enhver rett til å motta fra samfunnet, uten noen kontroll med den enkelte borgers arbeidsytelse, hvilken som helst mengde av trøfler, biler, pianoer osv. Til denne dag innskrenker de fleste borgerlige «lærde» seg til å harselere på denne måten, og avslører dermed både sin uvitenhet og sitt kremmeraktige forsvar for kapitalismen.
Uvitenhet - for det har aldri falt noen sosialist inn å «love» at den høyere fase i kommunismens utvikling vil komme, men når de store sosialister har forutsett at den vil komme, så forutsetter de ikke den nåværende arbeidsproduktiviteten og ikke den nåværende spissborger, som i likhet med seminaristene i Pomialovskis fortellinger er i stand til å gjøre skade på forrådene av samfunnsmessig, rikdom «for moro skyld» og til å forlange det umulige.
Inntil den høyere fase av kommunismen er inntrådt, krever sosialistene den strengeste kontroll fra samfunnets og statens side med utmålingen av arbeidet og utmålingen av forbruket, men denne kontrollen må begynne med ekspropriasjon av kapitalistene, med arbeidernes kontroll over kapitalistene, og må utøves ikke av en embetsmannsstat, men av de væpnete arbeideres stat.
Det kremmeraktige forsvaret for kapitalismen som de borgerlige ideologene (og deres haleheng, som herrene Tsereteli, Tsjernov & Co.) leverer, består nettopp i at de setter diskusjoner og prat om en fjern framtid i stedet for det aktuelle og brennende spørsmål om politikken i dag, nemlig spørsmålet om ekspriasjonen av kapitalistene, forvandlingen av alle borgere til arbeidere og funksjonærer i et eneste veldig «syndikat» - hele staten - og den fullstendige underordning av hele arbeidet til dette syndikatet under den sant demokratiske stat, arbeider- og soldatsovjetenes stat.
Når en lærd professor og etter ham spissborgeren, og etter ham igjen herrene Tsereteli og Tsjernov taler om vettløse utopier, om bolsjevikenes demagogiske løfter og umuligheten av å «innføre» sosialismen, så sikter de i virkeligheten til det høyere stadium eller den høyere fase i kommunismen, som ingen noen sinne har lovt eller engang tenkt på å innføre, for det er overhodet umulig å innføre den.
Og her kommer vi til spørsmålet om den vitenskapelige forskjellen mellom sosialisme og kommunisme, som Engels berørte i sin ovenfor siterte betraktning om uriktigheten av navnet «sosialdemokrat». Politisk vil forskjellen mellom den første eller lavere og den høyere fase i kommunismen med tiden sannsynligvis bli veldig stor, men det ville være latterlig å framheve denne forskjellen nå, under kapitalismen; og i høyden enkelte anarkister kunne finne på trekke den i forgrunnen (hvis det framleis fins folk blant 'anarkistene som ikke har lært noen ting etter den «plekhanoviske» forvandlingen av Kropotkin, Graves, Cornelissen og andre av anarkismens «stjerner» til sosialsjåvinister eller «skyttergravs- anarkister», som Ge, en av de få anarkistene som ennå har æresfølelse og samvittighet i behold, uttrykker seg).
Men den vitenskapelige forskjellen mellom sosialisme og kommunisme er klar. Det som vanligvis kalles sosialisme, kalte Marx den første eller lavere fase av det kommunistiske samfunn. For så vidt som produksjonsmidlene blir felles eiendom, kan ordet «kommunisme» også brukes her, forutsatt at vi ikke glemmer at dette ikke er fullstendig kommunisme. Den store betydning av Marx' forklaringer består i at han også her konsekvent anvender den materialistiske dialektikk, læren om utviklingen, og betrakter kommunismen som noe som utvikler seg ut av kapitalismen. Istedenfor skolastisk uttenkte, «fabrikerte» definisjoner og ørkesløse ordkløverier (hva er sosialisme? hva er kommunisme?) gir Marx en analyse av det som kunne kalles stadiene i kommunismens økonomiske modenhet.
I sin første fase eller første stadium kan kommunismen ennå ikke være økonomisk fullmoden og helt fri for tradisjonene eller sporene av kapitalismen. Derav følger den interessante foreteelse at kommunismen i sin første fase beholder «den borgerlige retts trange horisont». Selvsagt forutsetter den borgerlige rett med hensyn til fordelingen av forbruksproduktene uunngåelig også eksistensen av den borgerlige stat, for retten er ingenting uten et apparat som er i stand til å tvinge til å overholde rettsnormene.
Derav følger den slutning at under kommunismen består ikke bare den borgerlige rett i en viss periode, men også den borgerlige stat - uten borgerskapet!
Dette kan høres som et paradoks eller simpelthen en dialektisk tankelek, som marxismen ofte beskyldes for av folk som ikke har gjort seg minste umak med å studere dens overmåte dype innhold.
Men i virkeligheten møter vi overalt i livet, både i naturen og i samfunnet, rester av det gamle som lever over i det nye. Og Marx puttet ikke vilkårlig et stykke av den «borgerlige» rett inn i kommunismen, men han tok det som er økonomisk og politisk uunngåelig i et samfunn som kommer ut av kapitalismens skød.
Demokratiet er av overmåte stor betydning for arbeiderklassen i dens kamp mot kapitalistene for sin frigjøring. Men demokratiet er på ingen måte den grense som ikke kan overskrides, det er bare ett av stadiene på veien fra feudalismen til kapitalismen og fra kapitalismen til kommunismen.
Demokrati betyr likhet. Den store betydningen av proletariatets kamp for likhet og av parolen om likhet er klar når vi oppfatter den riktig som tilintetgjøring av klassene. Men demokrati betyr bare formell likhet. Og straks etter at likheten er virkeliggjort for alle medlemmer av samfunnet når det gjelder eiendomsretten til produksjonsmidlene, dvs. likhet i arbeid og likhet i arbeidslønn, vil menneskeheten uunngåelig stå overfor spørsmålet om hvordan den skal gå videre, fra formell likhet til virkelig likhet, dvs. til virkeliggjøring av regelen: «fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov». Gjennom hvilke etapper, ved hjelp av hvilke praktiske tiltak menneskeheten vil gå framover mot dette høyere mål - det vet vi ikke og kan vi ikke vite. Men det er viktig å bli klar over hvor uendelig løgnaktig den vanlige borgerlige forestillingen er, om at sosialismen er noe livløst, forstenet, en gang for alle gitt, mens det i virkeligheten først er med sosialismen at det vil begynne en hurtig, virkelig, ekte massebevegelse framover på alle områder av det samfunnsmessige og personlige liv, - en bevegelse som først omfatter flertallet av befolkningen og siden hele befolkningen.
Demokratiet er en statsform, en avart av staten. Føgelig er det, som enhver stat, på den ene siden organisert, systematisk bruk av vold mot personer, men på den annen side betyr det formell anerkjennelse av medborgernes likhet, alles like rett til å bestemme statens forfatning og å styre staten. Og dette medfører i sin tur at demokratiet på et visst trinn i sin utvikling først sveiser sammen den klassen som er revolusjonær overfor kapitalismen - proletariatet, og setter det i stand til å knuse, smadre, utslette fra jordens overflate den borgerlige, til og med en borgerlig-republikansk statsmaskin - den stående hær, politiet og embetsstanden - og erstatte dem med en statsmaskin som riktignok er mer demokratisk, men likevel en statsmaskin, i form av de væpnete arbeidermasser, som utvikler seg til en milits hvor hele befolkningen deltar.
Her «slår kvantiteten over i kvalitet»: et slikt stadium i demokratismen er forbundet med sprengningen av det borgerlige samfunns rammer, med begynnelsen til dets sosialistiske omforming. Hvis virkelig alle deltar i statsstyret, kan ikke kapitalismen holde seg lenger. Utviklingen av kapitalismen skaper på sin side selv forutsetningen for at virkelig «alle» kan delta i statens ledelse. Til disse forutsetninger hører: alminnelig lese- og skrivekyndighet, som alt er gjennomført i de mest framskredne kapitalistiske land, videre «Opplæringen og disiplineringen» av millioner arbeidere gjennom det veldige, kompliserte, sosialiserte apparatet til postvesenet, jernbanen, de store bedriftene, storhandelen, bankene osv. osv.
Når disse økonomiske forutsetningene er til stede, er det helt ut mulig, etter at kapitalistene og embetsmennene er styrtet, øyeblikkelig i en håndvending å gå i gang med å erstatte dem med væpnete arbeidere, med hele den væpnete befolkning i kontrollen med produksjonen og fordelingen, i registreringen av arbeid og produkter. Spørsmålet om kontroll og regnskapsførsel må ikke forveksles med spørsmålet om den vitenskapelig utdannede staben av ingeniører, agronomer osv. Disse herrer arbeider i dag i lydighet mot kapitalistene; de kommer til å arbeide enda bedre i morgen i lydighet mot de væpnete arbeidere.)
Regnskapsførsel og kontroll - det er hovedsaken som er nødvendig for å «ordne» det slik at første fase i det kommunistiske samfunn kommer i sving og fungerer riktig. Alle medborgere forvandles her til lønte tjenestemenn for staten, som består av de væpnete arbeidere. Alle medborgere blir funksjonærer og arbeidere for et eneste stats-«syndikat» som omfatter hele folket. Det gjelder bare at alle på samme måte arbeider, utfører sin beskikkede del av arbeidet og får ens lønn. Den regnskapsførsel og kontroll som er nødvendig for dette, er blitt forenklet av kapitalismen i høyeste grad og redusert til ytterst enkle operasjoner - som ethvert skrive og lesekyndig menneske kan utføre - med tilsyn og protokollering, som kan beherskes med kjennskap til de fire regnearter og utskriving av tilsvarende kvitteringer.[*]
Når folkeflertallet selvstendig og overalt begynner å føre et slikt regnskap og holde en slik kontroll over kapitalistene (som da er forvandlet til funksjonærer) og over de herrer intellektuelle som har bevart sine kapitalistiske unoter, vil denne kontrollen bli en virkelig, altomfattende, almen kontroll som utøves av hele folket, for da vil det bli helt umulig å unndra seg den, det vil bli umulig å «komme se unna» den.
Hele samfunnet vil bli et eneste kontor og en eneste fabrikk, med likhet i arbeid og likhet i lønn
Men denne «fabrikk»-disiplinen, som det seierrike proletariatet etter at det har styrtet kapitalistene, fjernet utbytterne - vil utvide til å omfatte hele samfunnet, er på ingen måte vårt ideal eller vårt endelige mål. Den er bare et trinn som er nødvendig for å rense samfunnet grundig for den kapitalistiske utbyttingens skjendigheter og avskyeligheter og for å gå videre framover.
Fra det øyeblikk da alle medlemmer av samfunnet, eller iallfall det overveldende flertall har lært. å styre staten selv, selv har tatt statsstyret i sine hender, har «satt i gang» kontrollen over det ubetydelige mindretallet av kapitalister, over de småherrene som ønsker å beholde sine kapitalistiske unoter, og over de arbeiderne som ei, blitt dypt demoralisert av kapitalismen - fra det øyeblikk av begynner behovet for ethvert styre i det hele tatt å forsvinne fullstendig. jo mer fullstendig demokratiet er, dess nærmere kommer det øyeblikk da det blir overflødig. jo mer «demokratisk» staten er, staten som består av de væpnete arbeidere og som «ikke lenger er en stat i ordets egentlige mening», dess hurtigere begynner enhver stat å dø bort.
For når alle har lært å lede den samfunnsmessige produksjon selvstendig og faktisk leder den, når de selvstendig utøver regnskapsførselen og kontrollen med de arbeidssky, pappaguttene, svindlerne og liknende «voktere av kapitalismens tradisjoner», da vil det uunngåelig bli så uhyre vanskelig å vri seg unna denne av hele folket gjennomførte regnskapsførsel og kontroll, det vil bli et så ytterst sjeldent unntak og sannsynligvis medføre en så rask og alvorlig straff (for de væpnete arbeidere er praktiske mennesker og ingen sentimentale intellektualister og vil neppe finne seg i at det blir drevet ap med dem) at nødvendigheten av å overholde de enkle grunnreglene for ethvert samliv mellom mennesker meget snart vil bli en vane.
Og da vil porten være åpnet på vid vegg for overgangen fra den første fase i det kommunistiske samfunn til dets høyere fase og dermed til statens fullstendige bortdøen.
---
[*] Når de fleste av statens funksjoner reduseres til slik regnskapsførsel og kontroll utført av arbeiderne selv, vil staten opphøre å være en «politisk stat», da «forvandler de offentlige funksjoner seg fra politiske til enkle, administrative funksjoner» (smlkn. ovenfor, kap. IV, avsn. 2, om Engels' polemikk mot anarkistene).
tekst
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org