Vladimir Lenin

I hvilken forstand kan man tale om den russiske revolusjons internasjonale betydning?

I de første måneder etter proletariatets erobring av den politiske makt i Russland (25. oktober eller 7. november 1917 etter den nye tidsregning) kunne det synes at proletariatets revolusjon i de fremskredne vesteuropeiske land lite ville komme til å likne vår som følge av den uhyre forskjell mellom det tilbakeliggende Russland og disse land. Nå har vi allerede en meget betydelig internasjonal erfaring, som med den største bestemthet forteller at noen av grunntrekkene ved vår revolusjon ikke har en lokal, ikke en spesifikk nasjonal, utelukkende russisk, men internasjonal betydning. Og jeg taler ikke her om internasjonal betydning i ordets videste forstand: ikke bare noen enkelte, men alle grunntrekkene og mange sekundære trekk ved vår revolusjon er av internasjonal betydning i den forstand at de utøver innflytelse på alle land. Nei, i ordets snevreste forstand må en tillegge noen av grunntrekkene ved vår revolusjon en slik betydning, dvs. om man med internasjonal betydning mener den internasjonale rekkevidde eller den historisk nødvendighet av en gjentakelse i internasjonal målestokk av det som har foregått hos oss.

Det ville naturligvis være en meget stor feil å overdrive denne sannheten, å utvide den til å gjelde mer enn noen grunntrekk ved vår revolusjon. Likeledes ville det være en feil å se bort fra at etter den proletariske revolusjons seier selv bare i et eneste fremskredent land, vil det etter all sannsynlighet inntre et brått omsving, nemlig: Russland vil kort tid deretter ikke være et mønsterland, men atter et tilbakeliggende land (i «sovjet»- og sosialistisk forstand).

Men i det gitte historiske øyeblikk er situasjonen nå engang slik at det russiske eksempel viser alle land noe overmåte vesentlig i deres egen uunngåelige og ikke fjerne framtid. De fremskredne arbeiderne i alle land har for lengst forstått dette - og enda oftere ikke så mye forstått som grepet det, følt det med den revolusjonære klasses instinkt. Derav kommer sovjetmaktens internasjonale «betydning» (i ordets snevre mening) og betydningen av grunnlaget for den bolsjevikiske teori og taktikk. Det har Den 2. internasjonales «revolusjonære» ledere - slike som Kautsky i Tyskland, Otto Bauer og Friederich Adler i Østerrike - ikke forstått, og derfor har de også vist seg som reaksjonære, som forsvarere av den verste opportunisme og av sosialforræderiet. Blant annet viser brosjyren «Verdensrevolusjonen», som utkom anonymt i Wien 1919 (Sozialistische Bücherei, Heft 11, Verlag Ignaz Brand), på en særlig anskuelig måte hele tankegangen og hele tankekretsen, eller rettere sagt, hele, avgrunnen av tankefattigdom, pedanteri, gemenhet og forræderi mot arbeiderklassens interesser - og alt sammen under skinn av «forsvar» for «verdensrevolusjonens» idé.

Men denne brosjyren skal vi kanskje komme mer inngående inn på en annen gang. Her vil vi bare framheve én ting: for lenge, lenge siden, da Kautsky ennå var marxist og ikke renegat, og tok fatt på spørsmålet som historiker, forutså han muligheten av en situasjon hvor det russiske proletariatets revolusjonære holdning ville bli et forbilde for Vest-Europa. Det var i 1902, da Kautsky i det revolusjonære «Iskra» skrev artikkelen «Slaverne og revolusjonen». I denne artikkelen skrev Kautsky:

«På det nåværende tidspunkt» (i motsetning til året 1848) «kan man anta at slaverne ikke bare er trådt inn i de revolusjonære folks rekker, men også at den revolusjonære tankes og den revolusjonære handlings tyngdepunkt stadig mer forskyves til slaverne. Det revolusjonære sentrum forskyver seg fra vest mot Øst. 1 1848 trådte også Tyskland inn i de revolusjonære nasjoners rekker ... Det nye århundre begynner med begivenheter som bringer oss på den tanke at vi går mot en videre forskyvning av det revolusjonære sentrum, nemlig dets forskyvning til Russland... Russland som har hentet så mye revolusjonært initiativ fra Vesten, er nå kanskje selv i stand til å bli en revolusjonær energikilde for Vest-Europa. Den oppflammende russiske revolusjonære bevegelse vil kanskje bli det mektigste middel til å utrydde den ånd av feig spissborgerlighet og nøktern politisering som begynner å bre seg i våre rekker, og vil få kampviljen og den lidenskapelige hengivenhet for våre store idealer til på nytt å blusse opp med klar flamme.
Russland har for lengst opphørt å være ganske enkelt et reaksjonens og absolutismens bolverk for Vest-Europa. Nå forholder det seg nærmest omvendt. Vest-Europa holder på å bli et bolverk for reaksjonen og absolutismen i Russland ... Med tsaren ville de russiske revolusjonære kanskje for lenge siden gjort opp, hvis de ikke samtidig også hadde måttet kjempe mot hans allierte - den européiske kapital. La oss håpe at det denne gang vil lykkes dem å gjøre opp med begge fiender, at den nye «hellige allianse» vil bryte hurtigere sammen enn dens forgjengere. Men hvilket utfall den nå pågående kamp i Russland enn vil få, så vil martyrenes blod og lidelser, som den dessverre kommer til å skape mer enn nok av, ikke være forgjeves. De vil befrukte spirene til den sosiale omveltning i hele den siviliserte verden og få rom til å vokse frodigere og raskere. 1 1848 var slaverne den harde frost som knekket folkevårens blomster. Kanskje er de nå bestemt til å bli den storm som bryter reaksjonens is og ubendig bringer folkene en lykkelig vår.» (Karl Kautsky: «Slaverne og revolusjonen». Artikkel i den russiske sosialdemokratiske avis «Iskra», nr. 18, 10. mars 1902.)

Hvor godt skrev ikke Kautsky for 18 år siden!