MIA  >  Norsk  >  Lenin

Vladimir Lenin

Ingen kompromisser?

Vi har av sitatet fra Frankfurtbrosjyren sett hvor bestemt «venstrefolkene» stiller denne parole. Det er trist å se hvordan folk som utvilsomt regner seg for marxister og ønsker å være marxister, har glemt marxismens grunnsannheter. Engels, som liksom Marx tilhører de sjeldne, ja enestående forfattere som har et bemerkelsesverdig dypt innhold i hver eneste setning i hvert eneste av deres større arbeider, skrev i 1874 mot de 33 blanquistiske kommunarders manifest:

« ... Vi er kommunister» (skrev de blanquistiske kommunarder i sitt manifest) «fordi vi vil nå vårt mål uten å gjøre opphold på mellomstasjonene, uten å inngå kompromisser, som bare skyver seierens dag ut i det blå og forlenger trelldommen.»

«De tyske kommunister er kommunister fordi de gjennom alle mellomstasjoner og kompromisser, som ikke er skapt av dem, men av den historiske utviklings gang, klart ser og stadig forfølger sitt endelige mål: å avskaffe klassene og skape en samfunnsordning hvor det ikke lenger er plass for privateie av jord og alle produksjonsmidler. De 33 blanquistene er kommunister fordi de forestiller seg at når de vil hoppe over mellomstasjonene og kompromissene, da er det hele brakt i havn, og hvis det «bryter løs» en av dagene og makten faller i deres hender - hvilket de er fullt f orvisset om -, så vil «kommunismen bli innført» i overmorgen. Hvis dette ikke lar seg gjøre straks, er selvfølgelig heller ikke de kommunister.»

«Hvilken barnslig enfoldighet - å stille opp sin egen utålmodighet som et teoretisk argument!» (Fr. Engels: «De blanquistiske kommunarders program», offentliggjort i den tyske sosialdemokratiske avis «Der Volksstaat (1871-1875), 1895, s. 45.)

Engels uttrykker i samme artikkel sin dype aktelse for Vaillant og taler om Vaillants «ubestridelige fortjenester» (V. var i likhet med Guesde en framragende leder for den internasjonale sosialisme, inntil deres forræderi mot sosialismen i august 1914). Men Engels går ikke forbi denne åpenbare feil uten en inngående analyse. Meget unge og uerfarne revolusjonære og også småborgerlige, meget erfarne revolusjonære, til og med av meget ærverdig alder synes selvfølgelig at det er overmåte «farlig», ubegripelig og uriktig å «tillate kompromisser». Og mange sofister (fordi de er «overerfarne» eller altfor «erfarne» politiske fuskere) resonnerer nettopp slik som de engelske førerne for opportunismen som kamerat Lansburg har omtalt: «Hvis det og det kompromiss er tillatt for bolsjevikene, hvorfor er ikke da hvilke som helst kompromisser tillatt for oss?» Men proletarene, som har trukket lærdom av tallrike streiker (for å ta bare dette utslag av klassekampen), tilegner seg i alminnelighet utmerket den type (filosofiske, historiske, politiske, psykologiske) sannhet som Engels har utviklet. Enhver proletar har opplevd en streik, har opplevd «kompromisser» med andre forhatte undertrykkere og utbyttere, hvor arbeiderne måtte tilbake til arbeidet enten uten å oppnå noen ting eller med kravene bare delvis oppfylt. Enhver proletar ser på grunn av de omgivelser med massekamp og voldsom tilspissing av klassemotsetningene som han lever midt oppe i, forskjellen mellom et kompromiss som er framtvunget av objektive forhold (streikekassen er fattig, ingen støtte fra annet hold, de er utsultet og utpint til det ytterste), - et kompromiss som slett ikke forringer den revolusjonære hengivenhet og rede vilje til fortsatt kamp hos de arbeidere som har sluttet et slikt kompromiss - og på den annen side et kompromiss av forrædere, som skylder på objektive årsaker for å skjule at de er redd for sitt eget skinn (også streikebrytere inngår «kompromisser»!), for å dekke over sin feighet, sitt ønske om å innynde seg hos kapitalistene, sin ettergivenhet overfor skremsler, undertiden overfor løfter, almisser og smiger fra kapitalistenes side. (Særlig mange slike forræderske kompromisser finner vi i den engelske arbeiderbevegelsens historie fra de engelske fagforeningsledernes side; men i den ene eller andre form har nesten alle arbeidere i alle land opplevd noe tilsvarende.)

Det forekommer selvfølgelig enkelte ualminnelig vanskelige og innviklede tilfelle, da det bare med den største anstrengelse lykkes å slå fast den virkelige karakter av dette eller hint kompromiss, - på samme måte som det forekommer tilfelle av mord, da det er meget vanskelig å avgjøre om det foreligger et berettiget og til og med nødvendig drap (f. eks. i nødverge) eller en utilgivelig uaktsomhet eller en listig gjennomført, ondsinnet plan. Det er klart at det i politikken, hvor det av og til er spørsmål om ytterst kompliserte - nasjonale og internasjonale- innbyrdes forhold mellom klasser og partier, blir svært mange tilfelle som er meget vanskeligere enn spørsmålet om hvorvidt et «kompromiss» under en streik er berettiget eller hvorvidt det dreier seg om et forrædersk kompromiss av streikebrytere, av en forrædersk leder o.l. Å fabrikere en slik resept eller allmenngyldig regel («ingen kompromisser»!) som passer for alle tilfelle, det er meningsløst. En må ha sitt eget hode på skuldrene for å kunne orientere seg i hvert enkelt tilfelle. Nettopp deri ligger for øvrig betydningen av partiorganisasjonen og de partilederne som fortjener dette navnet, at en ved langvarig, iherdig, mangfoldig allsidig arbeid av alle tenkende representanter for vedkommende klasse*) tilegner seg de nødvendige kunnskaper, den nødvendige erfaring, det politiske instinkt som ved siden av kunnskap og erfaring er nødvendig for å løse kompliserte politiske oppgaver hurtig og riktig.

Naive og helt uerfarne folk tror at det er tilstrekkelig å anerkjenne tillateligheten av kompromisser overhodet for å viske ut enhver grense mellom den opportunisme som vi fører og må føre en uforsonlig kamp mot, og den revolusjonære marxisme eller kommunisme. Men hvis disse folk ikke vet at alle grenser både i naturen og i samfunnet er bevegelige, og til en viss grad betingede, er det uråd å hjelpe dem på annen måte enn gjennom langvarig skolering, opplysning, politisk erfaring og livserfaring. Blant de praktiske politiske spørsmål i hvert enkelt eller i et spesielt historisk øyeblikk er det av vesentlig betydning å trekke fram de spørsmål som avdekker den viktigste art av de utillatelige, forræderske kompromisser, som legemliggjør opportunismen som er skjebnesvanger for den revolusjonære klasse, og sette alle krefter inn på å avsløre og bekjempe disse kompromissene. Under, den imperialistiske krig 1914-1918 som ble utkjempet mellom to like røverske og plyndringslystne grupper av land var en slik avgjørende hovedart av opportunismen, sosialsjåvinismen, dvs. opptreden til fordel for «fedrelandsforsvaret», som i virkeligheten i en slik krig var det samme som forsvar av sitt «eget» borgerskaps røverske interesser. Etter krigen var hovedarten forsvaret av det røverske «Folkeforbundet», forsvaret av et direkte eller indirekte forbund med sitt eget lands borgerskap mot det revolusjonære proletariat og «sovjet»-bevegelsen, forsvaret av det borgerlige demokrati og den borgerlige parlamentarismen mot «sovjetmakten.» - Nettopp dette var de viktigste uttrykk for de utillatelige og forræderske kompromissene som sammenlagt utgjorde en opportunisme som er skjebnesvanger for det revolusjonære proletariat og dets sak.

« ... Med den største bestemthet må man forkaste alle kompromisser med andre partier ... enhver manøvre- og kompromisspolitikk,» skriver de tyske venstrefolk i Frankfurtbrosjyren.

Det er besynderlig at disse «venstrefolkene» som har slike anskuelser, ikke gjør vedtak om avgjort å fordømme bolsjevismen! Det kan da ikke være mulig at de tyske venstrefolkene ikke vet at hele bolsjevismens historie både før og etter Oktoberrevolusjonen er fylt av tilfelle av manøvrer, overenskomster, kompromisser med andre og også med borgerlige partier!

Å føre krig for å styrte det internasjonale borgerskapet, en krig som er hundre ganger vanskeligere, mer langvarig og komplisert enn den mest hårdnakkede av de vanlige krigene mellom statene, og så på forhånd gi avkall på taktiske manøvre, på å utnytte - selv bare forbigående - motsetninger mellom fiendens interesser, å gi avkall på overenskomster og kompromisser med eventuelle (selv bare midlertidige, ustø, vaklende, betingede) forbundsfeller - er ikke det grenseløst latterlig? Er ikke det omtrent det samme hvis vi under den vanskelige bestigning av et ennå uutforsket og hittil utilgjengelig fjell på forhånd ga avkall på undertiden å gå i siksak, undertiden å gå tilbake, oppgi den retning en først har valgt, og prøve forskjellige retninger? Og folk som er så lite bevisst og så uerfarne (det er enda bra hvis dette kan forklares med deres ungdom: ungdommen har jo Vårherre selv befalt å si slike dumheter i en viss periode), kunne bli støttet - likegyldig om det skjer direkte eller indirekte, åpent eller fordekt, helt ut eller delvis - av noen medlemmer av Hollands kommunistiske parti!!

Etter proletariatets første sosialistiske revolusjon, etter borgerskapets omstyrtning i ett land vedblir dette lands proletariat i lang tid å være svakere enn borgerskapet, ganske enkelt som følge av borgerskapets uhyre omfattende internasjonale forbindelser og dernest som følge av den stadige og spontane gjenreisning og gjenfødelse av kapitalismen og borgerskapet gjennom de små vareprodusentene i det land som har styrtet borgerskapet. En mektigere fiende kan man bare beseire med den største kraftanstrengelse og ubetinget med den mest grundige, omhyggelige, forsiktige og dyktige utnyttelse av enhver - selv den aller minste - «kløft» mellom fiendene, enhver interessemotsetning mellom de forskjellige lands borgerskap, m--lom de forskjellige grupper eller lag av borgerskapet innenfor de enkelte land og hver eneste - selv den aller minste - mulighet for å skaffe seg en forbundsfelle blant massene, selv o det bare er en midlertidig, vaklende, ustø, upålitelig, betinget forbundsfelle. Den som ikke har forstått det, har i det hele tatt ikke forstått det grann av marxismen og den vitenskapelige sosialismen. Den som ikke i praksis, i løpet av et temmelig betydelig tidsrom og i temmelig forskjelligartede politiske situasjoner har bevist sin evne til å anvende denne sannhet, han har ennå ikke lært å hjelpe den revolusjonære klassen i dens kamp for å frigjøre, hele den arbeidende menneskehet fra utbytterne. Og det som her er sagt, gjelder i like høy grad perioden før som etter proletariatets erobring av den politiske makt.

Vår teori er intet dogme, men en ledetråd til handling, har Marx og Engels sagt, og den største feil og den største forbrytelse slike «patenterte» marxister som Kautsky, Otto Bauer o. a. har gjort, er at de ikke har forstått dette, ikke har forstått å anvende denne teori i de viktigste øyeblikk av proletariatets revolusjon. «Politisk virksomhet er ikke fortauet på Nevski prospekt» (det rene, brede, jevne fortauet på den snorrette hovedgate i Petersburg), har allerede den store russiske sosialist fra den førmarxistiske periode N. G. Tsjernysjevskij sagt. De russiske revolusjonære har siden Tsjernysjevkijs tid med talløse ofre betalt for å ha oversett eller glemt denne sannhet. Man må for enhver pris søke å oppnå at venstrekommunistene og de revolusjonære i Vest-Europa og Amerika, som er arbeiderklassen hengivne, ikke skal komme til å betale så dyrt for å tilegne seg denne sannhet som de tilbakeliggende russerne.

De russiske revolusjonære sosialdemokratene benyttet seg før tsarismens fall ofte av de borgerlige liberales tjenester, dvs. de sluttet en mengde praktiske kompromisser med dem, og i 1901-02, før bolsjevismen ennå var oppstått, sluttet «Iskras» gamle redaksjon (til denne redaksjon hørte Plekhanov, Axelrod, Sasulitsj, Martov, Potresov og jeg) et formelt politisk (riktignok ikke langvarig) forbund med Struve den borgerlige liberalismens politiske leder, men forsto samtidig uopphørlig å føre den mest skånselløse ideologiske og politiske kamp mot den borgerlige liberalismen og mot de minste utslag av dens innflytelse innenfor arbeiderbevegelsen. Bolsjevikene fortsatte alltid den samme politikken. Fra 1905 gikk de systematisk inn for et forbund mellom arbeiderklassen og bøndene mot det liberale borgerskapet og tsarismen, uten samtidig noensinne å gi avkall på å støtte borgerskapet mot tsarismen (f eks. i annet stadium av valgene eller ved omvalgene) og uten å innstille den mest uforsonlige ideologiske og politiske kamp mot det borgerlig-revolusjonære bondeparti, de «sosialrevolusjonære», idet de avslørte disse småborgerlige demokrater som falskelig regnet seg som sosialister. 11907 dannet bolsjevikene ved valgene til dumaen for en kort tid en formell politisk blokk med de «sosialrevolusjonære». Med mensjevikene sto vi fra 1903 til 1912 i noen år formelt sammen i et samlet sosialdemokratisk parti uten noensinne å innstille den ideologiske og politiske kamp mot dem som agenter for den borgerlige innflytelse over proletariatet og som opportunister. Under krigen sluttet vi et visst kompromiss med «kautskyanerne», venstremensjevikene (Martov) og en del av de sosialrevolusjonære (Tsjernov, Natanson). Vi møtte sammen med dem Zimmerwald og Kienthal og ga ut felles manifester, men vi innstilte aldri og svekket aldri den ideologisk-politiske kamp mot «kautskyanerne», Martov og Tsjernov (Natanson døde i 1919 som «revolusjonær kommunist»narodnik som sto oss nær og nesten var solidarisk med oss). Akkurat da oktoberomveltningen fant sted, dannet vi en riktignok ikke formell, men meget viktig (og meget resultatrik) politisk blokk med de småborgerlige bøndene, idet vi overtok hele det sosialrevolusjonære agrarprogram uten en eneste forandring, dvs. vi gikk utvilsomt til et kompromiss for å vise bøndene at vi ikke ville være formyndere over dem, men komme til forståelse med dem. Samtidig foreslo vi for de «venstresosialrevolusjonære» (og virkeliggjorde like etterpå) en formell politisk blokk med deltakelse i regjeringen. De venstresosialrevolusjonære sprengte denne blokken like etter avslutningen av Brestfreden og gikk derpå til væpnet opprør mot oss i juli 1918 og senere til væpnet kamp mot oss.

Det er derfor forståelig at de tyske venstrefolks angrep mot Tysklands kommunistiske parti på grunn av tanken om en blokk med de «uavhengige» («Tysklands uavhengige sosialdemokratiske parti», kautskyanerne) ikke kan tas alvorlig av oss og klart beviser at «venstrefolkene» har urett. Vi har også i Russland hatt høyremensjeviker (de tilhørte regjeringen Kerenskij, som svarer til de tyske Scheidemann-folk, og venstremensjeviker (Martov), som sto i opposisjon til høyre-mensjevikene og svarer til de tyske kautskyanere. Arbeidermassens gradvise overgang fra mensjevikene til bolsjevikene kunne vi tydelig iaktta i 1917: på den første allrussiske sovjetkongress i juli 1917 hadde vi alt i alt 13 % av stemmene. De sosialrevolusjonære og mensjevikene hadde flertallet. På den annen sovjetkongress (25. oktober 1917 etter gammel tidsregning) hadde vi 51 % av stemmene. Hvorfor har i Tyskland akkurat den samme, en fullstendig ensartet strømning hos arbeiderne fra høyre til venstre ikke straks ført til styrkelse av kommunistene, men styrkelse av det «uavhengige» mellomparti, til tross for at dette partiet aldri har hatt noen selvstendige politiske idéer, aldri har drevet noen selvstendig politikk, men bare vaklet mellom Scheidemann-tilhengerne og kommunistene?

En av årsakene har åpenbart vært de tyske kommunistenes feilaktige taktikk. Og denne feil må de uredd og ærlig erkjenne og lære å rette på. Feilen besto i at de gikk imot deltakelse i det reaksjonære borgerlige parlament og i de reaksjonære fagforeningene, feilen besto i tallrike utslag av den «radikale» barnesykdom, som nå er kommet til utbrudd. Jo grundigere, jo hurtigere denne sykdom blir kurert, desto nyttigere for organismen.

Det er åpenbart at «Tysklands uavhengige sosialdemokratiske parti» er uensartet i sin sammensetning: ved siden av de gamle opportunistiske lederne (Kautsky, Hilferding, i betydelig utstrekning også Crispien, Ledebour o. a.), som har bevist sin mangel på evne til å fatte betydningen av sovjetmakten og proletariatets diktatur, sin mangel på evne til å lede proletariatets kamp, har det i dette partiet dannet seg en proletarisk venstrefløy, som vokser særdeles hurtig. Hundretusener av medlemmene i dette parti (som jeg tror teller henimot 3/4 million medlemmer) er proletarer som sier farvel til Scheidemann og hurtig nærmer seg kommunismen. Denne proletariske fløy foreslo allerede på de uavhengiges partikongress i Leipzig (1919) øyeblikkelig og betingelsesløs tilslutning til Den 3.Internasjonale. Å frykte et «kompromiss» med denne fløy av partiet er likefram latterlig. Tvertimot må kommunistene ubetinget søke å finne en passende form for kompromiss med dem, et kompromiss som på den ene siden letter og framskynder den nødvendige fullstendige sammensmeltingen med denne fløyen og som på den annen side ikke hindrer kommunistene i deres ideologiske og politiske kamp mot de «uavhengiges» opportunistiske høyrefløy. Sannsynligvis vil det ikke bli lett å finne en passende form for kompromisset, men bare en sjarlatan kan love de tyske arbeidere og de tyske kommunistene en «lett» vei til seieren.

Kapitalismen ville ikke være kapitalisme, hvis det «rene» proletariat ikke hadde vært omgitt av en rekke overordentlig brokete overgangsformer fra proletarene til halvproletarene (de som halvveis tjener sitt livsopphold ved å selge sin arbeidskraft), fra halvproletarene til småbøndene (og de små håndverkerne, hjemmearbeiderne, små eiendomsbesittere overhodet), fra småbøndene til de mellomstore bøndene osv., og hvis det ikke innenfor proletariatet selv hadde forekommet oppdeling i mer eller mindre utviklede lag, distriktsvis, faglig og ofte religiøs og annen oppdeling. Men derav framgå r at det er nødvendig, absolutt nødvendig for proletariatets avantgarde, for dets klassebevisste del, for det kommunistiske partiet å gripe til taktiske manøvrer, til overenskomster og kompromisser med forskjellige proletariske grupper, med forskjellige partier av arbeidere og små eiendomsbesittere. Alt avhenger her av om man forstår å bruke taktikken til å høyne og ikke til å senke det alminnelige nivå for den proletariske klassebevisstheten, for den revolusjonære ånd, evnen til kamp og seier. Vi må forresten bemerke at bolsjevikenes seier over mensjevikene ikke bare før oktoberrevolusjonen i 1917, men også etter den krevde anvendelse av en taktikk med manøvre, overenskomster og kompromisser, men naturligvis bare slike som lettet, framskyndet, befestet og styrket bolsjevikenes seier på bekostning av mensjevikene. De småborgerlige demokratene (deriblant også mensjevikene) vakler uunngåelig mellom borgerskapet og proletariatet, det borgerlige demokratiet og sovjetsystemet, mellom reformisme og revolusjonsstemning, mellom kjærlighet til arbeiderne, og angst for det proletariske diktatur osv. En riktig taktikk fra kommunistenes side må bestå i å utnytte denne vaklingen og på ingen måte i å overse den. Men denne utnyttelsen krever alt etter omstendighetene innrømmelser til de elementene som vender seg til proletariatet, når disse vender seg til proletariatet og alt etter som de vender seg til proletariatet - og samtidig kamp mot dem som vender seg til borgerskapet. Resultatet av at en brukte en riktig taktikk var at mensjevikene hos oss mer og mer gikk i oppløsning og går i oppløsning, at de uforbederlige opportunistiske ledere ble isolert og de beste arbeiderne, de beste elementene fra det småborgerlige demokratiet kom over til oss. Dette er en langvarig prosess, og ved «hurtigild-beslutningen»: «ingen kompromisser, ingen manøvrering» kan man bare skade veksten i det revolusjonære proletariats innflytelse og styrkelsen av dets krefter.

En av de ubestridelige feilene hos de tyske «venstrefolkene» er endelig den at de tviholder på ikke å ville anerkjenne Versaillesfreden. Jo «grundigere» og «vektigere», jo mer «avgjort» og «kategorisk» denne oppfatning formuleres, f. eks. av K. Horner, desto mer ufornuftig virker den. Det er ikke tilstrekkelig å ta avstand fra «nasjonalbolsjevismens» (Lauffenbergs og andres) hårreisende meningsløsheter, som går så vidt at den under de nåværende forhold for den internasjonale proletariske revolusjon foreslår en blokk med det tyske borgerskap for en krig mot Ententen. Man må begripe at det ville være en grunnfalsk taktikk for et Sovjet-Tyskland (om det snart skulle oppstå en tysk sovjetrepublikk) ikke å godta at det er nødvendig i en viss tid å anerkjenne Versaillesfreden og underkaste seg den. Derav følger ikke at de «uavhengige» hadde rett når de på en tid da Scheidemannfolkene satt i regjeringen, da rådsmakten i Ungarn ennå ikke var styrtet, da muligheten av en rådsrevolusjon i Wien til støtte for SovjetUngarn ennå ikke var utelukket, når de under de daværende forhold krevde undertegnelse av Versaillesfreden. Den gang krysset og manøvrerte de uavhengige meget dårlig, for de overtok mer eller mindre ansvaret for de forræderske Scheidemannfolkene, sank mer eller mindre ned fra standpunk. tet skånselløs (og kaldblodig) klassekamp mot Scheidemann-folkene til et «klasseløst» «over klassene»-standpunkt.

Men nå er situasjonen åpenbart slik at Tysklands kommunister ikke bør binde seg og love at de absolutt og ubetinget vil annullere Versailles-traktaten i tilfelle av kommunismens seier. Det ville være en tåpelighet. De må si: Scheidemann-folkene og kautskyanerne har begått en rekke forræderier som har vanskeliggjort (delvis direkte umuliggjort) et forbund med Sovjet-Russland, med Sovjet-Ungarn. Vi kommunister vil med alle midler lette og forberede et slikt forbund, og vi er aldeles ikke forpliktet til å avvise Versailles-freden uten forbehold og dertil øyeblikkelig. Muligheten for å avvise den med hell avhenger ikke bare av sovjetbevegelsens framgang i Tyskland, men også av den internasjonale framgang. Denne bevegelsen har Scheidemannfolkene og kautskyanerne hemmet, men vi støtter den. Dette er sakens kjerne, deri ligger den grunnleggende forskjellen. Og hvis våre klassefiender, utbytterne og deres lakeier, Scheidemannfolkene og kautskyanerne, har forsømt en rekke muligheter for å styrke den tyske og internasjonale rådsbevegelsen, den tyske og internasjonale rådsrevolusjonen, så er skylden deres egen. Rådsrevolusjonen i Tyskland vil styrke den internasjonale rådsbevegelsen, som er det sterkeste bolverk (og den eneste pålitelige, uovervinnelige, det mektigste bolverk i hele verden) mot Versaillesfreden og mot den internasjonale imperialismen i det hele tatt. Forpliktende, ubetinget og øyeblikkelig å stille frigjøringen fra Versailles-freden på første plass, foran spørsmålet om de andre undertrykte lands frigjøring fra imperialismens åk, det er småborgerlig nasjonalisme (Kautsky, Hilferding. Otto Bauer & co. verdig), men ikke revolusjonær internasjonalisme. Borgerskapets omstyrtning i hvilket som helst av de større européiske land, og også i Tyskland, er et slikt pluss for den internasjonale revolusjonen at man for dets skyld - hvis det blir nødvendig - kan og må gå med på at Versailles-freden skal bestå lenger. Når Russland alene med fordel for revolusjonen var i stand til i flere måneder å utholde Brest-freden, så er det ikke noe umulig i at Sovjet-Tyskland i forbund med Sovjet-Russland kan utholde en lengre beståen av Versailles-freden.

Imperialistene i Frankrike, England osv. provoserer de tyske kommunistene, setter opp en felle for dem: «Si at dere ikke vil underskrive Versailles-freden». Og «venstre»-kommunistene går som barn i den oppsatte fellen, istedenfor smidig 'a manøvrere mot den ondsinnede og i dette øyeblikk sterkere fienden, istedenfor å si til ham: «Nå vil vi underskrive Versailles-freden». Å binde seg på forhånd, å fortelle en fiende, som for øyeblikket er bedre væpnet enn vi, om og når vi vil føre krig mot ham, ville være en dumhet og ingen revolusjonær handling. Å ta kampen opp når en vet at situasjonen åpenbart er fordelaktig for fienden og ikke for oss, det er en forbrytelse, og de av den revolusjonære klassens politikere som ikke forstår å bruke «manøvre, overenskomster og kompromisser» for å unngå en åpenbart ufordelaktig kamp, duger ikke en døyt.

*) I enhver klasse, selv i det mest opplyste land, selv i den mest fremskredne klasse som gjennom øyeblikkets omstendigheter er brakt i en tilstand av et overordentlig oppsving i alle dens åndelige krefter, fins det alltid og vil det, så lenge klassene består, så lenge det klasseløse samfunn ikke er fullt ut konsolidert og grunnfestet og ikke har utviklet seg på sitt eget grunnlag, uunngåelig finnes representanter for klassen som ikke tenker og ikke evner å tenke. Kapitalismen ville ikke være kapitalisme som undertrykker massene, hvis det ikke var sa.