Karl Marx / Friedrich Engels

Det kommunistiske manifest

Del 3: Sosialistisk og kommunistisk litteratur

Den reaksjonære sosialisme

DEN FØYDALE SOSIALISME

Det franske og det engelske aristokrati var etter sin historiske stilling kallet til å skrive pamfletter mot det moderne borgerlige samfunn. I den franske julirevolusjon 1830, i den engelske reformbevegelse hadde det enda en gang ligget under for den forhatte oppkomlingen. En alvorlig politisk kamp kunne det ikke være tale om lenger. Den litterære kamp var det eneste som sto til buds. Men også på litteraturens område var de gamle talemåter fra restaurasjonstiden blitt umulige. For å vekke sympati måtte aristokratiet tilsynelatende se bort fra sine egne interesser og bare formulere sin anklage mot borgerskapet i den utbyttede arbeiderklasses interesse. Det tok hevn ved å synge nidviser mot sin nye hersker og hviske ham mer eller mindre uhellsvangre spådommer i øret.

På denne måten oppsto den føydale sosialisme, halvt klagesang, halvt smedevise, halvt gjenklang fra fortiden, halvt trusler fra framtiden, av og til traff den borgerskapet i hjertet ved sin beske, åndrikt drepende dom, men alltid virket den komisk ved sin fullstendige mangel på evne til å forstågangen i den moderne historie.

Den proletariske tiggerpose var flagget de viftet med for å samle folket bak seg. Men hver gang folket fulgte dem, oppdaget det de gamle føydale våpenmerkene på baken deres og deserterte med brakende og uærbødig latter.

En del av de franske legitimister og det unge England framførte dette skuespillet

Når de føydale påpeker at deres utbytningsmåte var helt annerledes enn den borgerlige utbytning så glemmer de bare den ting at de drev utbytningen under helt forskjellige og nå overlevde omstendigheter og vilkår. Når de påviser at det moderne proletariat ikke eksisterte under deres herredømme,så glemmer de bare den ting at nettopp det moderne borgerskap var et nødvendig avkom av deres samfunnsordning.

For øvrig legger de så lite skjul på sin kritiske reaksjonære karakter at deres hovedanklage mot borgerskapet nettopp går ut på at det under borgerskapets regime utvikler seg en klasse som vil komme til å sprenge hele den gamle samfunnsordning i luften.

De klandrer borgerskapet mer for at det frambringer et revolusjonært proletariat enn for at det overhodet frambringer et proletariat.

I den politiske praksis deltar de derfor i alle voldshandlinger mot arbeiderklassen, og i dagliglivet nedlater de seg, til tross for sine svulmende talemåter, til å samle opp de gylne frukter og bytte bort troskap, kjærlighet og ære i saueull, sukkerroer og brennevin.

På samme måten som presten alltid har gått hånd i hånd med føydalherren, går også prestesosialismen sammen med føydalsosialismen.

Intet er lettere enn å gi den kristelige asketisme et sosialistisk anstrøk. Har ikke også kristendommen rast mot privateiendommen, mot ekteskapet, mot staten? Har den ikke prediket velgjørenhet og tiggeri, sølibat og kjødets forbannelse, klosterliv og kirke i stedet? Den kristelige sosialisme er bare det vievann som presten velsigner aristokratens forargelse med.

SMÅBORGERLIG SOSIALISME

Det føydale aristokrati er ikke den eneste klasse som ble styrtet av borgerskapet, hvis livsvilkår syknet hen og døde bort i det moderne borgerlige samfunn. Middelalderens bysmåborgere og småbondestanden var forløperne for det moderne borgerskap. I de industrielt og kommersielt mindre utviklede land vegeterer denne klassen ennå videre ved siden av det stadig voksende borgerskap.

I de land hvor den moderne sivilisasjon har utviklet seg, har det dannet seg et nytt småborgerskap som svever mellom proletariat og borgerskap og stadig fornyes som kompletterende del av det borgerlige samfunn; men de som tilhører småborgerskapet, kastes stadig ned i proletariatet som følge av konkurransen, ja, med utviklingen av storindustrien ser de selv det tidspunkt nærme seg da de helt vil forsvinne som selvstendig del av det moderne samfunn og bli erstattet med oppsynsmenn og tjenerskap i handelen, manufakturen og jordbruket.

I land som Frankrike, hvor bondeklassen utgjør mye over halvparten av befolkningen, var det naturlig at forfattere som opptrådte til fordel for proletariatet mot borgerskapet, i sin kritikk av bursjoa-regimet anla en småborger og småbondemålestokk og tok parti for arbeiderne ut fra småborgerskapets standpunkt. Slik oppsto den småborgerlige sosialisme. Sismondi er det ledende navn i denne litteraturen ikke bare i Frankrike, men i England.

Denne sosialisme analyserte meget skarpsindig motsigelsene i de moderne produksjonsforhold. Den avslørte økonomenes bedragerske skjønnmaling. Den påviste ugjendrivelig maskinenes og arbeidsdelingens ødeleggende virkninger, konsentrasjonen av kapitalene og grunneiendommen, overproduksjonen, krisene, småborgernes og småbøndenes uunngåelige undergang, proletariatets elendige stilling,, anarkiet i produksjonen, de skrikende misforhold i rikdomsfordelingen, den industrielle tilintetgjørelseseskrig mellom nasjonene innbyrdes, oppløsningen av de gamle moralregler, de gamle familieforhold, de gamle nasjonaliteter.

Men etter sitt positive innhold vil denne sosialisme enten gjenopprette de gamle produksjons og utvekslingsmidler og med dem de gamle eiendomsforhold og det gamle samfunn, eller den vil med vold igjen sperre inne de moderne produksjons og utvekslingsmidler innenfor rammen av de gamle eiendomsforhold som de har sprengt og som måtte sprenges. I begge tilfelle er denne sosialisme på en og samme tid reaksjonær og utopisk.

Laugsvesen i manufakturen og patriarkalsk. driftsmåte på landsbygda, det er dens siste ord.

I sin videre utvikling har denne retning løpt ut i en ynkelig jammer.

DEN TYSKE ELLER DEN "SANNE" SOSIALISME

Den sosialistiske og kommunistiske litteratur Frankrike som oppsto under trykket fra det herskende borgerskap og er det litterære uttrykk for kampen mot dette herredømme, ble introdusert i Tyskland på en tid da borgerskapet nettopp begynte sin kamp mot den føydale absolutisme.

Tyske filosofer, halvfilosofer og skjønnånder kastet seg grådig over denne litteraturen, men de glemte at de franske livsforhold ikke var innvandret til Tyskland samtidig med disse skriftene fra Frankrike. Overfor de tyske forhold mistet denne franske litteraturen enhver direkte praktisk betydning og fikk et rent litterært tilsnitt. Den måtte framstå som ørkesløs spekulasjon over virkeliggjørelsen av menneskets vesen. Således hadde den første franske revolusjons krav for det 18. århundres tyske filosofer bare en mening som -den "praktiske fornufts" krav i sin alminnelighet, og det revolusjonære franske borgerskaps viljesytringer betydde i deres øyne bare den rene viljes lover, viljen slik den bør være, den sant menneskelige vilje.

De tyske litterater gjorde ikke annet enn å bringe de nye franske ideene i samklang med sin gamle filosofiske samvittighet, eller snarere sagt å tilegne seg de franske ideene ut fra sitt eget filosofiske standpunkt.

Denne tilegnelsen foregikk på samme måte som man overhodet tilegner seg et fremmed språk ved oversettelse.

Det er en kjent sak hvorledes munkene skrev flaue katolske helgenlegender oppå manuskripter som inneholdt klassiske verker fra den gamle hedenske tid. De tyske litterater gikk omvendt til verks med den verdslige franske litteratur. De supplerte den franske originaltekst med sitt filosofiske sludder. Etter den franske kritikk av pengeforholdene tilføyde de "Realisering av menneskets vesen "etter den franske kritikk av bursjoa-staten skrev "Opphevelse av det abstrakt allmennes herredømme" osv.

Denne innsmuglingen av sine filosofiske talemåter som grunnlag for de franske utgreiingene kalte de "handlingens filosofi", "sann sosialisme", "tysk, sosialismes vitenskap", "filosofisk begrunnelse for sosialismen" osv.

Den franske sosialistisk-kommunistiske litteraturen ble på den måten rett og slett kastrert Og da den i tyskernes hender sluttet å uttrykke en klasses kamp mot en annen klasse, så var tyskeren i egne øyne, den som hadde overvunnet den "franske ensidighet", som hadde satt sannhetens behov istedenfor for de sanne behov, som representerte det menneskelige vesens interesser istedenfor proletarens interesser, mennesket ren og slett, et menneske som ikke tilhører noen klasse, som ikke hører hjemme i virkeligheten i det hele tatt, men bare i den filosofiske fantasis tåkehimmel.

Denne tyske sosialisme som tok sine ubehjelpelige skoleøvinger så alvorlig og høytidelig og, utbasunerte dem med en slik reklame, mistet imidlertid litt etter hvert sin pedantiske uskyldighet.

Det tyske, især det prøyssiske borgerskap kamp mot føydalherrene og det absolutte kongedømme, kort sagt den liberale bevegelse, ble alvorligere.

Den "sanne" sosialisme fikk dermed den ettertraktede anledning til å kunne konfrontere den, politiske bevegelse med de sosialistiske krav, til å slynge de tradisjonelle forbannelser mot liberalismen, mot representativstaten, mot den borgerlige konkurranse, borgerlige pressefrihet, borgerlige rett, borgerlige frihet og likhet, og å tale til folkets masse og vise dem at de ikke hadde noe å vinne ved denne borgerlige bevegelse, men snarere alt å tape. Den tyske sosialisme glemte i rett tid at den franske kritikk, hvis åndløse ekko den var, forutsatte det moderne borgerlige samfunn med de tilsvarende materielle livsvilkår og den politiske forfatning som var tilpasset disse, - alt forutsetninger som det i Tyskland gjaldt først å kjempe seg fram til.

Den tjente de tyske absolutte regjeringer med deres tilheng av prester, skolemestere, kåljunkere og byråkrater som kjærkomment fugleskremsel mot det truende fremadstrebende borgerskap.

Den var den sukkersøte emballasjen om de piskeslag og geværkuler som de samme regjeringene lot de tyske arbeideroppstandene få smake.

Mens den "sanne" sosialisme på denne måten er våpen i regjeringenes hender mot det tyske bursjoasiet, representerte den på den annen side også direkte en reaksjonær interesse, det tyske by småborgerskapets interesse. I Tyskland utgjør småborgerskapet, som er en arv fra det sekstende århundre og siden den tid dukker opp stadig på nytt i forskjellig form, det egentlige samfunnsmessige lag for de bestående tilstander.

Bevares dette småborgerskapet, så bevares de bestående tyske tilstander. Fra borgerskapets industrielle og politiske herredømme frykter det den sikre undergang, på den ene side som følge av kapitalens konsentrasjon, på den annen side ved at det oppstår et revolusjonært proletariat. Den "sanne" sosialisme sto for småborgerskapet som et middel til å slå begge disse fluer i ett smekk. Den spredte seg som en farsott.

Den kledning - vevd av spekulativt spindelvev, overbrodert med skjønnånders blomsterspråk,

impregnert med duggvått følelseskliss - denne eksalterte kledning som den tyske sosialismen svøpte sine par tørre -knokler av noen "evige sannheter" inn i, økte bare varens avsetning blant dette publikum.

På sin side erkjente den tyske sosialismen mer og mer sitt kall som høyttravende representant for dette bysmåborgerskap.

Den proklamerte den tyske nasjon som den normale nasjon og den tyske spissborger som normalmennesket. Den ga enhver nederdrektighet fra denne spissborger en dulgt, høyere, sosialistisk mening og forvrengte den derved til sin motsetning. Den trakk sin siste konsekvens ved ål opptre direkte mot den "brutalt destruktive" kommunismes retning og forkynte sin upartiske opphøyethet over all klassekamp. Med meget få unntak hører alt som sirkulerer i Tyskland av angivelig sosialistiske og kommunistiske skrifter, til denne skitne, nedbrytende litteratur.[1]

DEN KONSERVATIVE ELLER BURSJOA-SOSIALISMEN

En del av borgerskapet ønsker å bøte på de sosiale misforhold i den hensikt å sikre det borgerlige samfunns beståen.

Hit hører: økonomister, filantroper, humanitære, folk som vil forbedre de arbeidende klassers stilling, veldedighetsorganisatorer, dyrebeskyttelsesvenner, avholdsfanatikere, patentreformatorer av alle avskygninger. Denne borgerlige sosialismen er tilmed blitt utarbeidet i hele systemer.

Som eksempel kan nevnes Proudbons "Philosophie de la misere".

Det den sosialistiske bursjoa ønsker, er det moderne samfunns livsvilkår uten de kamper og farer som er nødvendig forbundet med det. De vil ha det bestående samfunn uten de elementer som revolusjonerer og oppløser dette samfunnet. De vil ha borgerskapet uten proletariatet. Borgerskapet forestiller seg den verden det hersker i, som den beste av alle verdener. Bursjoa-sosialismen utarbeider denne fortrøstningsfulle forestillingen halv eller helt på vei til et system. Når den oppfordrer proletariatet til å virkeliggjøre disse systemene og holde sitt inntog i det nye Jerusalem, så forlanger den i grunnen bare at det skal bli stående i det nåværende samfunn, men oppgi sine hatske forestillinger om dette samfunn.

En annen, mindre systematisk, men mer praktisk form for denne sosialismen søkte å nedvurdere enhver revolusjonær bevegelse i arbeiderklassens øyne ved å påvise at ikke den ene eller den andre politiske forandring, men bare en forandring av materielle livsforhold, de økonomiske forhold kan være til noen nytte for den. Men med forandring i de materielle livsforhold mener denne sosialismen slett ikke avskaffelse av de borgerlige produksjonsforholdene, noe som bare er mulig på revolusjonær vei, men administrative forbedringer, som skal foregå på det grunnlag at disse produksjonsforhold fortsetter å bestå, altså ikke endrer noe ved forholdet mellom kapital og lønnsarbeid, men i beste fall minsker kostnadene ved borgerskapets herredømme og forenkler statshusholdningen for det.

Denne bursjoasosialismen får sitt rette uttrykk først når den blir en ren talemåte.

Frihandel! - i den arbeidende klasses interesse; vernetoll! - i den arbeidende klasses interesse; fengselsreformer i retning av eneselle - i den arbeidende klasses interesse: dette er bursjoa-sosialismens siste ord, og det eneste den mener alvorlig.

Borgerskapets sosialisme består nettopp i den påstand at bursjoaene er bursjoaer - i den arbeidende klasses interesse.

 

DEN KRITISK-UTOPISKE SOSIALISME OG KOMMUNISME

Det er ikke her tale om den litteratur som i alle store revolusjoner i moderne tid har gitt uttrykk for proletariatets krav (Babeufs skrifter osv.).

Proletariatets første forsøk på direkte å sette gjennom sin egen klasseinteresse, som ble gjort i en tid med sterk bevegelse, i den perioden da føydalsamfunnet ble styrtet, strandet med nødvendighet fordi proletariatet selv var uutviklet, og fordi de materielle vilkårene for dets frigjøring manglet, de vi1kår som først er et produkt av den borgerlige epoke. Den revolusjonære litteratur som kom samtidig med disse proletariatets første bevegelser, er etter sitt innhold med nødvendighet reaksjonær. Den preker en allmenn askese og et primitivt likhetsmakeri.

De egentlig sosialistiske og kommunistiske systemer, St. Simons, Fouriers, Owens osv. systemer, dukker opp i den første, uutviklede periode av kampen mellom proletariat og borgerskap, som er framstilt ovenfor (se: Borgerskap og proletariat).

Opphavsmennene til disse systemer ser riktignok både motsetningen mellom klassene og den oppløsende virksomhet fra elementer i det herskende funn selv. Men de ser ingen historisk selvvirksomhet på proletariatet side, ingen politisk bevegelse som er eiendommelig for det.

Da klassemotsetningen utvikler seg i samme tempo som industrien, er heller ikke de materielle vilkår for proletariatets frigjøring å finne for dem og de leter da etter en sosial vitenskap, etter sosiale lover som skal skape disse vilkårene.

Den samfunnsmessige virksomhet blir nødvendigvis erstattet med deres personlige oppfinnervirksomhet, de historiske vilkårene for frigjøringen med fantastiske, den gradvise organisering av proletariatet til klasse som foregår, blir nødvendigvis erstattet med en spesiell utklekket samfunnsorganisasjon. Den framtidige verdenshistorie oppløser seg i deres øyne i propagandaen for og den praktiske gjennomføringen av disse samfunnsplanene.

De har riktignok bevisstheten om at de i sine planer i hovedsaken representerer interessene til den arbeidende klasse, den klasse som lider mest. Bare under denne synsvinkel - som den mest lidende klasse -eksisterer proletariatet for dem.

Men som følge av klassekampens uutviklede form og sin egen livssituasjon tror de seg høyt over denne klassemotsetningen. De vil forbedre alle samfunnsmedlemmers stilling, også deres som er best situert. Derfor appellerer de stadig til hele funnet uten forskjell, ja fortrinnsvis til den herskende klasse. Det skal ikke mer til enn at man forstår deres system, så må man jo anerkjenne det som den best mulige plan for det best mulige samfunn.

De forkaster derfor enhver politisk og særlig enhver revolusjonær aksjon, de vil nå sitt mål på fredelig vei og søker ved hjelp av små eksperimenter, som selvfølgelig slår feil, ved eksemplets makt å bane veien for det nye samfunnsmessige evangelium.

Denne fantastiske utmalingen av det framtidige samfunn oppstår på en tid da proletariatet enda er høyst uutviklet, altså selv enda oppfatter sin egen stilling på fantastisk vis, oppstår ut fra proletariatets første uklare streben mot en allmenn omdannelse av samfunnet.

De sosialistiske og kommunistiske skrifter inneholder imidlertid også kritiske elementer. De angriper alle grunnpælene for det bestående samfunn. De har derved levert høyst verdifullt materiale til å fremme arbeidernes opplysning. Deres positive setninger om det framtidige samfunn, f. eks. opphevelsen av motsetningen mellom by og land, av familien, privattilegnelsen, lønnsarbeidet, forkynnelsen av den samfunnsmessige harmoni, forvandlingen av staten til et rent forvaltningsorgan for produksjonen - alle disse setningene er bare uttrykk for bortfallet av klassemotsetningen, som så vidt er i ferd med å utvikle seg, som de ennå bare kjenner i dens første formløse ubestemthet. Derfor har disse setningene selv ennå bare en rent utopisk mening.

Betydningen av den kritisk-utopiske sosialisme og kommunisme står i omvendt forhold til den historiske utvikling. I samme monn som klassekampen utvikler og utformer seg, i samme monn mister denne fantastiske opphøyelse over den, denne fantastiske bekjempelse av den, enhver praktisk og enhver teoretisk berettigelse. Selv om opphavsmennene til disse systemene i mange stykker var revolusjonære, så utgjør deres elever overalt reaksjonære sekter. De holder fast ved mestrenes gamle oppfatninger ansikt til ansikt med proletariatets fremadskridende historiske utvikling. De søker derfor konsekvent i sin tur å døyve klassekampen og å megle mellom motsetningene. De drømmer stadig vekk om eksperimenter i virkeliggjøringen av sine samfunnsmessige utopier, dannelse av enkeltstående falansterer, grunnlegging av home-kolonier, opprettelse av et lite Ikaria [2] - en av de tallrike avarter av det nye Jerusalem - og for å bygge alle disse luftslott måtte de appellere til de borgerlige hjerters og pengesekkers filantropi. Litt etter litt glir de inn i den ovenfor nevnte kategori av reaksjonære eller konservative sosialister og atskiller seg fra disse bare ved et mer systematisk pedanteri, ved fanatiske overtro på de undergjørende vi av sin sosiale vitenskap.

De opptrer derfor forbitret mot enhver bevegelse fra arbeidernes side, som naturligvis bare skyldes blind vantro overfor det nye evangelium.

Owenistene i England reagerte mot Chartistene, fourieristene i Frankrike mot reformistene.

Noter

1. Revolusjonsstorinen i 1848 feide vekk hele denne usle retning og fratok dens talsmenn all lyst til å "gjøre det" i sosialisme. Hovedrepresentant og klassisk type på denne retningen er herr Karl Grun. (Anmerkning til den tyske utgaven av 1890.)

2. Home-kolonier - kolonier i landet selv - var, som Owen brukte på sine kommunistiske mønstersamfunn. Phalansteres kalte Fourier de offentlige palasser som han laget planer til. Ikaria var navnet på det kommunistiske fantasiland som Cabet ga en skildring av. (Anmerkning til den tyske utgaven av 1890.)