Karl Marx / Friedrich Engels

Det kommunistiske manifest

Del 4: Kommunistenes stilling til de forskjellige opposisjonelle partier

Etter avsnitt II er kommunistenes forhold til de arbeiderpartier som alt er dannet, innlysende av seg selv, altså deres forhold til chartistene i England og agrar-reformpartiet i Nord-Amerika.

De kjemper for å nå arbeiderklassens umiddelbart foreliggende mål og interesser, men samtidig representerer de i den nåværende bevegelse bevegelsens framtid. I Frankrike -slutter kommunistene seg til det sosialistisk-demokratiske parti [1] mot det konservative og radikale borgerskap, uten dermed å oppgi sin rett til å innta en kritisk stilling til de fraser og illusjoner som skriver seg fra den revolusjonære tradisjon.

I Sveits gir de sin støtte til de radikale uten å lukke øynene for at dette partiet består av innbyrdes motstridende elementer, dels av demokratiske sosialister i fransk mening, dels av radikale bursjoar.

Blant polakkene støtter kommunistene det parti som satte en agrarrevolulsjon som forutsetning for nasjonal frigjøring, det parti som ga støtet til opprør i Krakau i 1846.

I Tyskland kjemper det kommunistiske parti, så snart borgerskapet opptrer revolusjonært, sammen med borgerskapet mot det absolutte monarki, den føydale jordeiendom og småborgerligheten.

Men ikke et øyeblikk unnlater kommunistene å utvikle blant arbeiderne en så klar bevissthet som mulig om den fiendtlige motsetningen mellom borgerskap og proletariat, for at de tyske arbeidere umiddelbart kan vende de samfunnsmessige og politiske vilkår som borgerskapet nødvendigvis fører ved sitt herredømme, om til like mange våpen mot borgerskapet, slik at kampen mot borgerskapet selv tar til straks etter at de reaksjonære klassene i Tyskland er styrtet.

Kommunistene retter oppmerksomheten i første rekke mot Tyskland, fordi Tyskland står like foran en borgerlig revolusjon og fordi det fullfører denne omveltningen under mer fremskredne forutsetninger i den europeiske sivilisasjon i det hele tatt og med et langt mer utviklet proletariat enn England i det syttende og Frankrike i det attende århundre - at den tyske borgerlige revolusjon altså bare kan være det umiddelbare forspill til en proletarisk revolusjon.

Kort sagt - kommunistene støtter over alt enhver revolusjonær bevegelse mot de bestående samfunnsmessige, og politiske tilstander.

I alle disse bevegelser framhever de spørsmålet om eiendommen som bevegelsens grunnspørsmål, uansett hvilken mer eller mindre utviklet form det måtte ha.

Og endelig - kommunistene arbeider over alt for en forbindelse og forståelse mellom de demokratiske partier i alle land.

Kommunistene forakter å hemmeligholde sine meninger og hensikter. De erklærer åpent at deres mål bare kan nås ved at hele den hittil gjeldende samfunnsordning styrtes med makt. La de herskende klasser skjelve for en kommunistisk revolusjon. Proletarene har intet annet å tape ved den enn sine lenker. De har -en verden å vinne.

Proletarer i alle land, foren dere!

Noter

1. Det parti i Frankrike som den gang kalte se sosialistiskdemokratisk, var det som Ledru-Rollin var talsmann for i politikken og Louis Blanc i litteraturen; det var altså himmelvidt forskjell fra det tyske sosialdemokrati av i dag.
(Anmerkning til den tyske utgaven av 1890.)

30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org