Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 7. april 1923.
Det moderne samfunn innsnevrer i stadig høyere grad borgernes handlefrihet. Der settes skranker overalt, og etter som befolkningen blir tettere og hele samfunnssystemet mere innviklet, minsker friheten og tvang tar til. Dette er et onde som i forholdenes eget medfør naturlig må medfølge det moderne samfunn og vel rimeligvis i større eller mindre grad preger ennhver sammenslutning enten av mennesker eller av andre dyr, hvis den skal bli nyttig og varig.
Fornuftige mennesker beklager seg derfor ikke over at den personlige handlefrihet i samfunnsforholldenes medfør forminskes. Dette er nødvendig, er ensbetydende med lov og orden, og er den pris man villig betaler for å ha den glede at ens medmennesker snubler en om benene.
Den gode og lovlydige borger finner seg villig i at de åpne marker hegnes inn og at nomadens bevegelsesfrihet nektes ham. Han nøyer seg for det meste villig med de jernbaner og de smale striper makadamisert gangvei som krysser landet. Automobiler og andre moderne innretninger er da heller ikke oppfunnet for intet. Ettersom høyfjellet kommer inn under ordnede forhold og eiendommene hegnes inn, vil alle gode borgere forstå at også dette er lov og orden.
En arbeider av dette rette slag vil, når de materielle kår tilsier det, være takknemlig og fornøyd når han har husrom nok til å gi gulvplass for seg selv og kone og barn, og når bedriftenes stilling nødvendiggjør det og arbeidet slipper opp, så sulter man en smule med tålmot og i bevisstheten om at ingen frihet kan endre det økonomiske livs evige lover.
Endog fengsler og politistasjoner og husvillearrester er på intet vis uforenlig med den frihet som samfunnet med rimelighet kan forventes å tilby sine medlemmer.
Det er først når tvangen når frem til de høyere åndsverdier, setter skranker for selve personlighetens utfoldelse, rammer borgeren i hans spirituelle liv og i hans ære, at forholdene blir utålelige og kamp for alvor må reises.
Den høyt dannede borgers største åndelige eie er hans språk. Det er hans uttrykksmiddel, det er det verktøy hvorav hans sinn betjener seg i all dets gjerning, i dets utfoldelse og i alt åndelig samkvem. Det er språket en borger anvender når han setter sine kontrakter opp, ved dets hjelp dikterer han sine forretningsbrever. Språket er den nødvendige forutsetning for forsikringspoliser, lover, rettsregler og organisasjon, systematisk bedriftsorden, militærvesen og iøvrig alt det hvorpå et ordnet og fremadskridende samfunn beror. Det er kulturens sikre grunnvoll. Enndog de bøker hvorav man betjener seg når helt ledige og kjedsommelige timer skal fordrives, har språket som sin uunnværlige forutsetning. Når språket derfor anngripes, da rører man ved det helligste og det uunnværligste, og alle instinkter og all åndskultur reiser seg til kamp og til vern.
Verre enda er det at man søker å innsnevre den forretningsmessige bevegelsesfrihet, den frihet som er drivkraften i hele det økonomiske liv; samfunnets grunnvoll, betingelsen for at en høyt dannet, økonomisk fri, åndsforstandig borgerklasse kan være til.
Og nå er de frihetsfiendtlige bestrebelser nådd helt frem til selve kilden for klassens åndsinnhold, og truer med å tilintetgjøre betingelsene for åndelig utfoldelse. Mørke makter forsøker å fjerne de omstendigheter som gjør borgeren til mesen, gir ham kunstforstand, forlener ham med åndelig høyhet og høymodighet. Man angriper den substans hvorpå selve æren og lovlydigheten er beroende.
Angrepet på vin, champagne og edelt brennevin har satt alle sunne følelser i opprør og har smidd sammmen til fattet og modig handling alle dem som tror på og som vil forsvare livets høyeste gode - den personlige frihet. Borgernes frihetstrang har siden den franske revolusjons dager aldri sovet. Liksom det var borgerklassen som den gang tilintetgjorde et uverdig og frihets fiendtlig samfunn og satte frihet, likhet og broderskap fremst på sitt program, så ville den også nå vite å forsvare det nye samfunn og dets frihet. Den personlige frihet vil aldri gå under så lenge sammfunnets bærende kraft, borgerstanden, ennå er til.
Alt dette er sant og rosverdig. Når imidlertid arbeiderpartiet i tillegg til alle dets andre synder beskyldes for også å ville tyrannisere borgerskapet i dets vin og pjolter, så er dette en urett og en misforståelse. Arbeiderpartiet har visstnok vært delaktig i vedtagelsen av forbudsloven. Der har imidlertid ligget hensikter bak som kun indirekte berører det høyere bourgeoisi, og det har på intet vis vært partiets ønske å ramme borgeren enten i hans gleder eller i hans fest.
Partiet har tvertimot gått ut fra som en selvfølge at denne lov som alle andre lover ikke var til for borgerrnes tvang eller fortrengsel, og at vår økonomiske overklasse under alle omstendigheter var hevet over lovbeslutninger av denne art og uten vesentlig ubekvemmhet ville vite å skaffe seg de goder som friheten kreever. Utviklingen har da også gitt arbeiderpartiet rett i dette syn.
Det norske arbeiderparti - kommunistene - har satt seg en oppgave som er beskjeden i sine åndelige krav. Partiets mål og handlinger tjenes ved arbeidernes edruelighet. Men kommunistene erkjenner også villig at vin og brennevin er guds gaver, har sin plass i tilværelsen, og at beruselse og alkohol både i overrmål og måtehold kan tjene revolusjonen til vesentlig nytte, dog under forutsetning av at alkoholens annvendelse finner sin rette plass og at avhold praktiseres av dem som ikke fortjener personlig frihet av denne art. Derfor ser partiet gjerne at borgerskapet drikker meget og har glade dager. Det vil ikke hindre dem deri for noen pris, ti derved kommer også alkoholen til å stå i den gode saks stjeneste og vil ad sine veier fremme det nye samfunn og den nye tid.
Vår religiøse trang krever for sin tilfredsstillelse ikke først og fremst troen på den allmektige gud. Han er for fjern, for upersonlig og utilgjengelig. Vi trenger guder som står nær og som ikke er større enn at de kan finne plass innenfor og som en del av vårt sinn.
Den katolske kirke ligger det menneskelige følelsessliv og det menneskelige sinn nærmere enn de protestantiske kirker, som er preget av tørt skjema og frost, og slett ikke er virkelige religioner, men religiøse opprørsbevegelser som nå er stivnede og døde. Den hellige alminnelige kirke som har vokst ubrutt fra kristendommens morgen av og har hentet meget visdom med årene, har forlengst funnet veien frem til å fylle det menneskelige gudsbehov på en slik måte at ubekvemme nye gudsdannelser ikke finner sted. Den byr ikke bare den hellige jomfru og de tolv aposttler, den har også helgener i tusentall, og de er alle små, fattige og tilfredsstillende guder. Hver mann kan derfor finne frem til en gud som han kan forstå, komme i samfunn med, opphøye og oppbygge seg med. Slike guder mangler vi nå her i Norden. Derfor har vi vært nødt til å lage guder i smug. Vi har i den forbindelse utviklet en mangfoldig og sommetider temmelig ubekvem fantasirikdom, men de fleste av oss finner dog til slutt frem til en brukbar og tilbedelsesverdig dyd.
Den katolske verden som er utstyrt med helgener, og alle de andre fremmede, fjerne eller ville folkeslag som har guder i bilder i tre og sten, har ingen dyder. Dydene, de avgrensede, spesielle og påpekelige trosegenskaper, i motsetning til dyden i sin alminnelighet - som er et lastefritt levnet - er en særnordisk, protestantisk oppfinnelse. Den kom inn i verden omkring år 1500.
En dyd er en guddom og har alle en guddoms egennskaper. Man hyller seg i den i høytidelige stunder som i et plettfritt og skinnende kledebon. I sin dyd er man lastefri og uangripelig. Man tilber den og har i hengivne stunder aldeles ikke sin skrøpelige forstand behov. Dyden er nidkjær og man tjener den med niddkjærhet og har helst kun denne ene dyd.
En gudfryktig mann følger dydens veier, og hver sann tilbeder krever over alle ting at hans dyd skal alle underkaste seg om han enn kanskje helst vil at kun få skal eie den. Men ett er iallfall sikkert, at der er en last som er utålelig og som er ond.
Det er en broket samling av menn, kvinner og partier som har gjennomført forbudet. Kommunister, alkoholpolitiske vitenskapsmenn, kvinner hvis menn og sønner er gått til grunne av drikk, opplyste forretningsmenn og mange andre. Men den faste kjerne som bærer bevegelsen og som er ens i alle land er den sjelsbekymrede menighet som tjener gud og som vil at deres dyd skal være deres nestes. Dette er ikke egenartet og i særdeleshet gjeldende for avholdsbeevegelsen, men er på et eller annet sett tilfelle med enhver nordisk folkebevegelse. Sommetider er den kjernen, sommetider skallet og sommetider kun en orm i kjernen og et hull i skallet.
Når en mann med forbitrelse og fanatisk iver motsetter seg forbudsloven fordi vin og brennevin byr ham gleder og en rangel er ham til oppmuntring, så gjør han seg skyldig i ganske den samme feil som når en avholdsmann fanatisk og hensynsløst vil påføre hele folket avhold fordi han ikke selv drikker. Man skal ikke påtvinge andre enten sine dyder eller laster i lovs form. Staten har mange underlige gjøremål og tjener ofte merkverdige hensikter, men man bør i det lengste unngå at statsmaskineriet settes i bevegelse for å utbre de nidkjære private livsvaner.
Når en mann handler som statsborger, er det rett at han skal se bort fra sine personlige interesser. Det makter han som regel ikke. Men det er i hvert fall et billig krav at hans samfunnsmessige handlemåte, hans stemmegivning og offentlige opptreden, ikke skal være bestemt av vaner og uvaner med hensyn til små ting, smak og appetitt, i mat og drikke.
Det er samfunnets tarv som skal ivaretas, på dets vegne skal bestemmelsen treffes, og hensynet til hele samfunnets interesser bør derfor være avgjørende. Det er ikke uriktig om en avholdsmann motarbeider forbudsloven, heller ikke uriktig om en mann som drikker alkohol med glede, stemmer for den. Der er ingen motsetning til stede og ingen inkonsekvens. Der er intet til hinder for at den som selv finner at sprit i enhver form er en avskyelig veske dog mener at sammfunnet er best tjent med at salget er fritt og at alkohol er til kjøps lettvint og liketil og uten hinder. Det er ikke urimelig, men tvert imot ofte naturlig, at den som drikker ofte og meget, har en fast og hellig forrvissning om at brennevinet er samfunnets forbannelse og bør stenges ute av landet for enhver pris.
Det er rett at hver mann følger sin overbevisning, og hvis man ikke evner å dømme om samfunnsspørssmål ved hjelp av sin forstand, så er det dog alltid bedre at man handler etter sine dyder enn at man handler etter sine laster.
Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org