Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Mot Dag
Mot Dag 20. juni 1936.
Organisasjonen Mot Dag ble dannet høsten 1921. Den sto i Arbeiderpartiet som egen partiforening inntil våren 1925 da den brøt med partiet og dannet en selvstendig politisk organisasjon, Arbeideropposisjonen. Ved nyttår 1927 ble Arbeideropposisjonen sammennsluttet med det kommunistiske parti, men Mot Dag fortsatte i virkeligheten å bestå som egen gruppe, og våren 1928 førte striden om de taktiske fremgangslinjer til at gruppens medlemmer trådte ut av partiet. Der ble sluttet en overenskomst hvoretter gruppen i samarbeid med det kommunistiske parti skulle vareta visse spesialoppgaver, særlig arbeidet blant de intellektuelle. Motsetningen til det kommunistiske parti ble skjerpet i den følgende tid, og våren 1929 opphørte samarbeidet. Siden den tid har Mot Dag vært en egen politisk organisasjon som inntok en lignende stilling som de kommunistiske og sosialistiske opposisjonssgrupper i Vest-Europa.
Mot Dags politiske historie er et ledd av den internasjonale arbeiderbevegelses brogete historie i etterkrigstiden, og det er ennå for tidlig å felle noen historisk dom over de fraksjonelle stridsspørsmål som opp rev bevegelsen i denne tid. I sin alminnelighet kan man si, at mens en splittelse kan være historisk nøddvendig og berettiget i bestemte situasjoner, vil den alltid bety en svekkelse hvis den blir varig. Grunnlaget for arbeiderbevegelsens kamp har alltid vært og vil alltid være at den er en massebevegelse som bygger på klassemessig solidaritet. Den internasjonale samlingsbevegelse som har funnet sted etter nazismens seier i Tyskland, bygger på en forståelse av denne kjensgjerrning. Denne bevegelse er en av de viktigste forutsetninger for arbeiderklassens seier i den siste tid, særlig i Frankrike og Spania. "Folkefronten" bygger på et organisert samarbeid mellom sosialdemokrater, kommmunister og og radikale intellektuelle, småborgere og bønder. I Norge har samme tendens ført til en stigende oppslutning om det parti som omfatter det store flertall av den organiserte arbeiderklasse, Det norske Arbeiderparti.
Vi står her overfor en internasjonal utvikling som har styrket bevegelsens slagkraft og slått reaksjonen tilbake, og som åpner enda større muligheter for fremmtiden. En politisk organisasjon som ville stille seg utenfor denne utvikling, måtte ha meget alvorlige prinsipielle og politiske grunner for sin handlemåte. For Mot Dag ville dette være meningsløst fordi de gamle politiske stridspørsmål var trådt helt i bakgrunnen.
Etter stortingsvalget 1933 har Arbeiderpartiet stått overfor to viktige avgjørelser: Skulle partiet fortsette som opposisjonsparti eller skulle det søke å ta regjeringsmakten og føre en positiv krisepolitikk selv om dette nødvendiggjorde konsesjoner til bondepartiet? Og skulle partiet fortsette kampen mot Folkeforbundet eller søke å utnytte forbundet ved å støtte et samarbeid mellom den franske og engelske arbeiderklasse og Sovjetsamveldet? I begge disse spørsmål har Mot Dags og partiets standpunkter i hovedsaken falt sammen. Det var derfor ingen grunn til å la gamle motsetninger stå i veien for en organisatorisk samling.
Mot Dag har alltid vært sterkt engasjert i de indre brytninger i arbeiderbevegelsen, men dette har bare vært den ene side av organisasjonens virksomhet. Mot Dag har alltid hevdet at bare den som utfører et aktivt utadvendt arbeid i bevegelsens tjeneste, har rett til å delta i diskusjonen om dens prinsipielle og taktiske problemer. De fleste av Mot Dags medlemmer var akademikere, og deres viktigste utadvendte oppgave var derfor å vinne de intellektuelle for sosialismen. Så lenge arbeiderbevegelsen var en ren opposisjonsbeevegelse, var dens viktigste oppgave å organisere arbeiderklassen på et klassemessig grunnlag, i en klar motsetning til alle andre samfunnslag. I denne periode møtte man ofte en sterk mistillit til de intellektuelle, som kom fra borgerskapet og småborgerskapet. De intellektuelle som kom til bevegelsen, søkte å avsvekke denne mistillit ved å gå opp i arbeiderklassens miljø, og de mistet kontakten med sine tidligere omgivelser. Stillingen blir en annen i en periode hvor arbeiderklassen forbereder seg på å overta makten i samfunnet. Oppgaven blir nå ikke å avgrense seg fra småborgerskapet, men å erobre det. Kampen om småborgerskapet i byene er imidlertid, særlig når det gjelder ungdommen, en kamp om de "intellektuelle" - skoleeungdom, studenter, teknikere, lærerskoleelever osv. Antallet av den studerende ungdom er vokst meget sterkt i tiden etter verdenskrigen, og akademikerne bestemmer dessuten i stor utstrekning oppfatningene i de tilgrensende samfunnslag - f. eks. kontorfolk, offentlige funksjonærer og folkeskolelærere. Den økoonomiske og politiske krise har skapt politisk aktivitet blant denne ungdom, og den er delvis blitt påvirket av fascistiske ideer. Mot Dag har gjennom en systematisk propaganda forsøkt å vende denne politiske interesse i sosialistisk retning. På flere områder, særlig blant studentene, er der også oppnådd ganske store resulltater. De erfaringer som man høstet under arbeidet, førte til at der både ble skapt brede propagandaorganisasjoner - Clarté - og mindre, fast organiserte arbeidsgrupper. For ungdommen er idekampen det viktigste, men når det gjaldt de ferdige akademikere, var det også nødvendig å finne en tilknytning til deres faglige arbeid. Det var så meget viktigere som arbeiderbevegelsen på en rekke av disse arbeidsområder trenger faglig og teknisk hjelp. Det ble derfor organisert en rekke akademiske fagforeninger som har utført et stort arbeid. Mot Dag bygget på en streng arbeidsdisiplin og samlet den største del av organisasjonens arbeidskraft om disse oppgaver. Også Arbeiderpartiet tok opp arbeidet på dette felt.
På grunn av den organisatoriske splittelse fikk man imidlertid en meningsløs konkurranse mellom folk som hadde de samme oppfatninger og stillet seg de samme mål. En bred sosialistisk massebevegelse blant de intellektuelle må søke samarbeid med de store arbeiderorganisasjoner og også på dette felt er en organisaatorisk samling en forutsetning for varige resultater.
De intellektuelle som virkelig går opp i bevegelsen, vil kunne gjøre en stor innsats i dens indre liv. Beehovet for et marxistisk opplysningsarbeid er meget stort, særlig i en tid da bevegelsen vokser raskt og stadig erobrer nye ytre posisjoner. Mot Dag har søkt å skolere sine egne medlemmer, og organisasjonen har også gjennom sin aftenskole og sine studiesirkler drevet utadvendt marxistisk opplysningsarbeid.
Det teoretiske, marxistiske arbeid vil imidlertid få økt verdi når det kan drives i nær kontakt med arbeidernes massebevegelse og dens daglige klassekamp. Mot Dags medlemmer vil nå kunne fortsette dette arbeid innenfor Arbeidernes Opplysningsforbund.
Det var ikke lenger noen politiske årsaker til å opprettholde Mot Dag som selvstendig organisasjon, og for det utadvendte arbeid ville en sammenslutning med Arbeiderpartiet gi arbeidet en større bredde. Mot Dag henvendte seg derfor til partiet, og der ble åpnet forhandlinger om en sammenslutning. Vår opppgave var på den ene side å få foreldede fraksjonelle motsetninger ut av verden, og på den annen side å bevare mest mulig av de verdier som vi mener å ha skapt gjennom 15 års uavbrutt kollektivt arbeid.
Forhandlingene viste at partiet hadde en levende forståelse av de oppgaver og arbeidsområder som det her dreier seg om, og begge parter anstrengte seg for å finne frem til de organisatoriske former som kan gi de beste resultater. Vi meddeler annensteds resultatet av forhandlingene. Vi tror at det vil bety en vinning for det positive arbeid som Mot Dag har utført, og vi håper og tror at det vil bety en vinning for norsk arbeiderbevegelse. Vi står foran en valgkamp som vil bli en merkepel i landets historie og som stiller store krav til alle. Mot Dags medlemmer vil med glede og begeistring delta med sin fulle kraft i en kamp som skal føre frem til partiets erobring av samfunnsmakten og til sosialismens seier i Norge.
Sist oppdatert 29. juli 2007
fastylegar@marxists.org