Nils K. Dahl:

Noen erindringer om Walter Held


Skrevet mai 1988. Første gang publisert i Revolutionary History, 1:2 1988. Oversatt fra engelsk av Frans-Arne Stylegar. N. K. Dahl var Trotskis livvakt da han oppholdt seg i Norge i 1935-1936, og dessuten medlem av den revolusjonære Oktober-gruppa frem til 2. verdenskrig.


Ingen vet om Held hadde møtt Trotski før han kom til Norge, men Trotski nevnte ham i sin dagbok som "vår kamerat i Oslo". Held skrev den 27. mars 1935 et brev der han forespurte Trotski om denne ville komme til Norge. Han var ikke særlig lysten på det. Tre personer tok på seg oppgaven å få ham til Norge. Disse var Walter Held, kommunistpartiets tidligere leder, Olav Scheflo, og Erling Falk, som var leder av Mot Dag. Jeg var en politisk og personlig venn av Walter Held, som var Trotskis representant i Norge. På den tiden leste jeg regelmessig den tyske trotskist-avisen Unser Wort. Jeg møtte Trotski så snart han hadde slått seg ned i Hønefoss, som er en liten by en times biltur fra Oslo. Jeg hadde en bil til min disposisjon og tok ved mange anledninger med meg Walter Held for å besøke Trotski. Held var et pseudonym, og han var en dyktig politiker og dessuten en flink skribent, med en hang til det litterære. I 1933-1934 fikk han lov til å bruke Mot Dags sekretariat som sin postadresse, ettersom han hadde et godt forhold til Erling Falk. Da jeg arbeidet i et flyselskap i 1935, var Helds andre kone min sekretær. Det var takket være Walter Held at jeg gikk fra KPO til trotskismen. Når vi diskuterte med Trotski, var det Held som stod for det meste av snakkingen.

Walter Held var en av nøkkelpersonene rundt Trotski og i Den fjerde internasjonale. Han reiste til Paris for å ta over jobben som internasjonal sekretær da Rudolf Klement, den forrige sekretæren, ble funnet med avhugget hode i Seinen. Men Held måtte etter kort tid returnere fra Paris til Oslo , ettersom stalinistene var på sporet av ham.

Helds egentlige navn var Walter Heinz Epe. Han var født den 26. desember 1910 i Remscheid i Ruhrdistriktet. Han var sønn av en malermester Epe hvis kones pikenavn var Held. En av hans yngre brødre er fremdeles i live i Remscheid. Etter studenteksamen studerte han i Köln, og i 1931 ble han rekruttert til den trotskistiske bevegelsen og valgt inn i redaksjonen for Unser Wort og Permanente Revolution. På grunn av økonomiske vansker måtte han ta seg arbeid som assistent for et medlem av den tyske Riksdagen.

I eksil

Etter Riksdagsbrannen måtte han forlatte disse posisjonene og Tyskland, og han dro til Tsjekkoslovakia, der han fortsatte sine studier. Han studerte jus og statsvitenskap. I 1934 reiste han til Nederland. Han representerte den tyske revolusjonære ungdomsbevegelsen sammen med Willy Brandt, og på denne ungdomskonferansen var det tre norske representanter, én fra studentorganisasjonen Mot Dag og én fra Arbeiderpartiet, som fremdeles stod utenfor Den andre internasjonale. De forsøkte å gjennomføre konferansen i Laren, nær den tyske grensen. Laren hadde en nazistisk borgermester, og alle delegatene ble arrestert; fire av dem ble sendt tilbake til Tyskland. De øvrige ble satt i fengsel i Amsterdam. Der visste ikke hollenderne hva de skulle gjøre med dem, så de ble deportert til Belgia. Belgierne satte dem på frifot, og de fortsatte konferansen i Lille. Der utstedte de en trykt erklæring, og dette var begynnelsen på programmen for en ungdomsinternasjonale. De valgte et byrå, og i dette byrået satt Walter Held, Willy Brandt og en norsk representant for Mot Dag. Mot Dag gav dem et kontor og en arbeidsplass, og de produserte en avis og et manifest på vegne av Det internasjonale byrået av ungdomsorganisasjoner. Held måtte reise til Oslo for å ta en stilling der. Han ankom i juni 1934 og arbeidet for byrået i Mot Dags kontorer fra da av og til august 1935 som redaktør, sammen med Willy Brandt, både for internavisen, Organisationsbriefe, og for Internationaler Jugendbulletin.

Som person var Held av den typen som har levd et beskyttet liv. Han var av middels høyde, og så temmelig puslete ut. Han var ikke tøff, men han var ikke svak heller, og han var ganske atletisk. Han fortalte meg en gang at han som barn var blitt kalt for "Wein-Heinz", altså "Grine-Heinz". Mitt inntrykk var at han godt taklet det fysiske stresset mens han levde i Norge og Trotski var i fare mens han selv stod i fare for å bli kidnappet av russerne. Han hadde sjarme, han var i stand til å overbevise folk og han snakket godt og flytende norsk. Han evnet å få frem et poeng i en lederartikkel, og han kunne utvikle teori.

Det som stoppet Held fra å ta over sekretærjobben etter at Klement ble myrdet, var at Trotski fryktet for hans liv også. Jeg er ikke sikker på at det er riktig, men jeg oppfatter det slik at Klement ikke var så dyktig innenfor publisering som Held. I 1938 hadde Held vært med i bevegelsen kontinuerlig siden 1931, han var dessuten en ypperlig forfatter, og han hadde vært involvert i forberedelsene til Den fjerde internasjonale. Da han forsøkte å komme seg til USA via Russland, hadde han til hensikt å livberge seg som skribent. Han var fantastisk til å lære seg norsk. Han brukte omtrent ett år på å snakke språket flytende. Jeg husker en gang at han skrev en artikkel til en svensk liberal avis, og redaktøren ble så imponert at skrev i innledningen at "jeg vil ikke oversette denne artikkelen til svensk, på grunn av forfatterens ypperlige norsk". Han hadde en jobb som tysklærer i Oslo. Held var like mye kunstner og litterat som politiker, og han kom godt overens med forfattere i sosiale sammenheng. Da vi møttes, arbeidet jeg med utgivelsen av Mot Dags avis. Organisasjonen hadde brukbart med penger og pleide å spandere et lunsjmøte hver dag med nok av mat til medlemmer og utenlandske gjester, noe som særdeles velkomment i denne perioden med arbeidsløshet. Disse lunsjene førte til mye politisk samkvem mellom Mot Dag og de politiske flyktningene. Helds kones pikenavn var Synnøve Rosendahl-Jensen. Hun var blitt adoptert av en jernbanearbeiders familie, og det ble sagt at hennes egentlige far var en rik borger. Hun hadde vært sammen med en annen flyktning før hun traff Walter Held, og da hun brøt med denne mannen, hadde hun forsøkt å begå selvmord, og hun hadde et stygt arr. Walter og Synnøve giftet seg senhøstes 1935. Deres sønns navn var Ivar Roland Epe.

Walter Held rekrutterte to betydningsfulle norske forfattere i 1934, Sigurd Hoel og Helge Krog, og to ingeniører, meg selv og en mann som het Terje Morseth, og vi fire klarte å knytte kontakter i alle landsdeler.

Held skrev en god artikkel om Krystallnatten. Han sa at den viste hva det fascistiske diktaturet dreide seg om, og at de gjorde mot jødene, ville de gjøre mot andre så snart tiden ble moden. Han skrev en strålende artikkel om det samme i Arbeiderbladet under pseudonymet Audi (oversetters anmerkning: Ifølge en annen kilde var det en annen tysk flyktning, Jacob Nikolaus Vogel, som skrev denne artikkelen), og dette ble rapportert til tyske myndigheter av en annen immigrant. Like før han forsvant, husker jeg at vi hadde mange voldsomme diskusjoner om de s.k. "tre tesene" - disse dreide seg om at verden ville settes kraftig tilbake etter at Hitler hadde okkupert Europa. Deretter måtte liberale og moderate krefter gjenoppbygge arbeiderbevegelsen. Dette var de tre tesene, og Held var en sterk motstander av dem. Walter Held og alle de norske trotskistene var sterkt uenig i Trotskis politikk i forhold til den finske Vinterkrigen. Et protestskriv ble sendt til Den fjerde internasjonales sekretariat, men vi fikk aldri noe svar.

Det var ganske overraskende at Held ikke ble direkte angrepet av norske byråkrater i 1936, da Trotski var under sterkt press og ble angrepet på det kraftigste. I mellomtiden, i 1935, hadde Held brutt med Ungdomsinternasjonalens byrå. Jeg vet ikke om Trotski rådet ham til det eller ei. Held hadde fullt opp med skriveprosjekter, og han var meget flink til det. På tross av at han var blitt ekskludert fra Arbeiderpartiet, ble Helds artikler tatt i mot med glede av redaktøren, Martin Tranmæl. Som redaktør var Tranmæl svært innflytelsesrik i arbeiderbevegelsens ledelse. Han støttet Held og trykte artiklene hans. Det ble sagt at grunnen til at Held ikke ble deportert på lik linje med Heijenoort, var at han var gift med en norsk kvinne, men jeg tror at hovedårsaken var at Tranmæl beskyttet ham. Hvordan det nå var eller ikke var, så ble ikke Held arrestert av norske myndigheter da Erwin Wolf og Jean van Heijenoort ble det.

Helds forsvinning

Etter at tyskerne hadde okkupert Norge, reiste Walter Held umiddelbart til Sverige, der han fikk norsk statsborgerskap. Han ble fratatt sitt tyske statsborgerskap i mai 1941.

Jeg var i Stockholm da Tyskland angrep Russland, og den norske eksilregjeringen og Russland ble allierte. Før dette, på våren 1941, var det meningen at jeg i egenskap av norsk militær offiser skulle dra til Kanada, der de frie norske styrkene skulle bygges opp. Jeg fikk visumet til Kanada, men ikke transittvisum gjennom Russland. Norge var bare et lite land, og alle innenfor det politiske livet var mer eller mindre kjent med hverandre. Jeg hadde lenge vært kjent som trotskist i arbeiderbevegelsen i fagbevegelsen. Stalinistene brukte å si at jeg var med i aksen Kristiansand-Berlin-Mexico City (dvs. Scheflo-Hitler-Trotski). Det var en måte å bakvaske oss på, ved å implisere at Gestapo stod bak oss. Konrad Knudsen flyktet til Sverige sammen med sin kone og sine barn. Datteren, Hjørdis, skiftet navn ettersom hun giftet seg i Sverige. Hjørdis og Knudsen fikk sine visa og reiste uten problemer gjennom Russland, selv om Hjørdis hadde vært sammen med Erwin Wolf. Han hadde vært Trotskis sekretær og hadde forsvunnet, myrdet av stalinistene i Spania.

Walter Held lurte på om han skulle ta sjansen. Jeg husker min siste diskusjon med ham; jeg advarte ham på det sterkeste, og sa at hvis de kjenner til meg, så kjenner de helt sikkert til deg. Han svarte at han aldri hadde vært Trotskis sekretær, som jo strengt talt var riktig. Han var helt sikker på at tyskerne før eller siden ville invadere Sverige og gjøre vold på landets nøytralitet. Det var et inntrykk mange av oss delte på den tiden, og den eneste måten å komme unna på, var gjennom Russland til USA. Walter Held tenkte at krigskaoset ville hjelpe ham til å komme gjennom Russland. Det kunne jo hende at mitt visum var blitt nektet av militære årsaker i de dager da avtalen mellom Stalin og Hitler fremdeles stod ved lag. Held var mye bedre kjent som trotskist blant flyktningene i Stockholm. Vi diskuterte det, og han sa: "Jeg tar sjansen. Jeg tror situasjonen er ekstremt kaotisk i Russland. Jeg tar sjansen." Han skrev en erklæring før han reiste. Da det viste seg at han ikke kom gjennom, ble denne publisert i en syndikalistisk avis i Sverige. Der erklærte han at dersom han ble tatt til fange og skulle komme til å tilstå noe, ville tilståelsen være tvungen. Han ble arrestert på toget mellom Moskva og Odessa. Det ble rapportert av en nordmann som også var på toget, og som reiste videre til Konstantinopel. Helds kone og barnet deres forsvant med ham i Russland. Deretter publiserte vi erklæringen hans. Senere fikk vi gjennom det polske Bund (den jødiske organisasjonen i Polen) vite at han hadde truffet Ehrlich og Alter i en fengselscelle. Rapporten i det norske UD forteller at Alter, som var på frifot i en kort periode, oppsøkte den norske ambassaden i Russland og avgav rapport om Walter Held. Dette kostet ham antagelig livet. Ambassaden foretok noen undersøkelser om Held, og russerne nektet enhver kjennskap til ham. Så ble Alter arrestert igjen, og både han og Ehrlich ble skutt. Det ble hevdet at de hadde vært i kontakt med utenlandske spioner. Det siste jeg hørte var fra en svenske som lang tid etter sa at Held hadde blitt forhørt av Beria personlig. Deretter ble jeg sendt med fly fra Sverige til England. Der møtte jeg Blit, som var et ledende Bund-medlem, og fikk denne rapporten fra ham. De polske styrkene ble sendt fra Russland til England. Polakkene ville ikke sloss under russisk kommando, og derfor ble de hentet ut av fengselet, plassert i militære enheter og sendt til England. Så både jeg og polakkene forsvarte Skottland mot tyskerne! De fortalte meg at Held hadde vært i en konsentrasjonsleir i Saratov i 1942. Det er mulig at han ble flyttet til Saratov etter at Moskva mot slutten av 1941 var blitt for farlig på grunn av den tyske fremrykkingen. Senere hørte vi fra noen jøder som kom fra Russland (dette er ikke så lenge siden) at Walter Held trolig døde i 1942. Da Held forlot Stockholm, tok han ikke sine papirer med seg, ettersom han reiste under falskt navn. Noen svensker hadde disse papirene til å begynne med, og jeg fikk dem senere.

De norske myndighetene var ikke veldig interessert i å undersøke og følge opp denne saken. Siden han hadde fått sitt norske statsborgerskap som flyktning i Stockholm, ble han ikke regnet som skikkelig norsk. Vi forsøkte å presse dem med å bruke Synnøve og Roland. Hun var av den tøffe sorten som muligens kunne klare seg gjennom livet i en konsentrasjonsleir og et eksil i Sibir. Vi håpet at hun kanskje var blitt brukt som lærer i en eller annen obskur landsby, og vi forsøkte å spore henne opp etter krigen. Hun ville være lett å identifisere på grunn av arret på halsen. Våre anstrengelser førte bare til en mengde rykter. At Alter og Ehrlich hadde vært i samme fengsel som Held, er sikkert, men det norske UD fortalte meg at de ikke visste noen ting om de tre.


Sist oppdatert 14. februar 2008
fastylegar@marxists.org