MIA (norsk): Rudolf Nilsen

Hjemvé

Er det virkelig jeg som bor her
mellem store, sørgmodige trær
under høisomrens døsige vær?

Å, forlot jeg mitt elskede land,
mine gater med brosten og sand,
for å bo her i storskogens rand?

Da er skylden for det ikke min.
For en skog er min sjel stum og blind.
Men min slekt hadde skogenes sinn.

Og da solstråler suste i fryd
som en hærskare gull-lagte spyd
inn i husenes ruter mot syd,

ja da sommeren stormet min by,
og det glimtet i tårnspir mot sky
som et tegn på den seirendes ry,

og jeg fredløs i gatene jog - -
lød en kallen på mig fra en skog
og det var som et minne der drog...

Men mitt hjemsted det er ikke her,
hvor de tunge, sørgmodige trær
står og tier når natten er nær.

I det fjerne er åsene blå
og fra dem lister mørket på tå
inn i skogen, så trærne blir grå.

Og der synker uendelig fred
over jorden fra stjernene ned.
Er vi stanset i rummet et sted?

Og da lenges jeg hjem til min by,
hvor det dages, ja dages på ny -
til dens hvite, elektriske gry.

For nu våkner all byen til sang
om at livet igjen er i gang
efter arbeidet soldagen lang.

Og det dirrer i gatenes jag
som i nerver der klør av behag -
i den korte, elektriske dag.