Fra Historien om de arbeiderdeputertes råd, St. Petersburg 1908. Her oversatt etter Leo Trotski: Our revolution. Essays on Working-Class and International Revolution 1904-1917, New York 1918, av Frans-Arne Stylegar.
Historien om Sovjetet er en historie om femti dager. Sovjetet ble konstituert den 18. oktober; dets syvende sesjon ble avbrutt av regjeringens militære tropper den 3. desember. Mellom disse to datoene levde og kjempet Sovjetet.
Hva var kjernen i denne institusjonen? Hvordan hadde det seg at det i løpet av denne korte perioden kunne innta en ærerik posisjon i det russiske proletariatets historie, i historien om den russiske revolusjonen?
Sovjetet organiserte massene, stod bak politiske streiker, ledet politiske demonstrasjoner, forsøkte å bevæpne arbeiderne. Men andre revolusjonære organisasjoner gjorde det samme. Sovjetets substans var dets streven etter å bli et politisk maktorgan. Proletariatet så vel som den reaksjonære pressen har benevnt Sovjetet en "arbeiderregjering"; dette gjenspeiler bare det faktum at Sovjetet faktisk var kimen til et revolusjonært styre. I den grad Sovjetet i realiteten var i besittelse av autoritativ makt, ble den brukt; i den grad makten var i hendene på det militære og byråkratiske eneveldet, kjempet Sovjetet for å overta den.
Før Sovjetet hadde det eksistert revolusjonære organisasjoner blant industriarbeiderne, først og fremst sosialdemokratiske sådanne. Men disse var organisasjoner i proletariatet; deres umiddelbare mål var å få innflytelse blant massene. Sovjetet er en organisasjon av proletariatet; dets mål er å kjempe for revolusjonær makt.
Samtidig var Sovjetet et organisert uttrykk for proletariatets klassevilje. I dets kamp om makten benyttet Sovjetet slike metoder som naturlig frembød seg for proletariatet som klasse: bestemt av dets rolle i produksjonen, dets tallmessige styrke, dets sosiale ensartethet. I kampen for å vinne makt kombinerte Sovjetet alle arbeiderklassens samfunnsmessige aktiviteter, inkludert avgjørelser i konflikter mellom enkelte representanter for kapital og arbeid. Denne kombinasjonen var på ingen måte et kunstig taktisk forsøk: det var en naturlig konsekvens av situasjonen til en klasse som, idet den bevisst utviklet og utvidet kampen for sine umiddelbare interesser, var blitt tvunget av hendelsenes logikk til å innta en ledende rolle i den revolusjonære maktkampen.
Sovjetets viktigste våpen var den politiske massestreiken. Streikens styrke ligger i dens evne til å desorganisere regjeringens makt. Jo mer "anarki" streiken skaper, jo nærmere er dens seier. Dette medfører riktighet bare når "anarkiet" ikke oppstår som følge av anarkiske handlinger. Den klassen som dag inn og dag ut holder industrien og statsapparatet i gang, den klassen som dersom den plutselig nedlegger arbeidet er i stand til å lamslå både industrien og statsapparatet, må være organisert nok til at den ikke selv blir det første offeret for det "anarkiet" den har skapt. Jo mer effektiv desorganiseringen av statsapparatet gjennom en streik er, desto større er presset på streikeorganisasjonen til å ta på seg statsfunksjoner.
De arbeiderdeputertes råd oppretter en fri presse. Det organiserer gatepatruljer for å sørge for borgernes sikkerhet. Det tar mer eller mindre over postkontoret, telegrafen og jernbanen. Det forsøker å innføre åttetimersdagen. Det innfører sitt eget demokratiske system blant byens arbeiderbefolkning etter å ha lamslått det autokratiske styret.
Etter den 9. januar hadde revolusjonen vist sin makt over arbeidermassenes sinn. Den 14. juni, gjennom Potemkin-matrosenes opprør, hadde den vist at var i stand til å bli en materiell kraft. I oktoberstreiken hadde den vist at den kunne desorganisere fienden, paralysere hans vilje og tvers gjennom ydmyke ham.
Gjennom å organisere råd av arbeiderdeputerte over hele landet viste den at den var i stand til å opprette autoritativ makt. Revolusjonær autoritet kan bare være basert på levende, revolusjonær kraft. Uansett hvordan man vurderer den russiske revolusjonens videre utvikling, så er det et faktum at hittil har ingen sosial klasse foruten proletariatet vist seg rede til å bære en revolusjonær autoritativ makt. Revolusjonens første akt var et møte i gatene mellom proletariatet og tsarveldet; revolusjonens første virkelige seier ble oppnådd ved hjelp av proletariatets klassevåpen, den politiske streiken; den første kimen til en revolusjonær statsmakt var et proletarisk representativt organ. Sovjetet er det første demokratiske maktorgan i moderne russisk historie. Sovjetet er massenes organiserte makt over sine egne bestanddeler. Dette er et sant, uforkludret demokrati, uten noe tokammersystem, uten et profesjonelt byråkrati og med direkte tilbakekallingsrett. Gjennom sine medlemmer, gjennom representanter valgt av arbeiderne, leder Sovjetet proletariet som helhet likeså vel som dets ulike delers sosiale aktivitet; det skisserer den retningen proletariatet skal gå i, det gir dem et slagord og en fane. Denne kunsten med å lede massenes aktivitet på grunnlag av organisert selv-styre blir her for første gang tatt i bruk på russisk jord. Eneveldet styrte massene, men det ledet dem ikke. Det satte opp mekaniske murer mot massenes levende, kreative krefter, og innenfor disse murene holdt de nasjonens hvileløse elementer i et undertrykkende jerngrep. Den eneste massen eneveldet noensinne ledet, var hæren. Men det var ikke ledelse, det var bare befaling. I senere år har selv denne atomiserte og hypnotisere militære massen glidd ut av eneveldets hender. Liberalismen var aldri sterk nok til å styre massene, eller iniativrik nok til å lede dem. Dens holdning til massebevegelsene, selv om disse direkte hjalp liberalismen, var den samme som til fryktinngytende naturfenomener, jordskjelv eller vulkanutbrudd. Proletariatet måtte stole på egne krefter da de tok steget ut på revolusjonens valplass, fullstendig uavhengig av den borgerlige liberalismen.
Sovjetet var en klasseorganisasjon, dette var kilden til dens kampstyrke. Det ble knust i den første perioden av sin eksistens ikke på grunn av manglende tillit hos massene i byene, men av begrensningene ved en rent urban revolusjon, av landsbyenes relativt passive innstilling, av tilbakeliggenheten hos hærens bondeelementer. Sovjetets posisjon blant bybefolkningen var så sterk som overhodet mulig.
Sovjetet var ikke en offisiell representant for hele den 500.000 store arbeiderbefolkningen i hovedstaden; dets organisasjon omfattet rundt 200.000, først og fremst industriarbeidere; og selv om dets direkte og indirekte politiske innflytelse var langt større, fantes det tusener og atter tusener av proletarer (i byggebransjen, blant tjenerne, dagarbeiderne, kjørerne) som bare så vidt, eller også slett ikke, stod under innflytelse av Sovjetet. Det er imidlertid ingen tvil om at Sovjetet representerte interessene til alle disse proletariske massene. Det fantes bare et fåtall tilhengere av De svarte hundre i fabrikkene, og det ble færre og færre av dem. Proletariatet i Petersburg stod støtt på Sovjetets side. Blant de mange intellektuelle i Petersburg hadde sovjetet flere venner enn fiender. Tusener av studenter anerkjente sovjetets politiske lederskap og sluttet ivrig opp om dets avgjørelser. Folk i de frie yrker stod helhjertet på Sovjetets side. Sovjetets støtte til post- og telegrafstreiken gav det sympati i det lavere sjiktet av statsbyråkratiet. Alle de undertrykte, alle de mindre heldig stilte, alle byens ærlige elementer, alle de som strebet mot et bedre liv var instinktivt eller bevisst på Sovjetets side. Svojetet var faktisk eller potensielt en representant for et overveldende flertall av befolkningen. Dets fiender i hovedstaden ville ikke ha vært representert noen fare dersom de ikke hadde vært beskyttet av eneveldet, hvis makt var basert på de mest tilbakeliggende elementer i en hær som var rekruttert fra bøndene. Sovjetets svakhet var ikke dets egen svakhet, men en svakhet som fulgte av en rent urban revolusjon.
De femti dagene var revolusjonens høydepunkt. Sovjetet var dens instrument i kampen om makt.
Sovjetets klassekarakter var bestemt av klasseforholdene blant bybefolkningen og av de politske motsetningene mellom proletariatet og det kapitalistiske borgerskapet. Denne motsetningen kom til uttrykk selv i det historisk begrensede feltet som omfattet kampen mot eneveldet. Etter oktoberstreiken blokkerte det kapitalistiske borgerskapet bevisst for revolusjonen, den lavere middelklassen viste seg å være en ikke-entitet som var ute av stand til å spille en selvstendig rolle. Proletariatet var den virkelige lederen for den urbane revolusjonen. Dets klasseorganisasjon var revolusjonens instrument i dens kamp om makt.
Det er kampen om makten og myndigheten som er revolusjonens sentrale mål. De femti dagene som sovjetet fikk leve og dets blodige avslutning har godtgjort at det urbane Russland er et for snevert grunnlag for en slik kamp, og at en lokal organisasjon ikke kan være det sentrale ledende organ selv innenfor grensene av den urbane revolusjonen. For å løse en nasjonal oppgave behøvde proletariatet en organisasjon på nasjonalt nivå. Petersburg-sovjetet var en lokal organisasjon, men likevel var behovet for en sentral organisasjon så stort at Sovjetet måtte ta ledelsen også nasjonalt. Det gjorde hva det kunne, men var og ble først og fremst De arbeiderdeputertes råd i Petersburg. Behovet for en all-russisk arbeiderkongress som utvilsomt ville ha hatt autoritet til å etablere et sentralt ledende organ, ble pekt på alt i det første Sovjetets dager. Kollapsen i desember gjorde det umulig å realisere en slik kongress. Men idéen levde videre, som en arv fra de femti dager.
Tanken om et Sovjet har festet seg i bevisstheten hos arbeiderne som den første nødvendige forutsetningen for massenes revolusjonære aksjon. Erfaringen har vist at et sovjet ikke er mulig eller ønskelig i alle situasjoner. Sovjetorganisasjonens objektive hensikt er å skape betingelser for å desorganisere statsmakten, for å skape "anarki", med andre ord for en revolusjonær konflikt. Den nåværende stillstanden i den revolusjonære bevegelsen, reaksjonens hysteriske triumf gjør det mulig å opprettholde en åpen, valgbar autoritativ masseorganisasjon. Det er imidlertid ingen tvil om at den neste revolusjonære bølgen vil føre til opprettelsen av sovjeter over hele landet. Et all-russisk sovjet, organisert gjennom en all-russisk arbeiderkongress, vil ta ledelsen over proletariatets lokale valgbare organer. Navn er selvsagt uten betydning, og det samme gjelder organisatoriske detaljer; hovedsaken er: et sentralisert, demokratisk lederskap for proletariatets kamp for en folkelig regjering. Historien gjentar seg aldri, og det nye sovjetet slipper å gjennomgå erfaringen med de femti dager. Denne perioden vil imidlertid gi sovjetet et fullstendig aksjonsprogram. Dette programmet er krystallklart.
Etablering av revolusjonært samarbeid med hæren, bøndene og byborgeskapets plebeiske lag. Oppløsning av eneveldet. Ødeleggelse av eneveldets fysiske apparat gjennom omorganisering og delvis oppløsning av hæren. Ødeleggelse av det byråkratiske apparatet. Innføring av åtte timers arbeidsdag. Væpning av befolkningen, til å begynne med av proletariatet. Omdannelse av sovjetene til revolusjonære selvstyreorganer i byene. Opprettelse av råd av bondedeputerte (bondekomiteer) som lokale organer for den agrare revolusjonen. Organisering av valg til den konstituerende forsamlingen og gjennomføringen av en valgkampanje på et klart politisk grunnlag for folkets valgte representanter. Det er enklere å formulere et slikt program enn å gjennføre det. Det er imidlertid, dersom revolusjonen noen sinne seirer, det eneste program proletariatet kan stille opp. Proletariatet vil gjøre revolusjonære fremskritt som verden aldri har sett maken til. Historien om de femti dager vil da bare være en ussel side i den store boken om proletariatets kamp og endelige triumf.
02 / 01 / 2008
fastylegar@marxists.org