Første gang utgitt i Sovjetunionen september 1924.
Tekst hentet fra Leon Trotski 'Lærdommene fra oktober' utgitt av Internasjonale Sosialister, Oktober 1917. Oversatt av Jan Roger Ljønes.
Under Den Demokratiske Konferansen i september krevde Lenin at oppstanden øyeblikkelige måtte settes i gang:
For å behandle oppstanden marxistisk - det vil si som en kunst - må vi uten å miste et eneste minutt organisere de opprørske troppene, fordele kreftene, la de mest pålitelige stille opp på de viktigste punktene, innta Peter-Paul-festningen, arrestere generalstaben og regjeringen. Vi må arrestere de gjenstridige divisjonene som heller vil falle enn å gjøre det mulig for fienden å innta byen. Vi må mobilisere de væpnede arbeiderne, lede dem fram til den siste avgjørende kampen, straks okkupere telegrafen og telefonen, overta telefonsentralen og sette den i forbindelse med alle fabrikker, alle regimenter, alle støttepunkter for den væpnede kampen osv. Dette tjener naturligvis bare som eksempel, som en illustrasjon på hvordan man i det nåværende øyeblikket ikke kan fortsette å være trofast mot marxismen og revolusjonen hvis man ikke betrakter oppstanden som en kunst.
Dette forutsetter at forberedelsen og gjennomføringen av opprøret skjer gjennom partiet og i partiets navn, og at seieren i ettertid blir beseglet av sovjetkongressen. Sentralkomiteen aksepterte ikke dette forslaget. Oppstanden ble ledet inn i sovjetenes farvann og agitatorisk knyttet til Den 2. Sovjetkongressen. Denne uenigheten krever en utførlig forklaring. Dette er ikke et prinsipielt spørsmål, kun et rent teknisk, men samtidig er det av meget stor praktisk betydning.
Vi har allerede ovenfor vist hvor urolig Lenin var for at oppstanden skulle bli utsatt. På grunn av vaklingen blant en del partiledere måtte den agitasjonen som formelt ville knytte opprøret til Den 2. Sovjetkongressen for ham se ut som en utillatelig trenering, som en innrømmelse til ubesluttsomheten. Og fra slutten av september vender Lenin stadig tilbake til disse tankene. "Hos oss i sentralkomiteen og i partiets ledende kretser", skrev han 29. september,
hersker det en stemning eller en mening som går ut på at man skulle avvente sovjetkongressen i stedet for straks å gripe makten. Denne strømningen må bekjempes.
I begynnelsen av oktober skriver Lenin:
Å nøle er en forbrytelse, å avvente sovjetkongressen er en barnslig lek med formalisme, et forræderi mot revolusjonen.
I tesene for Petrograd-konferansen 8. oktober sier han:
De konstitusjonelle illusjonene og forhåpningene til rådskongressen må bekjempes. Vi må avvise den tanken som ubetinget vil vente på sovjetkongressen.
- Den 24. oktober skriver han endelig:
Det er mer enn klart at en utsettelse av oppstanden nå vil bety døden. Historien vil aldri tilgi oss revolusjonære en utsettelse, revolusjonære som i dag kan seire.
Alle disse brevene, hvor hver eneste setning er smidd på revolusjonens ambolt, er av uvanlig interesse både i karakteristikken av Lenin og for å beskrive situasjonen. Den røde tråden er hatet, protesten og avskyen mot den fatalistiske, avventende sosialdemokratiske holdningen til revolusjonen. Når tiden i alminnelighet er en viktig faktor i politikken, så vokser dens betydning til det hundredobbelte i krigen og i revolusjonen. Man kan ikke gjøre alt man gjør i dag også i morgen. Et opprør, nedkjemping av fienden, kan være mulig i dag, men umulig i morgen.
Makterobringen er et vendepunkt i historien; kan virkelig en slik begivenhets skjebne være avhengig av 24 timer? Ja, den kan. Når situasjonen bringer en væpnet oppstand, så kan ikke utviklingen måles i politikkens store dimensjoner. Den må beregnes med krigens lille målestokk. Å forsømme noen uker, dager - ofte bare en eneste dag - kan under visse betingelsene resultere i revolusjonens nederlag, i kapitulasjon. Uten denne alarmen, dette presset og denne kritikken fra Lenin, uten den spente og lidenskapelige revolusjonære mistroen ville partiet i det avgjørende øyeblikket avholdt seg fra å ta opp kampen nettopp fordi motstanden i partiets ledelse ble for stor, og i borgerkrigen som i krigen spiller ledelsen en helt avgjørende rolle.
Nå er det likevel klart at iscenesettelsen av oppstanden i ly av forberedelsen til den 2. Sovjetkongressen var en stor fordel for oss. Fra det øyeblikket vi - Petrogradsovjetet - protesterte mot Kerenskis ordre om å sende to tredjedeler av Petrograd-garnisonen til fronten, trådte vi i virkeligheten inn i den væpnede oppstanden. Lenin, som befant seg utenfor Petrograd, kunne ikke erkjenne dette fullt ut. Ingen av hans brev fra denne tiden omtaler, såvidt jeg vet, denne hendelsen. Og likevel var resultatet av oppstanden den 25. oktober praktisk talt avgjort med det samme vi motsatte oss utsendelsen av troppene. Det var avgjort da vi dannet Den Revolusjonære Militærkomiteen (16. oktober) og sendte våre kommissærer til alle troppene der vi isolerte ikke bare staben for Petrograds militærdistrikt, men også regjeringen. I virkeligheten var dette en væpnet - om enn ublodig - oppstand mot den Provisoriske Regjeringen, ledet av Den Revolusjonære Militærkomiteen, og under parolen om å beskytte Den 2. Sovjetkongressen som skulle avgjøre regjeringens skjebne.
Lenins forslag om at oppstanden skulle starte i Moskva skyldtes at hans eksil gjorde det umulig for ham å vurdere det kraftige omslaget i massenes stemning riktig. Omslaget skjedde nemlig i de organisatoriske forbindelsene, blant underordnede i hele militæret, og i hierarkiet, i etterkant av hovedstadsgarnisonens "fredelige" oppstand i midten av oktober.
Da bataljonene på ordre fra Den Revolusjonære Militærkomiteen nektet å forlate byen var det i praksis en seierrik oppstand som ikke lenger kunne skjules under restene av den borgerligdemokratiske statsformen.
Oppstanden 25. oktober hadde egentlig bare en utfyllende karakter. Og nettopp derfor fikk den også et så smertefritt forløp. Kampene i Moskva derimot, ble mye mer langvarige og blodige mens rådsmakten allerede var befestet i Petrograd. Det er på det rene at hvis oppstanden i Moskva hadde startet før omveltningen i Petrograd så ville resultatet ha vært høyst tvilsomt. Et nederlag i Moskva ville også ha gitt alvorlige følger for Petrograd. En seier hadde naturligvis ikke vært utelukket av den grunn, men den veien begivenhetene faktisk tok viste seg langt mer økonomisk og fordelaktig.
Til en viss grad hadde vi muligheten til å avpasse tidspunktet for makterobringen med den 2. Sovjetkongressens åpning. Det var utelukkende fordi den "fredelige", nesten "legale", væpnede oppstanden - i hvert fall i Petrograd - så å si var fullbyrdet.
Når vi kaller oppstanden for "legal" er det fordi den vokste ut av de "normale" forholdene i dobbeltmaktsituasjonen. Også under opportunistenes herredømme i Petrograd-sovjetet hendte det rett som det var at sovjetene kontrollerte og endret regjeringens beslutninger. Dette var en naturlig følge av tilstanden i det regimet som i historien heter Kerenski-æraen. Da vi bolsjeviker oppnådde flertallet i Petrograd-sovjetet, videreførte vi bare denne dobbeltmakten og utdypet metodene. Vi tok kontrollen over ordrene til garnisonen. Deretter maskerte vi det som egentlig var Petrograd-garnisonens opprør under den legale dobbeltmaktens tradisjoner og metoder.
Og nettopp idet vi koblet maktspørsmålet sammen med tidspunktet for sovjet-kongressens åpning utviklet og foredlet vi dobbeltmakten. Vi forberedte bolsjevikoppstanden i allrussisk målestokk innenfor rammene av det legale sovjetet.
Ikke bare trakk vi til oss massene med konstitusjonelle illusjoner i sovjetet; vi vant den revolusjonære hærens bajonetter under parolen om kampen for den andre kongressen, og knyttet dem organisatorisk til oss. Derfor lyktes vi enda bedre enn vi hadde trodd i å fange våre opportunistiske motstandere i legalitetens felle.
Å dra fordel av politisk sleiphet er alltid farlig, spesielt under en revolusjon. Man kan som oftest ikke bedra fienden; man forvirrer bare de massene man leder. Når vår "sleiphet" var så vellykket kom dette ikke først og fremst av våre kloke strateger. Den framkom naturlig av tingenes tilstand under det opportunistiske regimets forfall, av regimets egne skrikende motsetninger.
Den Provisoriske Regjeringen ønsket å kvitte seg med garnisonstroppene. Soldatene ville ikke dra til fronten. Det var vi som ga denne motviljen et politisk uttrykk og det var vi som ga den et revolusjonært mål. Dermed oppnådde vi en enestående forståelse innenfor garnisonen og vi koblet den omhyggelig sammen med Petrograd-arbeiderne. På den annen side var våre motstandere i en så håpløs stilling, og så utrolig forvirrede, at de var tilbøyelige til å forveksle denne oppvisningen med virkeligheten. De ba om bli bedratt og vi ga dem det de ville.
Kampen om sovjetets legalitet gikk mellom oss og opportunistene. I massenes bevissthet var arbeiderrådene maktens kilde. Folk som Kerenski, Zeretelli og Skobelev hadde steget fram fra sovjetene. Men også vi var sterkt forbundet med dem gjennom vår hovedparole "all makt til sovjetene". Borgerskapet hadde sitt rettsgrunnlag i statsdumaen. Opportunistene hadde det i sovjetene, men deres hensikt var å tilintetgjøre dem. Vi ville gi sovjetene hele makten. Opportunistene kunne ikke avbryte kontinuiteten i sovjetene, så de prøvde å bygge en bro fra dem til parlamentarismen. Derfor kalte de inn Den Demokratiske Konferansen og For-Parlamentet. De forsøkte å fange revolusjonen med sovjetlegaliteten som agn, så de deretter skulle kunne lose den inn i den borgerlige parlamentarismens farvann.
Men også vi hadde interesse av å utnytte sovjetenes legalitet. Vi gjorde det vanskelig for opportunistene da vi ved slutten av Den Demokratiske Konferansen innkalte til Den 2. Sovjetkongressen. På den ene siden kunne de ikke motsette seg innkallingen uten å bryte med sovjetlegaliteten, men på den andre siden måtte de innse at kongressen gjennom sin sammensetning, ikke ville bringe dem noe godt. Desto mer intenst appellerte vi til den 2. Sovjetkongressen som landets autoritet, mens vi ga vårt forberedelsesarbeid form som et forsvar for sovjetkongressen mot de angrepene fra kontrarevolusjonære som vi visste ville komme. Slik opportunistene hadde brukt sovjetlegaliteten for å fange oss inn i For-Parlamentet som sprang ut av sovjetene, hadde vi nå fanget dem inn i den 2. Sovjetkongressen.
Når vi tilpasset makterobringen til kongressen skyldtes det ingen naive forhåpninger om at den kunne løse maktspørsmålene. En slik fetisjisme av rådsformen var helt fremmed for oss. Hele det nødvendige arbeidet for makterobringen, det politiske, det organisatoriske og det militærtekniske var i full sving. Det legale dekket for alt dette arbeidet var den stadige henvisningen til den kommende kongressen som skulle løse maktspørsmålet. Vi gikk til angrep over hele linjen, men under skinn av at det dreide seg om forsvar.
Og omvendt. Hvis den Provisoriske Regjeringen skulle forsvare seg effektivt så måtte den angripe sovjetkongressen. Da måtte den forby innkallingen og dermed gi sine motstandere en foranledning til væpnet oppstand, noe som ville være høyst ugunstig for regjeringen. Vi satte ikke bare regjeringen i en vanskelig stilling, vi nøstet dem regelrett inn i deres egen stillestående og ubevegelige tenkning som også på forhånd hadde vart i lang tid. Disse folkene trodde for alvor at det for oss dreide seg om en ny sovjetparlamentarisme, om en ny kongress, som skulle framlegge en ny resolusjon om maktspørsmålet. At selv de smarteste blant de spissborgerlige smarte tenkte på denne måten bevitner Kerenski selv i sine erindringer. Han forteller hvordan det gikk heftige diskusjoner mellom Dan og andre natten til 25. oktober, da oppstanden var i full gang:
Dan erklærte ... at de var bedre orientert enn jeg og at jeg overvurderte begivenhetene under påvirkning fra min 'reaksjonære stab'. Videre slo han fast at sovjetflertallets resolusjon - som riktignok kunne være ubehagelig 'for regjeringens forfengelighet' - likevel var meget heldig for republikken og av stor betydning for 'stemningsomslaget' hos massene.
Virkningen av denne resolusjon 'viser seg allerede', og den bolsjevikiske propagandas innflytelse 'vil raskt gå tilbake'. På den annen side hadde imidlertid bolsjevikene, i følge ham selv, i forhandlinger med lederne for sovjetflertallet 'erklært seg parat til å føye seg etter sovjetenes flertall', de var 'allerede i morgen' klare til å kvele den oppstand som hadde oppstått 'uten deres vilje, uten deres sanksjon'. Til slutt forsikret Dan at bolsjevikene 'allerede i morgen' (alltid i morgen!) ville 'oppløse sin militære stab', og at alle de forholdsregler jeg hadde foranstaltet for å undertrykke opprøret 'bare opphisser massene', og at jeg med min 'innblanding' bare 'hindrer lederne for sovjetets flertall i å føre videre forhandlinger med bolsjevikene om opprørets vellykkede likvidering' ... For fullstendighetens skyld må det tilføyes at nettopp i samme øyeblikk som Dan bragte meg denne viktige meddelelse besatte den røde gardes tropper den ene regjeringsbygning etter den andre. Og umiddelbart etterpå, etter at Dan og hans partifeller hadde forlatt Vinterpalasset, ble kulturminister Karataschev arrestert på Millionaja på vei hjem fra et møte i den Provisoriske Regjering og ført til Smolny, dit også Dan vendte tilbake for å fortsette de fredelige forhandlinger med bolsjevikene. Man må erkjenne at bolsjevikene den gang gikk fram med stor energi og klokskap. Mens oppstanden allerede var i full gang, og mens den røde garde var i aksjon over hele byen, forsøkte noen utvalgte bolsjevikiske ledere - ikke uten hell - å narre representantene for det revolusjonære demokrati. - De ser, men fatter intet; de hører, men forstår intet. Disse debattkunstnere tilbrakte hele natten med rådslagning om forskjellige oppskrifter som angivelig skulle danne grunnlaget for forsoning og for opprørets likvidasjon. Ved disse 'forhandlingsmetoder vant bolsjevikene meget tid og de sosialrevolusjonæres og mensjevikenes stridskrefter kunne ikke mobiliseres tidsnok. Hvilket skulle bevises.
Ja, det var nettopp det som skulle bevises. Opportunistene ble som vi ser av denne framstillingen, fullstendig fanget inn med sovjetlegalitetens agn. Kerenskis antakelse om at bolsjevikene gjennom spesielle delegerte bevisst førte mensjevikene og de sosialrevolusjonære på villspor var derimot ikke riktig. I virkeligheten var det de bolsjevikene som virkelig ville likvidere opprøret som deltok i disse forhandlingene, de som trodde på formelen "en sosialistisk regjering dannet gjennom gjensidig forståelse mellom partene". Pussig nok gjorde faktisk disse parlamentarikerne opprøret en slags tjeneste, fordi de gjennom sine egne illusjoner nærte fiendens illusjoner. Den eneste grunnen til at de kunne gjøre revolusjonen denne ene tjenesten var likevel at partiet, på tross av alle deres råd og advarsler, drev opprøret fram og til ende med usvekket energi.
For at denne manøveren skulle seire krevdes et sammentreff av helt spesielle omstendigheter, store såvel som små. Framfor alt en hær til disposisjon som ikke lenger ville kjempe for regimet. Revolusjonens forløp, fra februar til oktober, ville vært en helt annen hvis det ikke hadde eksistert en utmattet og utilfreds millionsterk bondehær. Bare under disse forutsetningene kunne vi gjøre eksperimentet med Petrograd-garnisonen, som var utslagsgivende for seieren i oktober.
Det kan ikke komme på tale å opphøye denne eiendommelige kombinasjonen mellom et "tørt" og nesten usynlig opprør og sovjetlegaliteten til noen som helst slags lovmessighet. Tvert imot kan vi med full overbevisning hevde at denne erfaringen aldri og ingen steder kommer til å gjenta seg i denne formen. Likevel må den studeres nøyaktig. Den utvider synsfeltet til enhver revolusjonær og viser ham [og henne, o.a.] mangfoldet av metoder og midler som kan benyttes når målet står klart for øynene, når stillingen vurderes riktig og kampen føres energisk og konsekvent til ende.
I Moskva ble opprøret mye mer langvarig, det krevde en større kraftanstrengelse, og langt flere ofre. Dette skyldtes delvis at Moskva-garnisonen på ingen måte hadde gjennomgått noen tilsvarende revolusjonær forberedelse som Petrograd-garnisonen og bataljonens ordrenekt da de ble utkommandert til fronten.
Vi har allerede sagt, og vi gjentar gjerne, at det væpnede opprøret i Petrograd ble fullbyrdet i to avsnitt: Første halvdel av oktober, da Petrograd-regimentene - fordi de underla seg sovjetets beslutninger - ustraffet kunne nekte å etterkomme øverstkommanderendes ordre. Så i form av 25. oktober - da det bare trengtes en nokså liten oppstand for å kutte navlestrengen til februarregjeringen. I Moskva ble revolusjonen derimot fullbyrdet i en etappe, som også var den egentlige årsaken til dens trege forløp.
Men det var i tillegg en annen grunn: Ledelsens ubesluttsomhet. I Moskva kunne vi flere ganger se omslag fra militære operasjoner til forhandlinger, og igjen tilbake til væpnet kamp.
Vakling i vår ledelse, som legges merke til av de menige, er i det hele tatt skadelig i politikken. Under en væpnet oppstand er det dødbringende. Herskerklassen mister allerede tilliten til sin egen styrke (og uten den ingen tro på seier), men statsapparatet befinner seg fortsatt i dens hender. Den revolusjonære klassen har som oppgave å erobre statsapparatet. Derfor trenger den tillit til sine egen krefter. Når partiet har ledet de arbeidende massene framover langs opprørets vei må det også trekke alle konsekvensene av det. I krigen må det handles slik det kreves i en krig. Her er vakling og spill av tid ikke tillatt. Nøling på bare ett punkt, selv om det bare er noen få timer, gir fienden noe av selvtilliten tilbake og fratar opprørerne en del av sin. Da forskyves også styrkeforholdet som avgjør kampens utfall. Fra denne synsvinkelen er det vi må studere opprøret i Moskva og forholdet til den politiske ledelsen.
Det er fortsatt nødvendig å drøfte enkelte punkter i borgerkrigen der spesielle omstendigheter - som for eksempel det nasjonale spørsmålet - spiller inn. Slik granskning vil berike våre begreper om borgerkrigens mekanikk og dermed også gjøre oppgaven med å utarbeide tilstrekkelig allmenngyldige metoder og regler lettere. Men uten å vente på de detaljerte resultatene av en slik undersøkelse kan vi slå fast at borgerkrigens forløp i provinsområdene var svært avhengig av resultatet i Petrograd, og det til tross for forsinkelsene i Moskva.
Februarrevolusjonen smadret det gamle statsapparatet. Den Provisoriske Regjeringen overtok det, men kunne ikke fornye det eller befeste det. Følgelig eksisterte statsapparatet mellom februar og oktober bare i kraft av sin byråkratiske treghet. Byråkratiet i provinsene var vant til å rette seg etter Petrograd: De gjorde det i februar, og de gjorde det i oktober.
Vår store fordel besto i at vi forberedte omveltningen av et regime som ikke engang hadde hatt tid til å etablere seg selv. Den formidable evnen til å vakle og den elendige selvtilliten innen statsapparatet lettet vårt arbeid kolossalt, og ga de revolusjonære massene tro på sine egne krefter og på vårt parti.
I Tyskland og i Østerrike var det en lignende situasjon etter 9. april. Men der tettet sosialdemokratene hullene i statsapparatet og hjalp det borgerlige republikanske regimet til å hevde seg. Selv om dette regimet ikke akkurat kan få status som noe mønstereksempel på fasthet, har det likevel vart i seks år. De øvrige kapitalistiske landene vil ikke ha denne fordelen som et kort tidsforløp mellom en borgerlig revolusjon og en arbeiderrevolusjon virkelig er. Deres "februar" ligger allerede langt tilbake. Riktignok eksisterer det i England mange føydale rester, men det kan ikke være snakk om noen selvstendig borgerlig revolusjon. Landets frigjøring fra monarkiet vil foregå med den engelske arbeiderklassens feiekost, når den griper makten.
Arbeiderklassens revolusjon i Vesten vil stå overfor en helt ferdigbygget borgerlig stat. Hos oss utviklet oktoberrevolusjonen seg i kampen mot et statsapparat som enda ikke hadde fått grunnfestet seg etter februarrevolusjonen. Opprør i andre land vil ha å gjøre med et statsapparat i forfall. Som en alminnelig regel kan vi anta, og vi har allerede uttalt det på Den 4. Verdenskongressen, at borgerskapets motstandskraft mot revolusjonen i alminnelighet vil være langt større i de gamle kapitalistiske landene enn hos oss. Arbeiderklassens seier vil være vanskeligere, men til gjengjeld vil erobring av makten straks etablere en sikrere stilling enn den vi befant oss i etter oktoberrevolusjonen. Vi fikk borgerkrigen først etter at vi hadde tatt kontrollen over de viktigste byene og industrisentraene, og den opptok sovjetmaktens tre første år. Mye tyder på at makterobringen i Mellom- og Vest-Europa vil koste enda større anstrengelser. Men så vil også arbeiderklassen etter makterobringen ha mye større bevegelsesfrihet. Naturligvis har disse perspektivene bare en betinget gyldighet. Mye vil bero på i hvilken rekkefølge revolusjonen kommer i de forskjellige europeiske landene. Det vil dessuten avhenge av faren for militære intervensjoner, hvordan Sovjetunionens økonomiske og militære styrke er i øyeblikket, osv.
Denne vurderingen som antyder at makterobringen i Europa og USA vil møte langt mer gjennomtenkt og hardnakket motstand fra de herskende klasser enn den gjorde hos oss, forplikter oss bare ytterligere til å behandle det væpnede opprøret som en kunst.
04 / 10 / 2000
rolf@marxists.org