Oktober nr. 2 1939.
Fra 1933 av begynte Kreml's internasjonale betydning å vokse hurtig. Stadig vekk kunne man høre europeiske journalister fremsette meninger som: "Kreml holder Europas skjebne i sine hender" og: "Stalin har fått det avgjørende ord i verdenspolitikken" osv.
Selv om denne vurdering var overdreven selv den gang, syntes den å støttes av to uomtvistelige kjennsgjerninger, den økende internasjonale spenning og den røde hærs stadig voksende styrke. Den første femårsplan var forholdsvis heldig ført til ende, det skapte tillit og forhåpninger til den annen femårsplan, man begynte å merke virkningene av industrialiseringen som skapte en teknisk basis for hæren og flåten, de værste uregelmessigheter ved jernbanetransporten blev efterhvert overvunnet, de første tilfredsstillende årsavlinger på kolkosgrunnlag blev ført i hus, kvegbestanden begynte igjen å øke, sulten og nøden var ikke lenger påtrengende - alt dette var de indre forutsetninger for sovjetdiplomatiets fremgang. Det var i denne perioden Stalin formet de velkjendte ord: "Livet er blitt lettere, tilværelsen er blitt muntrere". Og tilværelsen var virkelig blitt langt lysere for byråkratiet.
En betydelig del av nasjonalinntekten gikk i denne tid til forsvaret. Hærens fredsstyrke blev øket fra 800.000 til 1.5 million mann. Flåten blev fornyet. Nye offiserskadrer hadde hatt anledning til å utformes under sovjetstyret, like fra løitnanter til marskalker. Dertil kommer det politiske forhOld at opposisjonen såvel på venstre som på høire f1øi var utryddet. Det kun{le se ut som om seieren over opposisjonen virkelig blev rettferdiggjort gjennem den økonomiske fremgang. Stalins makt syntes urokkelig. Alt bidrog til å gjøre sovjetstyret, om ikke til den avgjørende makt i Europa, så i allfall til en viktig faktor i verdenspolitikken.
De to siste år har ikke levnet en skygge av denne situasjon. Sovjetdiplomatiets betydning er idag forholdsvis mindre enn under den første femårsplans mest kritiske måneder. London har ikke bare selv vendt seg direkte til Berlin og Rom, men tvinger også Paris til å snu Moskva ryggen. Hitler får på denne måte en mulighet for å gjennemføre sin politikk, og isolerer Sovjetunionen med Chamberlains hjelp. Frankrike har riktignok ikke sagt op pakten med Sovjet, men redusert dens betydning ganske vesentlig. Og efter å ha tapt tilliten til den støtte Moskva kan by, følger den tredje republikk nu skritt for skritt i Englands fotspor. Konservative patrioter i Frankrike klager, ikke uten bitterhet over at Frankrike er blitt Stor-Britannias "siste koloni". Uten hindringer fra Chamberlain gir Italia og Tyskland sig til å sette seg varig fast i Spania - hvor Stalin - ikke bare i egne øine - nylig syntes å væære herre over utviklingen.
Det er ikke grunn til å søke årsaken til Sovjets katastrofale nederlag i verdenspolitikken gjennnem de to siste år i en minskning og utjevning av de internasjonale motsetninger.
Tross episodiske og konjunkturbestemte forskyvninger, er helhetsbilledet det samme, de imperialistiske land går sin ufravikeliige vei mot en ny verdenskrig. Slutningen er klar nok: Stalins fallitt på verdensarenaen skyldes fremforalt den indre utvikling i i Sovjetunionen. Hvad er det da egentlig som er skjedd i Sovjet i løpet av de to siste år, som har kunnet forvandle Sovjetunionens styrke til avmektighet? Landets økonomi synes fortsatt å utvikle sig gunstig, industrien roser sig, tross den såkalte "sabotasje", av fremgang, avlingene vokser, krigsreservene øker, Stalin slår med hell sine indre fiender tilbake. Hvad er det i veien?
Det er ikke så lenge siden verden bedømte Sovjetunionen nesten utiukkende etter Sovjetstatistikkens tall. Disse tall vidnet, tross tendensiøse overdrivelser, ubetinget om fremgang. Man måtte anta at bak papirenes tall skjulte det sig en stadig økende velstand for folket og en styrkelse av styret. Slik var ikke det virkelige forhold. For å kunne føre en økonomisk, politisk og kulturell analyse til bunds må man også kjenne forholdet mellem de levende vesener, grupper, klasser. Rettstragediene i Moskva har avdekket at disse forholdene var fortvilet slette, for ikke å si uutholdelige.
Hæren gir et konsentrert billede av styret. Den gir ikke bare et billede av dets "sterkeste" sider, men uttrykker også i tilspisset form brytningen mellem positive og negative tendenser i samfundet.
Blir selvmotsigelsene ved en styreform for store, motsetningene for sterke, begynner hæren å gnages i stykker innenfra. En kan også si det omvendt: Hvis hæren, den herskende klasses mest disiplinerte organ begynner å rives op ved indre motsetninger, er det usvikelig tegn på en utålelig krise i selve samfundet.
Den økonomiske fremgang i Sovjetunionen som til en viss grad styrket hæren og diplomatiet, gav fremfor alt øket makt og styrke til det herskende byråkratiske lag. Ingen klasse har, på noe tidspunkt i historien, i løpet av så kort tidsrum, samlet en slik rikdom og makt i sine hender som sovjetbyråkratiet i løpet av de to femårsplanene. Men nettop derigjennem trådte det i et stadig sterkere motsetningsforhold til det folk som hadde gjennemlevet tre revolusjoner, som hadde styrtet tsardømmet, adelen' og borgerskapet. Sovjetbyråkratiet samlet på en måte i sig trekk fra. alle de klasser som var blitt styrtet, men uten å eie deres sosiale røtter eller deres tradisjoner.
Det kan ikke forsvare sine meningsløse privilegier, uten ved en organisert tenror, samtidig som det ikke kan rettferdiggjøre terrroren uten ved falske anklager og ved løgn. Byråkratiets makt er skapt ved den økonomiske fremgang, men samtidig er byråkratiet blitt hovedhindringen for en fortsatt fremgang. Et lands fremgang er betinget av en almindelig kulturell utvikling, som ikke kan skje under forhold hvor all individuell frihet er forsvunnet, all fri kritikk og fri forskning kneblet. Disse elementære forsetningene for en fortsatt fremgang er ennå mer avgjørende for hæren enn for den økonomiske utvikling. Hvad som er falsk og hvad som er riktig i det billede statistikkens tall gir, det vil hæren bevidne med sitt blod. Det politiske styre i soeialismens fedreland er blitt et rent politidiktatur. Alle de som med virkelig hengivenhet går inn for folkets og landets utvikling og for landets forsvar, kommer uvegerlig i motsetning til den herskende klikk. Slik var det engang under tsaren, slik er det idag igjen, i forsterket grad under Stalins styre. I landets produksjon, i dets åndsliv, i hæren, - overalt trenges det folk med initiativ, byggende og skapende krefter. Kreml trenger bare folk som kan adlyde blindt, pålitelige og hensynsløse agenter.
I løpet av de siste tolv måneder er den røde hær blitt berøvet nessten hele den offisersstab, som var blitt rekrutert under borgerkrigen, og som var blitt videre utformet og fullt utdannet under de følgende femten år. Det nye offiserskorps er stillet direkte unnder byråkratiets kontroll ved innførelsen av politiske kommisærer. Tukatsjevski, og med ham blomsten av offiserskadrene, har tapt sin kamp mot det politiske diktatur over den røde armés offiserer. Sosialt sett er selvfølgelig det militære byråkrati ikke bedre enn det sivile. Det er da heller ikke på sosialt grunnlag konflikten er opstått. Men byråkratiet som helhet representerer to forskjellige funksjoner. Makten og statsledelsen. De to funksjoner er nu trådt i et skarpt motsetningsforhold. For å sikre de nasjonale interesser måtte man avskaffe enevoldsstyret. For å beholde makten må man tilintetgjøre administrasjonens dyktigste og mest uavhengige folk.
De politiske kommisærer blev innført dengang den rde hær blev skapt av ingenting, og betød nødvendigvis en militær dobbeltledelse. Vanskelighetene og farene ved en slik militærledelse var åpenbare allerede dengang, men de blev betraktet som det mindre onde, og dessuten som en foreløbig foranstaltning. Det som gjorde dobbeltledelsen nødvendig dengang var tsarhærens opløsning og borgerkrigens spesielle forhold. Hvad betyr så denne nye tvedeling av den militære leedelse: den første etappe i den røde hærs opløsning, og begynnelsen til en ny borgerkrig i landet?
De først utnevnte kommisærer representerte arbeiderklassens kontroll over indifferente og fiendtlige spesialister. De nu utnevnte kommisærer betegner bonapartistklikkens kontroll over den militære og sivile administrasjon, og derigjennem over folket. Den første tids kommisærer blev rekrutert blandt virkelige og ærlige revolusjonære, hengivne for sosialismens sak. De militære ledere som for størstedelen var tatt fra rekkene i de gamle offisers- og underoffiserskorps klarte sig dårlig under de nye forhold, og de beste av dem søkte selv støtte og råd hos kommisærene. Gjennnem motsetninger og konflikter utviklet dobbeltledelsen sig i dennne perioden etterhvert til et vennskapelig samarbeide.
Nu er forholdet et ganske annnet. De nuværende offiserer er utgått fra den røde armé, som de er uløselig bundet til, og hvor de i årenes løp har erhvervet sig autoritet. I motsetning til dem er kommisærene rekrutert blandt byråkratenes sønner, som hverken har revolusjonær erfaring, miliitære kunnskaper eller ideologisk styrke. Det er den fullendte type på karrieristene av den nye skole. Man har valgt dem bare fordi de representerer "årvåkenheten", det vil si det politiske overopsyn over hæren. De militære ledere behandler dem med fortjent forakt. Dobbeltledelsen innen hæren utvikler sig til en kamp mellem det poliitiske politi og arméen, hvor den sentrale makt er på politiets side.
Historiens film rulles videre op, og det som engang var et progressivt revolusjonært skritt, gjenopstår i termidortidens frastøtende karikatur. Den nye dobbelthet trenger igjennem statsapparatet fra øverst til nederst. I spissen for arméen står i navnet Vorosjilov, folkekommisær, marskalk, ridder av diverse ordner osv. Men den virkelige makt er samlet i Mekhlins hender, som i følge Stalins personlige direktiver snur op ned på hæren. Det samme er ti1felle overalt, i hvert militærdistrikt, i hvert regiment. Overalt finnes det en Mekhlin, en agent for Stalin og Jesjov som representerer "årvåkenhet", i stedet for dyktighet, orden og disiplin. Alle forhold i hæren er blitt usikre, tilfeldige og flytende. Ingen vet lenger hvor patriotismen slutter og forræderiet begynner. Ingen vet hvad som er tillatt og hvad som er forbudt. Gir kommisærene og offiserene motstridende ordrer er enhver nødt til å gjette sig til hvilken vei fører til belønning og hvilken til fengsel. Alle betrakter sine omgivelser med tvil og mistillit. Slynglene, tyvene og karrieristene gjør sine små forretninger, og dekker sig med fedrelandskjærlige angivelser. Hærens motkraft er brutt. Hos offiserer og menige gjør likegladheten sig gjeldende. Våbnene blir ikke holdt i orden. Kasernene ser skitne og ubebodde ut. Det lekker gjennem takene. Bad mangler. Soldatene går i skittent tøi. Maten blir dårligere og dårligere, og serveres ikke til fastsatte tider. Når det klages henviser kommandanten til kommisæren, kommisæren anklager kommmandanten. De skyldige dekker sig ved å angi "sabotører". Drukkenskapen blandt offiserene øker, kommisærene rivaliserer innbyrdes. Under det politiske despoti undergraves hele sovjetlivet av anarki. Men særlig ille er det i hæren som ikke kan leve uten under orden og disiplin, og med full klarhet i alle sine forhold.
Diagnosen er klar. Den almindelige fremgang, og de økende krav lar sig ikke forene med den totalitære skitt. Og derfor begynner det å vise sig tendenser til å drive byråkratiet vekk på alle områder. Ennå har disse tendenser ikke funnet åpent politisk uttrykk, men de er der, og lar sig ikke utrydde. På teknikkens og produksjonens område, i undervisningen, i åndslivet, i forsvaret avvises de folk som har erfaring, viten og autoritet, uten videre av agentene for Stalins diktatur, som for det meste er uvitende og hensynsløse slyngler av Mekhlins og Jesjovs type. Når Stalin beskylder en eller annen innenfor apparatet for å mangle "årvåkenhet" mener han: dere er optatt med produksjonens, undervisningens, hærens interesser, men dere bryr dere ikke om mine interesser! Enhver av Stalins agenter, i alle deler av landet, i alle etasjer innen byråkratiet, befinner sig i samme situasjon. Byråkratiet kan ikke lenger oprettholde sin maktstillling uten ved å undergrave grunnlaget for den økonomiske og kultureIle fremgang. Slik gjenopstår på en ny historisk grunn den udødelige russiske motsetning mellem Opritsjina og den øvrige befolkning. I den kamp som pågår utryddes landets beste menn av dets elendigste utskudd. Det vrimler av nederlag, sabotasje og forræderi i Stalins Opritsjina. "Folkets far" viser sig å være den som organiserer nederlagene. Han er folkets bøddel. En kan ikke sikre landets forsvar uten ved å styrte den eneveldige klikk som driver sabotasjen og gjør nederlagene uundgåelige. For dem søm virkelig elsker Sovjetunionen lyder parolen: Ned med de eneveldige defaitister! Ned med Stalin og hans Opritsjina!
Sist oppdatert 27. juli 2008
fastylegar@marxists.org