Karl Marx

Generalrådets første adresse om den fransk-tyske krig


Skrevet av Karl Marx og vedtatt av generalrådet i Den internasjonale arbeiderassosiasjon, den 23. juli 1870. Utgitt samtidig som fygeblad pd engelsk, tysk og fransk. Etter teksten fra 1891-utgaven av «Borgerkrigen i Frankrike».

Teksten er med venlig tilladelse kopieret fra Øistein Olsen's Marxistisk Litteratur.


Til medlemmene av Den internasjonale arbeiderassosiasion i Europa og USA

I vår assosiasjons åpningsmanifest av november 1864 sa vi: «Dersom arbeiderklassens frigjøring forutsetter broderlig samling og innsats av arbeiderklassen selv, hvorledes kan den fylle denne store oppgave med en utenrikspolitikk som forfølger kriminelle må1, lar nasjonale fordommer og motsetninger flamme opp og sløser vekk folkenes blod og krefter i røveriske kriger?» Vi definerte den utenrikspolitikken som Internasjonalen tilstrebet med disse ord: «Sømmelighetens og rettferdighetens enkle lover som skal ligge til grunn for de enkelte menneskers forhold til hverandre, må også gjelde som høyeste lover for samkvemmet mellom nasjonene» .

Det var ikke underlig at Louis Bonaparte, som hadde tilranet seg makten ved å utnytte klassekampen i Frankrike, og opprettholdt den ved stadige kriger i utlandet, allerede fra begynnelsen behandlet Internasjonalen som en farlig fiende. Kvelden før plebisittet satte han i gang en rassia på medlemmene av Den internasjonale arbeiderassosiasjons forretningsutvalg i Paris, Lyon, Rouen, Marseilles, Brest og andre steder, under påskudd av at Internasjonalen var en hemmelig organisasjon som planla en sammensvergelse for å myrde ham, et påskudd som straks etter ble avslørt av hans egne dommere som fullstendig absurd.

Hva var den virkelige forbrytelsen som Internasjonalens franske seksjoner gjorde? De fortalte det franske folket åpent og med ettertrykk, at å to del i folkeavstemningen, det var det samme som å stemme for enevelde hjemme og krig med utlandet. Det var faktisk deres verk at arbeiderklassen i alle industrisentra og større byer i Frankrike, reiste seg som en mann for å forkaste folkeavstemningen. Dessverre ble deres stemmer oppveid av landdistriktenes mørke uvitenhet. Børsene, kabinettene, de herskende klasser og pressen i nesten hele Europa feiret folkeavstemningen som den franske keisers fullstendige seier over den franske arbeiderklassen, og den var signalet til mord, ikke på enkeltindivider, men på hele nasjoner.

Krigskomplottet i juli 1870 er bare en forbedret utgave av statskuppet i desember 1851. Ved første øyekast så det hele så absurd ut at Frankrike ikke kunne fatte at det var alvor. Det trodde heller på den deputerte som fortolket de krigerske ministertaler som rett og slett børsmanøvrer. Da krigen endelig ble kunngjort i den lovgivende forsamling den 15. juli, avslo hele opposisjonen å stemme for en foreløpig kreditt. Til og med Thiers brennemerket krigen som «avskyelig». Alle uavhengige aviser i Paris fordømte den, mens forunderlig nok nesten hele provinspressen enstemmig sluttet opp om den. I mellomtiden hadde Internasjonalens medlemmer i Paris igjen tatt til å arbeide. I «Reveil»5 for 12. juli offentliggjør de sitt manifest «til arbeiderne i alle land», hvor det heter: «Enda en gang trues verdensfreden av politisk ærgjerrighet, under påskudd av likevekten i Europa og den nasjonale ære. Franske, tyske og spanske arbeidere! La oss forene våre stemmer til et avskyrop mot krigen. - - Enten det gjelder hvem som skal ha overvekten, eller spørsmålet om et være eller ikke være for et dynasti, så kan krigen i arbeidernes øyne ikke være annet enn en forbrytersk dumhet. Som svar på de krigerske proklamasjoner fra dem som kjøper seg fri fra blodskatten og bare ser en kilde til nye spekulasjoner i den allmenne ulykke, protesterer vi høylydt, vi som trenger fred og arbeid! - - Brødre i Tyskland! Vår splittelse ville bare føre til tyranniets fullstendige seier på begge sider av Rhinen - - Arbeidere i alle land! Hva som enn for tiden blir resultatet av våre felles anstrengelser, så vil vi, medlemmer av Den internasjonale arbeiderassosiasjon som ikke kjenner til noen grenser, sende dere de franske arbeideres beste ønsker og hilsener som pant på vår ubrytelige solidaritet.»

Etter dette manifestet fra våre seksjoner i Paris fulgte tallrike franske erklæringer, hvorav vi her bare skal sitere Neuilly-sur-Seine-deklarasjonen, som ble offentliggjort i «Marseillaise» a for 22. juli. «Er krigen rettferdig? Nei! Er krigen nasjonal? Neil Den er bare dynastisk. I rettferdighetens, i demokratiets, i Frankrikets sanne interessers navn, slutter vi helt og fullt opp om Internasjonalens protester mot krigen.»

Disse protester var uttrykk for de franske arbeideres oppriktige følelser, noe som snart ble bevist ved en merkelig begivenhet. Da 10. desemberbanden, som opprinnelig var organisert under Louis Bonapartes presidenttid, ble sloppet løs i Paris' gater, forkledd som arbeidere, hvor de oppførte indianske krigsdanser for å jage opp krigsfeberen, da svarte de virkelige arbeidere fra forstedene med slike overveldende fredsdemonstrasjoner at politiprefekten Pietri anså det klokt å stoppe all senere gatepolitikk, under påskudd av at Paris' trofaste befolkning i tilstrekkelig grad hadde fått luftet sin lenge tilbakeholdte patriotisme og overstrømmende krigsbegeistring.

Hvordan enn krigen mellom Louis Bonaparte og Preussen forløper, så har allerede dødsklokken ringt i Paris over det annet keiserdømme. Det vil ende som det begynte: med en parodi. Men la oss ikke glemme at det var regjeringene og de herskende klasser i Europa som gjorde det mulig for Louis Bonaparte å spille det gjenopprettede keiserdømmes grusomme farse i atten år.

Fra tysk side er krigen en forsvarskrig. Men hvem brakte Tyskland i en slik tvangssituasjon at det måtte forsvare seg? Hvem gjorde det mulig for Louis Bonaparte å føre krig mot det? Preussen. Det var Bismarck som konspirerte med den samme Louis Bonaparte i den hensikt å s1å ned opposisjonen av folket hjemme, og annekterte Tyskland for Hohenzollerdynastiet. Dersom de hadde tapt istedenfor vunnet slaget ved Sadova7, ville franske bataljoner ha oversvømmet Tyskland som Preussens allierte.

Drømte Preussen bare et øyeblikk, om etter seiren å stille et fritt Tyskland opp imot et trellbundet Frankrike? Tvertimot. Det bevarte omhyggelig alle det gamle systems medfødte skjønnheter, og føydde til alle det annet keiserdømmes særegenheter, dets virkelige tyranni, dets skinndemokrati, dets politiske bedrageri og dets finansielle spekulasjoner, dets høytravende fraser og dets gemene taskenspillerkunst. Det bonapartiske styret som inntil da bare hadde blomstret på den ene siden av Rhinen, hadde dermed fått sitt motstykke på den andre siden. Ut fra en slik situasjon, hva annet kunne resultatet bli enn krig ?

Hvis den tyske arbeiderklassen tillater den nåværende krigen å tape sin strengt defensive karakter og lar den utarte til en krig mot det franske folk, da vil så vel seier som nederlag være like skjebnesvanger. Alle de ulykker som kom over Tyskland etter de såkalte befrielseskrigene vil igjen vekkes til live med økt intensitet.

Internasjonalens prinsipper er imidlertid altfor utbredte og for dypt rotfestet i den tyske arbeiderklasse til at vi behøver å engste oss for en så sørgelig utgang. De franske arbeideres røst har vunnet gjenklang i Tyskland. Et massemøte som ble holdt i Brunswick den 16. juli, erklærte seg fullstendig enig i Paris-manifestet, og avviste enhver tanke om nasjonal motsetning til Frankrike, og avsluttet sine resolusjoner med disse ord: «Vi er motstandere av alle kriger, men framfor alt av dynastiske kriger. - Med dyp sorg og smerte ser vi oss tvunget inn i en forsvarskrig, som et uunngåelig onde. Men vi oppfordrer samtidig hele den tyske arbeiderklasse til å gjøre gjentakelsen av en så stor samfunnsulykke umulig ved å kreve at folkene selv skal ha makt til å avgjøre spørsmålet om krig eller fred, og således gjøre dem til herrer over sin egen skjebne.»

I Chemnitz, på et tillitsmannsmøte som representerte 50 000 saksiske arbeidere, ble følgende resolusjon enstemmig vedtatt: «I det tyske demokratis navn, og spesielt på vegne av de sosialdemokratiske tyske arbeidere, erklærer vi at den nåværende krig er en ren dynastisk krig. - - Vi tar med glede imot den utstrakte broderhånd fra de franske arbeidere, idet vi minnes slagordet til Den internasjonale arbeiderassosiasjon: Proletarer i alle land, foren dere! Vi skal aldri glemme at arbeiderne i alle land er våre venner og tyrannene i alle land våre fiender.»

Internasjonalens avdeling i Berlin har også svart på Parismanifestet. «Vi slutter oss med hånd og hjerte til dets protest... Vi lover høytidelig at verken trompetfanfarer eller kanontorden, verken seier eller nederlag skal få oss til å avvike fra vårt felles arbeid for å forene arbeiderne i alle land.»

Mot bakgrunnen av den selvmorderiske kamp lurer Russlands dystre skikkelse. Det er et dårlig tegn at signalet til den nåværende krig ble gitt i det øyeblikk den russiske regjering hadde gjort ferdig sine strategisk viktige jernbaner og allerede konsentrert tropper i retning av Pruth. Hvilke sympatier enn tyskerne med rette kan gjøre krav på i en forsvarskrig mot bonapartistisk aggresjon, så ville de øyeblikkelig miste dem ved å tillate den prøyssiske regjering å be om, eller bare ved å motta kosakkenes hjelp. Måtte de huske at etter sin selvstendighetskrig mot den første Napoleon lå Tyskland i årtier hjelpeløs for tsarens føtter.

Den engelske arbeiderklasse rekker de franske og tyske arbeidere broderhånden. Den er fast overbevist om at hvordan den nåværende avskyelige krig enn ender, vil forbundet mellom arbeiderne i alle land til sist gjøre slutt på krigen.

Mens det offisielle Frankrike og Tyskland styrter seg ut i brorsmordets kamp, sender arbeiderne i Frankrike og Tyskland hverandre budskap om fred og vennskap. Denne store og betydningsfulle kjensgjerning som er uten sidestykke i historien, åpner utsyn mot en lysere framtid. Den beviser at som motsetning til det gamle samfunn med dets økonomiske elendighet og politiske vanvidd, oppstår et nytt samfunn hvis internasjonale prinsipp vil være fred, fordi dets nasjonale prinsipp overalt er det samme - arbeid.

Banebryteren for dette nye samfunn er Den internasjonale arbeiderassosiasjon.

Generalrådet

Applegarth, Robert, Boon, Martin J., Bradnick, Fred, Stepney, Cowell, Hales, John, Hales, William, Harris, George, Lessner, Fred, Lintern, W., Legareulier, Maurice, Zévy, Milner, George, Mottershead, Thomas, Murray, Charles, Odger, George, Parnell, James, Pfånder, Rühl, Shepherd, Joseph, Stoll, Schmutz, Torvnshend, W.

Korresponderende sekretærer

Eugene Dupont, for Frankrike, Karl Marx, for Tyskland, Hermann Jung, for Sveits, Giovanni Bora, for Italia, Antoni Zabicki, for Polen, A.Serraillier, for Belgia, Holland og Spania, James Cohen, for Danmark, J.G.Eccarius, for USA. Benjamin Lucraft, formann, John Weston, kasserer, J. George Eccarius, generalsekretær.

London 23. juli 1870.