Karl Marx

Generalrådets annen adresse om den fransk-tyske krig


Skrevet av Karl Marx og vedtatt i Den internasjonale arbeiderassosiajons Generalråd, den 9. september 1870. Samtidig utgitt som flygeblad på engelsk, tysk og fransk. Etter teksten fra 1891-utgaven av Borgerkrigen i Frankrike.

Teksten er med venlig tilladelse kopieret fra Øistein Olsen's Marxistisk Litteratur.


Til medlemmene av Den internajonale arbeiderassoiasjon i Europa og USA

I vårt første manifest av 23. juli sa vi:«Dødsklokken over det annet keiserdømme har allerede ringt i Paris. Det vil ende som det har begynt: med en parodi. Men la oss ikke glemme at det var regjeringene og de herskende klasser i Europa som gjorde det mulig for Louis Bondaparte å oppføre det gjenopprettede keiserdømmes grusomme farse i 18 år.»

Altså allerede før krigsoperasjonene var begynt, behandlet vi den bonapartistiske såpeboble som en fortidslevning. Vi tok ikke feil av det annet keiserdømmes levedyktighet. Vi hadde heller ikke urett i vår angst for at den tyske krig «ville miste sin strengt defensive karakter, og utarte til en krig mot det franske folk. Forsvarskrigen endte faktisk med Louis Bonapartes overgivelse, kapitulasjonen ved Sedan og proklamasjonen av republikken i Paris Men lenge før disse begivenheter, allerede i det øyeblikk de bonapartistiske våpens fullstendige råttenskap ble klart for alle, besluttet den prøyssiske militærkamarilla seg til en erobringskrig. Det lå bare en stygg hindring i veien, nemlig kong Wilhelms egen proklamasjon i begynnelsen av krigen. I sin trontale til den nordtyske riksdag, hadde han høytidelig erklært at han bare vine føre krig mot den franske keiser og ikke mot det franske folk. Den 11. august utstedte han et manifest til den franske nasjon hvor han sa: «Keiser Napoleon har angrepet den tyske nasjon både til lands og til vanns, den tyske nasjon som ønsket og fremdeles ønsker å leve i fred med det franske folk. Jeg har tatt kommandoen over de tyske hærer for å slå tilbake hans overfall, og militære begivenheter har tvunget meg til å overskride Frankrikes grenser.» Da han ikke var tilfreds med å forsikre om krigens « rent defensive karakter», la han til at han bare hadde tatt kommandoen over de tyske hærer «for å slå tilbake overfall», og la til at det bare var « de militære begivenheter som hadde tvunget ham» til å overskride Frankrikes grenser. En forsvarskrig utelukker naturligvis ikke offensiver diktert av « militære begivenheter».

Slik hadde altså den gudfryktige kongen overfor Frankrike og verden forpliktet seg til en ren forsvarskrig. Hvorledes skulle man løse ham fra hans høytidelige løfte? Regissørene måtte fremstille ham som om han motstrebende ga etter for den tyske nasjons uimotståelige krav. De ga straks stikkordet til den liberale tyske middelklasse med dens professorer, kapitalister, byrådsmedlemmer og bladmenn. Denne middelklassen som i sin kamp for de borgerlige friheter fra 1846 til 1870 hadde oppført et uforlignelig skuespill av ubesluttsomhet, uduelighet og feighet, var naturligvis høyst henrykt over å kunne tre fram på den europeiske arena som den tyske patriotismes brølende løve. De tok på seg den falske minen av statsborgerlig uavhengighet for å gi utseende av at de påtvang den prøyssiske regjeringen nettopp denne regjeringens egne hemmelige planer. Den gjorde bot for sin årelange, nesten religiøse tro på Louis Bonapartes ufeilbarlighet, idet den høyrøstet krevde oppstykking av den franske republikk. La oss et øyeblikk se på de plausible argumentene disse helhjertede patrioter bruker.

De våger ikke påstå at befolkningen i ElsassLothringen lengter etter den tyske omfavnelse, tvertimot. .For å straffe deres franske patriotisme ble Strassburg, en festning som beherskes av et citadell, i seks dager hensiktsløst og barbarisk bombardert av «tyske» granater, satt fyr på, og et stort antall vergeløse innbyggere ble drept. Javel; jorden i disse områdene har en gang i tiden tilhørt det tyske keiserdømme som forlengst er gått i graven. Det ser derfor ut som om det jordområdet og de menneskene som er vokst opp der, må konfiskeres som hevdvunnen og umistelig tysk eiendom. Hvis Europakartet engang skal omarbeides i samsvar med den historiske rett, så la oss ikke glemme at kurfyrsten av Brandenburg i sin tid sto i vasallforhold til den polske republikken for sine prøyssiske besittelser. De bedrevitende patrioter krever likevel Elsass og den tysktalende del av Lothringen og en «materiell garanti» mot franske overfall. Og da dette motbydelige påskudd har forvirret mange svake sjeler, finner vi det nødvendig å gjøre nærmere rede for det.

Det er ingen tvil om at Elsass har en form som sammen med Rhin-bredden på den andre siden, og tilstedeværelsen av en stor festning som Strassburg omtrent midtveis mellom Basel og Germersheim, i høy grad er fordelaktig for en fransk invasjon av SørTyskland, mens det byr på spesielle vansker for en invasjon av Frankrike fra Sør-Tyskland. Videre er det heller ikke tvil om at innlemmelsen av Elsass og tyskLothringen ville gi Sør-Tyskland en meget sterkere grense, for det kunne da beherske både Vogesenes fjellkjede i hele dens lengde, og festningene som dekker de nordlige passene. Dersom Metz også ble erobret, ville Frankrike utvilsomt for øyeblikket være berøvet to av sine hovedbaser for angrep på Tyskland, men det ville ikke forhindre det fra å bygge ut nye ved Nancy eller Verdun. Tyskland eier Koblenz, Germersheim, Rastatt og Ulm, som er rene angrepsbaser mot Frankrike, og har i fullt mon utnyttet dem i denne krigen. Under hvilket skinn av rett kunne det misunne Frankrike Strassburg og Metz, de to eneste festningene av betydning som det har på sin side?

Dessuten truer Strassburg Sør-Tyskland bare så lenge denne ene makt er skilt fra Nord-Tyskland. Mellom 1792 og 1795 ble Sør-Tyskland aldri angrepet fra denne kanten fordi Preussen tok del i krigen mot den franske revolusjon, men så snart Preussen sluttet separatfred i 1795 og overlot de sørlige områder til seg selv, begynte angrepene på Sør-Tyskland med Strassburg som base, og de fortsatte til 1809. 1 virkeligheten kan et samlet Tyskland uskadeliggjøre Strassburg og en hvilken som helst fransk arme i Elsass ved å konsentrere alle sine tropper, slik som det ble gjort i denne krigen mellom Saarlouis og Landau, og rykke fram eller innlede kamper på veien mellom Mainz og Metz. Så lenge hovedmassen av de tyske tropper står der, ville en hvilken som helst fransk hær som rykker fram fra Strassburg til Sør-Tyskland bli omgått og dens forbindelseslinjer truet. Dersom det nåværende felttog har vist noe som helst, så er det nettopp hvor lett det er å angripe Frankrike fra Tyskland.

Men ærlig talt, er det ikke i det hele tatt en urimelighet og en anakronisme, å gjøre militære betraktninger til det prinsipp som man skal bestemme de nasjonale grenser etter? Fulgte vi denne regel, da hadde Østerrike ytterligere krav på Venedig og Mincio-linjen, og Frankrike på Rhin-linjen for å kunne beskytte Paris som åpenbart ligger mere åpen for angrep fra nordøst enn Berlin fra sørvest. Dersom grensene skulle fastsettes etter militære interesser, ville kravene aldri to slutt, fordi enhver militær front nødvendigvis må ha sine svakheter og kan forbedres gjennom erobringer av et større område. Dessuten kan de aldri fastsettes definitivt og rettferdig, fordi de alltid vil bli påtvunget den beseirede av erobreren, og av den grunn bærer spiren til nye kriger i seg.

Dette er lærdommen av all historie. Det er med nasjoner som med enkeltpersoner. For å fjerne angrepsmulighetene hos dem må en også to fra dem alle forsvarsmidlene. En må ikke nøye seg med å to strupetak på dem, men en må tilintetgjøre dem. Hvis en erobrer noen gang tok «materielle garantier» for å bryte en nasjons kraft, så gjorde Napoleon den første det ved Tilsit-avtalen9, på den måten som han gjennomførte den mot Preussen og resten av Tyskland. Og likevel, bare noen få år senere brøt hans kolossale makt sammen som et råttent siv foran det tyske folk. Hvilke « materielle garantier» er det Preussen i sine villeste drømmer kan eller tør påtvinge Frankrike, sammenlignet med de « materielle garantier» som Napoleon den første fratvang det? Resultatet blir ikke mindre avskrekkende denne gang. Historien måler gjengjeldelsen ikke i antall kvadratmil som er erobret fra Frankrike, men etter størrelsen av den forbrytelse at man på ny har kalt til live erobringspolitikken i annen halvdel av det nittende århundre.

Men, sier talsmennene for den kraftpatriotiske tyskheten, dere må ikke forveksle tyskerne med franskmenn. Vi ønsker ikke seier, men sikkerhet. Tyskerne er et ytterst fredselskende folk. Under deres sindige beskyttelse forandrer endog erobringen seg fra å være en årsak til framtidig krig til å bli et pant på evig fred. Naturligvis var det ikke Tyskland som overfalt Frankrike i 1792, i den edle hensikt å s1å ned det attende århundres revolusjon med bajonetterl Var det ikke Tyskland som fikk skitne hender ved underleggelsen av Italia, undertrykkingen av Ungarn og oppdelingen av Polen! Deres nåværende militaristiske system deler hele den stridsdyktige del av den mannlige befolkning i to kategorier - en stående hær i aktiv tjeneste, og en annen stående hær som er permittert - men som begge har forpliktet seg til samme passive lydighet mot herskeren av guds nåde. - Et slikt militært system er naturligvis en «materiell garanti for, verdensfreden og er attpå til sivilisasjonens høyeste må11 I Tyskland, som over alt ellers, forgifter den bestående makts spyttslikkere den offentlige mening ved smiger og løgnaktig sjølskryt.

De later som de er indignerte over å se de franske festninger Metz og Strassburg - disse tyske patrioter - men de har ikke noe å innvende mot russernes uhyre festningsverker ved Warszawa, Modlin og Ivangorod. Samtidig som de skjelver av skrekk for en bonapartistisk invasjon, lukker de øynene for skjendslene under tsarveldet. I 1865 ble det sluttet avtaler mellom Louis Bonaparte og Bismarck, og det ble også gjort i 1870 mellom Gortschakov og Bismarck. Slik som Louis Bonaparte smigret seg med at krigen i 1866 ville gjøre ham til Tysklands øverste voldgiftsdommer ved at Østerrike og Preussen gjensidig utmattet hverandre, på samme måte skrøt Alexander av at krigen i 1870 ville gjøre ham til øverste voldgiftsdommer på det vestlige kontinent, etter at Frankrike og Tyskland hadde utmattet hverandre. Når det annet keiserdømme betraktet Det nord-tyske forbund som uforenlig med dets eksistens, da måtte også det eneveldige Russland tro på truselen fra et tysk rike under prøyssisk førerskap. Slik er loven for det gamle politiske system. Innenfor disse rammer betyr gevinst for den ene tap for den andre. Tsarens dominerende rolle i Europa bunner i hans tradisjonelle grep på Tyskland. I det øyeblikk vulkanaktige samfunnsmessige krefter i selve Russland truer med å ryste de dypeste grunnlag for eneveldet, kan tsaren da overfor utlandet tåle en slik svekkelse av sin maktposisjon? Moskvas aviser gjentar allerede de bonapartistiske avisenes uttalelser etter krigen i 1866. Tror virkelig de tyske kraftpatriotene at Tyskland kan få garantier for fred og frihet ved at de tvinger Frankrike i armene på Russland? Hvis våpenlykken, seiersrusen og dynastiske intriger skulle lokke Tyskland til rov av fransk område, da står bare to muligheter tilbake for landet. Enten må det, hvordan det enn går, bli en utilslørt lakei for Russlands ekspansjonspolitikk, eller det må etter kort pusterom ruste opp for en ny «forsvarskrig», ikke for en av disse moderne « lokale» kriger, men for en rasekrig mot forbundet av de slaviske og romanske folk.

Den tyske arbeiderklasse har besluttsomt understøttet krigen, som det ikke sto i dens makt å hindre, og sett på den som en befrielseskrig for Tyskland og Europa fra det annet keiserdømmes knugende mareritt. Det var de tyske industriarbeiderne som sammen med landarbeiderne ble kjernetroppene i de slagkraftige arméer, mens de lot sine familier bli tilbake på randen av hungersnød. Mange av disse soldatene ga sine liv på utenlandske slagmarker, og elendigheten der hjemme vil komme til å gjøre nye innhogg blant dem. Nå krever de på sin side «garantier» - garantier for at deres kolossale ofre ikke er blitt brakt forgjeves: at de har tilkjempet seg frihet, at den seiren som de har vunnet over de bonapartistiske hærene ikke vil bli vendt til et nederlag for det tyske folk, slik som i 1815. Først på listen av garantier kommer kravet om «en ærefull fred for Frankrike» og «anerkjennelse av den franske republikk».

Sentralstyret i det tyske sosialdemokratiske arbeiderparti utstedte den S. september et manifest hvor de sterkt går inn for disse garantier.

«Vi,» sier de, «vi protesterer mot anneksjonen av Elsass-Lothringen, og vi er oss bevisst at vi taler i den tyske arbeiderklasses navn, i Frankrikes og Tysklands felles interesser, i fredens og frihetens interesse, i den vestlige sivilisasjons interesse mot østens barbari, vil ikke de tyske arbeidere tolerere anneksjonen av ElsassLothringen. . . Vi vil trofast stå sammen med våre arbeidende brødre i alle land for proletariatets felles internasjonale må.»

Dessverre kan vi ikke regne med at de hurtig vil oppnå gode resultater. Når de franske arbeidere ikke fikk angriperne til å gjøre holdt i fredstid, har da de tyske arbeidere bedre sjanser til å stagge seierherren midt i våpengnyet?

De tyske arbeideres manifest krever Louis Bonaparte utlevert til den franske republikk som en simpel forbryter. Dens herskere forsøker på ny iherdig å få ham gjeninnsatt i Tuilleriene som den beste mann til å ruinere Frankrike. Hvordan det enn går vil historien vise at de tyske arbeidere ikke er gjort av samme veike stoff som den tyske middelklasse. De kommer til å gjøre sin plikt.

Vi, liksom de, hilser opprettelsen av republikken i Frankrike, men på samme tid er vi tynget av bekymringer som vi håper vil vise seg å være grunnløse. Republikken har ikke styrtet kongedømmet, men bare inntatt dets ledige plass og er butt proklamert, ikke som en samfunnserobring, men som et nasjonalt forsvarsmessig tiltak. Den er i hendene på en provisorisk regjering som delvis er sammensatt av rendyrkede tilhengere av huset Orleans, delvis av bursjoasi-republikanerne og blant dem finner vi noen som er blitt uutslettelig brennemerket av junioppstanden i 1848. Arbeidsdelingen blant medlemmene av denne regjering tyder på at en kan vente seg lite godt fra den kanten. Tilhengerne av Orleans har sikret seg nøkkelstillingene - armeen og politiet - mens skravledepartementene er blitt tildelt de angivelige republikanere. Noen av regjeringens første handlinger beviser temmelig tydelig at den ikke bare har arvet en ruinhop fra keiserdømmet, men også dets frykt for arbeiderklassen. Når det nå med svulmende talemåter i republikkens navn loves det umulige, skjer kanskje ikke det for å lokke fram kravet om en «mulig» regjering? Blir kanskje ikke republikken vurdert slik av bursjoasiet, som gjerne bar den til graven, at den bare skal tjene som overgang til en orleanistisk restaurasjon?

Den franske arbeiderklasse er derfor kommet i en ytterst vanskelig stilling. Ethvert forsøk på å styrte den nåværende regjering, når fienden nesten banker på portene til Paris, vil være en grenseløs dumhet. De franske arbeidere må gjøre sin borgerplikt samtidig som de ikke må tillate å la seg beherske av nasjonale minner om 1792, slik som de franske bønder lot seg forlede av de nasjonale minner om det første keiserdømme. Deres oppgave er ikke å gjenta fortiden; men å bygge framtiden. Måtte de rolig og besluttsomt utnytte de midler som den republikanske frihet gir dem til å bygge opp og grunnfeste deres egen klasseorganisasjon. Det vil gi dem nye herkuleskrefter til å gjenreise Frankrike og løse vår felles oppgave proletariatets frigjøring. Deres kraft og klokskap er det som skal avgjøre republikkens skjebne.

De engelske arbeidere har allerede tatt forholdsregler gjennom et friskt puff utenfra med sikte på å bryte deres regjerings motvilje mot å anerkjenne den franske republikken. Den britiske regjerings vaklende holdning for tiden, skal sannsynligvis gjøre bot for den anti-jakobinske krig i 1792, og dens tidligere uanstendige hast med å godkjenne statskuppet. De engelske arbeidere krever dessuten av deres regjering at den med all sin makt skal motsette seg oppstykkingen av Frankrike, som en del av den engelske presse er skamløs nok til å rope på. Det er den samme presse som i 20 år forgudet Louis Bonaparte som Europas forsyn og skrek som gale over slaveeiernes opprør. I dag likesom den gang sliter de for slaveeierne.

La Den internasjonale arbeiderassosiasjons seksjoner i alle land reise arbeiderklassen til handling. Svikter arbeiderne sin plikt, forblir de passive, da vil den nåværende fryktelige krigen bare være forløperen for ennå frykteligere internasjonale kamper og føre til at arbeiderne i alle land lir nye nederlag for herrene med kården, jorden og kapitalen.

Vive la republique!

Generalrådet

Robert Applegartb, Martin J. Boon, Fred. Bradnick, Caibil, Jobn Hales, William Harris, George Hallis, Fred. Lessner, Popatin, B. Lucraft, George Milner, Tbomas Mottershead, Cbarles Murray, George Odger, James Parnell, Pfänder, Rübl, Josepb Sbepberd, Cowel Stepney, Stoll, Scbmutz.

Korresponderende sekretærer

Eugene Dupont for Frankrike, Karl Marx, for Tyskland og Russland, A. Serraillier, for Belgia, Holland og Spania, Hermann Jung, for Sveits, Giovanni Bora, for Italia, Zevy Maurice, for Ungarn Antoni Zabicki, for Polen, James Cohen, for Danmark, J. G. Eccarius, for USA.

William Townshend, formann, John Weston, kasserer, J. George Eccarius, generalsekretær.

London 9. september 1870.

30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org