Pravda nr. 40, 17. februar 1913. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Selected Articles and Speeches, Moskva 1984.
Hva er Kvinnedagen? Er den virkelig nødvendig? Er den ikke en innrømmelse overfor borgerklassens kvinner, overfor feministene og suffragettene? Er den ikke skadelig for enheten i arbeiderbevegelsen?
Slike innvendinger høres fremdeles i Russland, men ikke lenger utenlands. Der har livet selv alt gitt klare og velformulerte svar.
Kvinnedagen er en lenke i den kvinnelige arbeiderbevegelsens lange, solide kjede. Hæren av organiserte arbeiderkvinner tiltar år for år. For tyve år siden var det bare mindre grupper av arbeiderkvinner spredt her og der i fagforeningene og i partiene… Nå er det over 292.000 kvinnelige medlemmer i de engelske fagforeningene; i Tyskland rundt 200.000 i fagbevegelsen og 150.000 i arbeidernes parti og i Østerrike 47.000 i fagforeningene og nesten 20.000 i partiet. Overalt - i Italia, Ungarn, Danmark, Sverige, Norge og Sveits - organiserer arbeiderklassens kvinner seg. Kvinnenes sosialistiske hær har nesten en million medlemmer. En mektig styrke! En styrke som verdens herskere må ta hensyn til når det gjelder spørsmålet om levekostnader, om fødselspenger, barnearbeid og lovgivning for å beskytte kvinnelige arbeidere.
Det var en tid da mannlige arbeidere trodde at de alene måtte bære byrden av kampen mot kapitalen på sine skuldre, at de alene måtte ordne opp med den "gamle verden" uten hjelp fra sine kvinner. Men ettersom arbeiderklassens kvinner begynte å selge deres arbeidskraft, tvunget ut på arbeidsmarkedet av nød, av det faktum at ektemann eller far er uten arbeid, ble mennene klar over at det å etterlate kvinnene i rekkene til de "ikke-klassebevisste", ville skade saken og holde den tilbake. Jo større antallet av bevisste kjempere er, jo større er sjansen for å lykkes. Hvilket bevissthetsnivå har en kvinne som sitter ved grua, som ikke har noen rettigheter i samfunnet, i staten eller i familien? Hun har ingen "idéer" som er hennes egne! Alt gjør hun på ordre av faren eller ektemannen…
Den tilbakeliggenhet og mangel på rettigheter som kvinnene lider under, deres underordning og likegyldighet, er ikke til fordel for arbeiderklassen, men er tvert imot direkte skadelig. Men hvordan skal man trekke de kvinnelige arbeiderne med i bevegelsen, hvordan skal de vekkes?
Sosialdemokratiet i andre land fant ikke umiddelbart den korrekte løsningen på spørsmålet. Arbeidernes organisasjoner var åpne for kvinner, men bare et fåtall meldte seg inn. Hvorfor? Fordi arbeiderklassen i første omgang ikke forstod at de kvinnelige arbeiderne i juridisk og sosial forstand er de mest undertrykte delene av klassen, at kvinnen har blitt slått, truet, forfulgt i århundrer, og at man for å stimulere hennes sinn og hjerte må anlegge en spesiell tilnærmingsmåte og bruke ord som taler til henne som kvinne. Arbeiderne forstod ikke umiddelbart at i denne verden av manglende rettigheter og utbytting, er kvinnen ikke bare undertrykt i kraft av at hun må selge arbeidskraften sin, men også som mor, som kvinne… Men da arbeidernes sosialistiske parti først forstod dette, tok det modig opp forsvaret av kvinnen både som arbeider og som kvinne, som mor.
Sosialister i alle land begynte å stille krav om spesiell beskyttelse av kvinnelige arbeidere, om trygd for kvinner og barn, om politiske rettigheter for kvinner og om forsvar av kvinnens interesser.
Dess klarere arbeiderpartiet forstod dette andre hensynet når det gjaldt kvinnelige arbeidere, dess flere kvinner sluttet seg til partiet, dess tydeligere forstod de at dette partiet er deres virkelige forkjemper, at arbeiderklassen også slåss for deres krav og behov som kvinner. Arbeiderkvinnene selv, organiserte og bevisste, har gjort mye for å klargjøre dette målet. Nå ligger det første og fremst på kvinnene å trekke flere arbeiderkvinner med i den sosialistiske bevegelsen. Partiene i hvert enkelt land har sine egne kvinnekomitéer, sekretariater og byråer. Disse kvinnekomitéene arbeider blant den fremdeles i stor utstrekning ikke politisk bevisste kvinnelige befolkningen, de fremmer arbeiderkvinnenes bevissthet og de organiserer dem. De forholder seg også aktivt til de spørsmål og krav som angår kvinner direkte: støtte til gravide og nybakte mødre, lovregulering av kvinnearbeid, kampanjen mot prostitusjon og spedbarnsdød, kravet om politiske rettighet for kvinner, bedre boligforhold, kampanjen mot økte levekostnader osv.
Som medlemmer av partiet kjemper de kvinnelige arbeiderne for den felles sak, samtidig som de skisserer og fremmer de behov og krav som gjelder dem selv som kvinner, husmødre og mødre. Partiet støtter disse kravene og slåss for dem… De arbeidende kvinners krav er en integrert del av arbeidernes felles sak!
På Kvinnedagen demonstrerer de organiserte mot deres manglende rettigheter.
Men, vil noen si, hvorfor trekke frem kvinnelige arbeidere på denne måten? Hvorfor egne "kvinnedager", egne, møter og konferanser for arbeiderklassekvinner? Er ikke dette, når alt kommer til alt, en innrømmelse til feministene og de borgerlige suffragettene?
Bare den kan tenke slik, som ikke forstår den enorme forskjellen mellom den sosialistiske kvinnebevegelsen og borgerlige suffragetter.
Hva er feministenes mål? Deres mål er å oppnå de samme fordeler, den samme makt, de samme rettigheter innenfor det borgerlige samfunnet som deres ektemenn, fedre og brødre. Hva er de kvinnelige arbeidernes mål? Deres mål er å fjerne alle privilegier knyttet til fødsel eller formue. For arbeiderkvinnen er det uvesentlig om 'mesteren' er mann eller kvinne. Sammen med resten av klassen kan hun bedre sin stilling i egenskap av å være arbeider.
Feministene krever like rettigheter for alle og overalt. Arbeiderkvinnene svarer: Vi krever rettigheter for enhver borger, mann og kvinne, men vi glemmer ikke at vi ikke bare er arbeidere og borgere, men også mødre! Og som mødre, som kvinner som bærer frem fremtiden, krever vi at det taes spesielle hensyn til oss selv og våre barn, spesiell beskyttelse fra staten og samfunnet.
Feministene strever etter å oppnå politiske rettigheter. Men også her skilles våre veier.
For borgerlige kvinner er politiske rettigheter bare et middel for at de skal komme lettere og sikrere frem i en verden som er grunnlagt på utbytting av arbeidende mennesker. For arbeiderkvinnene er politiske rettigheter et skritt på den vonde og vanskelige veien som leder til sosialismen.
De veier som arbeiderkvinnene og de borgerlige suffragetter vandrer, har for lengst skilt lag. Det er for store forskjeller på de målsettinger som livet har ført dem til. Det er for store motsetninger mellom interessene til arbeiderkvinnen og godseierfruen, mellom tjenestepiken og hennes frue. Derfor bør ikke arbeiderklassens menn frykte egne kvinnedager, og ei heller egne konferanser for kvinnelige arbeidere eller deres egen presse.
Hver eneste særegne, distinkte arbeidsmåte blant arbeiderkvinnene er bare et middel til å heve deres bevissthet og trekke dem inn i rekkene til dem som slåss for en bedre fremtid… Kvinnedagen og det langsomme, grundige arbeidet for å heve arbeiderkvinnenes selvbevissthet tjener ikke til å splitte, men til å forene arbeiderklassen.
Måtte en oppløftet overbevisning om å tjene klassens sak og samtidig kjempe for sin frigjøring som kvinner, lede arbeiderkvinnene til å slutte seg til feiringen av Kvinnedagen!
Sist oppdatert 20. juli 2007