Leipziger Volkszeitung, 24. juli 1911. Oversatt av Frans-Arne Stylegar etter Selected political writings, London, 1974.
Med utgangspunkt i Marokko-affæren slo som kjent de franske kameratene frempå at det kunne være på sin plass med en internasjonal sosialistisk demonstrasjon mot det igangsatte militaristiske kolonieventyret - en demonstrasjon som burde organiseres gjennom det best egnede organet, den sosialistiske Internasjonalen. Til å begynne planla man en sammenkomst med sosialistiske representanter de to landene som er direkte berørt: Frankrike og Spania. I de spanske kameratenes navn gav Pablo Iglesias sin støtte til Vaillants og de franske kameratenes initiativ. Når Panther" så ble sendt til Agadir, og det dermed stod klart at også den tyske militarismen hadde til hensikt å blande seg inn i Marokkoeventyret og således skjerpe de internasjonale motsetningene, holdt man det før nødvendig at også representanter for det tyske sosialdemokratiet, og eventuelt også for det engelske, skulle delta på den internasjonale konferansen. På spørsmål fra sekretariatet i Brüssel gav Macdonald, Keir Hardie og Quelch i de engelske arbeidernes navn sitt samtykke og erklærte at også de mente at en slik sammenkomst var nødvendig. Det var bare i den tyske partiledelsen at initiativet ikke ble hilst velkommen. Riktignok betegnet et medlem i partiledelsen svaret for sine private betraktninger, men det var tydelig at de øvrige i ledelsen delte hans syn, for det kom ikke ytterligere reaksjoner fra det holdet; en tysk delegat til Internasjonalen erklært da også at han i den nåværende situasjonen ikke kunne anbefale noen slik sammenkomst, av derfor ble det heller ikke noe av møtet.
Man kan ha ulike oppfatninger av om hvorvidt det ville ha vært nødvendig med et møte i Internasjonalen i anledning Marokkoaffæren. Sammenkomsten var heller ikke ment å skulle finne sted umiddelbart; den skulle bare planlegges, slik at den kunne gjennomføres dersom det ble nødvendig. Det var også bare på denne betingelsen av de sosialistiske representantene for Frankrike, Spania og England aksepterte forslaget. Men den tyske motviljen mot en slik konferanse "i den nåværende situasjonen" ble oppfattes som et generelt avslag, slik at sekretariatet i Brüssel i stedet foreslo at Marokkospørsmålet skulle diskuteres på Internasjonalens neste årskonferanse. Det synes helt klart at det tyske partiets reaksjonsmåte ikke akkurat har hatt noen oppmuntrende eller eggende effekt på den sosialistiske protestaksjonen i de andre landene. Desto mer interessant er det å få greie på årsakene til denne reaksjonen fra partiets side. Det lyder nesten utrolig, men årsakene er nok en gang - hensynet til det forestående riksdagsvalget. Holdningen som medlemmet i partiledelsen gav uttrykk for, og som ifølge ham også har vært luftet på et offentlig ledelsesmøte i Berlin, lyder som følger:
Jeg ser på hele idéen som et påfunn som de styrende i vår stat vil bruke for å ta vekk oppmerksomheten fra den indre situasjonen og skape en stemning forut for riksdagsvalget. Vår regjering har gjennom sin utenrikspolitikk havnet i en situasjon som skulle kunne få selv hunder til å gråte av medlidenhet. Altså griper den til samme populære metode som Bismarck i 1887 med Boulanger og Bülow i 1906 med hottentottene. Jeg tiltror herrene Bethmann Hollweg og Kiderlen-Wächter alle slags dumheter, også slike som kunne tenkes å lede til alvorlige europeiske konflikter. Men når det gjelder Marokko, tror jeg ikke herrene har frie hender, ettersom det der gjelder motsatte kapitalistiske interesser, og av disse er selv i Tyskland den franske gruppen sterkest.
Denne gruvekrigen har pågått noen år nå. Som kjent fikk sultanen av Marokko penger av en viss herr Mannesmann, som til gjengjeld fikk et papir som ifølge ham selv, hans venner og den lille gruppen av gapetroster som kaller seg alltyskere, innebærer at brødrene Mannesmann har fått monopol på gruvedrift i Marokko. Riktignok er innholdet i strid med Algecirasforliket, men Mannesmann og hans kumpaner påstår at det ikke spiller noen rolle, all den stund Algecirasforliket ikke kan påvirke allerede inngåtte avtaler.
På tross av den store oppstandelsen som Mannesmann og hans venner forårsaket i pressen, lot det seg ikke gjøre å få den daværende statssekretæren for utenrikssaker, von Schön, til å uttale seg positivt om Mannesmannavtalen, ettersom han ikke offentlige ville gå mot Mannesmann. Von Schön ble presset til det ytterste, og uttalte seg da på en for Mannesmann svært ufordelaktig måte. Grunnen er ikke så mye Mannesmanns usikre juridiske stilling som konkurrerende kapitalistiske interesser. Det er visstnok et fransk gruvesyndikat som konkurrerer med Mannesmann. Syndikatet har sete i Paris og omfatter bl.a. Schneider i Creuzot. Men også Krupp, Thyssen og andre størrelser innenfor den tyske stålindustrien er representert. Og de sier: Om det finnes så mye jernmalm i Marokko som Mannesmann påstår, kan vi hente den hjem selv behøver ikke lå Mannesmann utnytte oss. Hva utnytting angår, er disse herrer mer komfortable med å være subjekt enn objekt. Denne motvekten veide tyngre enn alle juridiske og statsrettslige vurderinger. I den grad Mannesmann borer ut jernmalm, skjer det i Agadir. Derfra kom det klager over at teknikerne ble hindret i sitt arbeid. Her har altså Bethmann Hollweg og Kiderlen-Wächter gitt etter for Mannesmanns og hans kumpaners uvesen. Men jeg tror knapt de kan gå noe lenger, fordi de da ville kunne skade interessene til de store menn innenfor stålindustrien. Kort og godt, altså: Jeg tiltror vår utenrikspolitiske ledelse alle mulige dumheter, men jeg tror ikke at de går lenger, fordi de kan skade storkapitalistenes interesse, og de har et skarpt blikk for slikt og evner å si "stopp" i tide.
Dersom vi for tidlig skulle engasjere oss så sterkt i Marokkospørsmålet og lå dette overskygge alle innenrikspolitiske spørsmål så til de grader at man kunne bruke det mot oss i valgkampen, ville følgene bli uoverskuelige. For når det gjelder sosialisthat og sosialistfrykt står ikke Krupp og Thyssen noe etter for Bethmann Hollweg. For oss er det livsviktig å ikke la de innenrikspolitiske spørsmålene: skattepolitikk, landsbruksprivilegier, forsikringsordning etc. drukne i debatten. Det ville vi imidlertid risikere dersom vi selv skulle bringe Marokkospørsmålet på banen i landsby etter landsby og på den måten fremme motagitasjonen. Dersom herrene Bethmann og kumpaner i denne saken går på det nederlaget de fortjener, og i lys av deres notoriske inkompetanse er det fullt mulig, så har vi nok et argument mot dem i valgkampen.
Vi må tilstå at de konklusjoner som trekkes av den med slik sakkunnskap beskrevne Marokkoaffæren, ikke er særlig tiltalende. De går ut på følgende politikk: la stålindustriens store menn sørge for at den tyske aksjonen i Marokko blir stanset i rett tid, og la oss bekymre oss så lite som mulig om hele saken; for vi har andre saker å være opptatt av, nemlig riksdagsvalget. Det er sikkert ikke noen som har ment å kreve av det tyske partiet at det skal la Marokkospørsmålet "overskygge alle innenrikspolitiske spørsmål". Aller minst kan man mistenke Vaillant og våre franske kamerater for en slik oppfatning, ettersom de jo selv er et levende eksempel på at man gjøre det ene uten å unnlate å gjøre det andre. Ved siden av sin energiske agitasjon mot Marokkoeventyret diskuterer de livlig sine innenrikspolitiske spørsmål, først og fremst forsikringsproposisjonen. Like lite har den kraftige protestaksjonen fra Iglesias og hans kamerater hindret det spanske partiet i dets politiske kamp eller fra å gjennomføre den strålende økonomiske masseaksjonen i Zaragossa.
Det er dessuten svært sannsynlig at våre motstandere i deres trengte posisjon vil forsøke å skape en valgkampparole mot sosialdemokratiet med Marokkobråket som utgangspunkt, for å avstedkomme et eller annet slags "patriotisk" karnevalsvalg. Men selv om man mistenker eller endatil tror at dette latterlige, lettsindige eventyr kan brukes som "en effektiv parole" mot oss, virker det helt ulogisk å unnlate og forholde seg til dette spørsmålet i agitasjonen. Dersom vi forventer at reaksjonen skal dra på fisketur med Marokko som agn, så er da den eneste muligheten vi har til å luven av parolen og ødelegge disse planene at vi så tidlig og så grundig som mulig opplyser massene om den sørgelige bakgrunnen og de skitne kapitalinteressene som står bak. Jeg kan ikke forstå hvordan vår egen diskusjon og agitasjon mot dette nye fremstøtet fra den kapitalistiske reaksjonen skal kunne medføre et nederlag for oss. Denne oppfatningen gir uttrykk for en slik manglende tiltro til våre idéers overbevisningskraft, til slagkraften i vår agitasjon, at man bare kan undres over dens årsaker. I 1870 var Bebel og Liebknecht ikke redde for å forsvare vår bekjennelse til freden og folkenes forbrødring mot hurrapatriotismens rasende furier. Og om de ikke gjorde det "i landsby etter landsby" så var det fordi vi den gangen ikke hadde adgang til særlig mange landsbyer. Og hva var ikke "fedrelandets krig mot arvefienden" mot Mannesmannselskapets banale skuespill og deres unge talsmenn i utenriksministeriet!
Dersom den gjengitte posisjonen er feilslått fordi den har altfor liten tro på våre parolers gjennomslagskraft, så synes det motsatt som om den kraftig overvurderer kapitalinteressenes effekt som fredsgarantist. Kanskje er det riktig at Bethmanns og Kiderlens utenrikspolitikk ikke våger annet enn å bevege seg mellom de to grådige gruveklikkene, men spillet på i internasjonale motsetningenes vulkanske terreng er selv for større genier enn disse kapitalistlakeier et blindebukk-spill. Det er ikke bare Mannesmann og Thyssen som avgjør hvordan eventyret utvikler seg; det kan i likhet med alle verdenspolitiske blundere fort komme til å vokse sine fødselshjelpere over hodet og utvikles fra en lettsindig lek med fyrstikker til en verdensbrann. Og det kritiske fokus i situasjonen kan gjennom en eller annen "konsesjon" komme til å flyttes til Sør-Afrika eller en annen del av verden og der forårsake nye konflikter. Derfor er etter vår mening sosialdemokratiets plikt ikke å roe den allminnelige opinionen, men å ryste den og advare den mot de varer som skjuler seg i hvert eneste slikt verdenspolitiske eventyr. Det er ikke nok for oss å regne med at en kapitalistisk klikk sin eventuelle interesse av fred; vi kan bare sette vår lit til de opplyste folkemassenes motstand. Ved å tie stille ville vi for øvrig sikkert oppfylle ønskene til dem som er ansvarlige for Marokkopolitikken. Den andektige taushet som kolonipolitikkens to yppersteprester, Cambon og Kiderlen, har bedt om, for så bak ryggen på folkets representanter og allmennheten uforstyrret fortsette sitt hokuspokus, er nok et signal til arbeiderpartiene om å legge an en stikk motsatt taktikk: å appellere høylydt til den opinionen som var ment å skulle konfronteres med fullbyrdede fakta. I så måte var også for eksempel Vorvärts' opprinnelige krav om at Riksdagen måtte innkalles, sikkert motivert av riktige instinkter, men dessverre har ikke vårt organ - om vi har oppfattet det riktig - lenger denne oppfatningen.
Til slutt gir partiledelsens stillingstagen uttrykk for en oppfatning av den parlamentariske kampen som ikke synes oss helt tilfredsstillende. Vi bør i agitasjonen vår begrense oss til innenrikspolitiske spørsmål, som for eksempel skattene og sosiallovgivningen. Men finanspolitikken, junkerveldet og reformpolitikkens stagnasjon henger organisk sammen med militarismen, marinepolitikken, kolonipolitikken, absolutismen og dens utenrikspolitikk. Hvert eneste forsøk på kunstig å skille dem fra hverandre kan bare lede til et ufullstendig, ensidig bile av forholdene i samfunnet. Foran riksdagsvalget skal vi først og fremst spre sosialistisk opplysning, men dette lar seg ikke gjøre dersom det bare er Tysklands innenrikspolitiske forhold som skal kritiseres, dersom vi ikke også får diskutere de store, internasjonale sammenhengene, kapitalens stadig større herredømme i alle verdensdeler, det påfallende anarkiet som råder overalt og den fremtredende rollen som koloni- og utenrikspolitikken spiller i denne prosessen. I vår valgagitasjon må gi skildre den sosialistiske verdensoppfatningen i hele dens rikdom og mangfold, ikke en avkortet politisk barnebok, der innholdet begrenser seg til et par forenklede, "populære" saker.
Det snakkes mye om den "lysende situasjonen" for vårt parti foran riksdagsvalget, og samtidig blir vi stadig advart mot å forstyrre denne "situasjonen" gjennom uforsiktige handlinger. Først gjaldt det kampen for stemmeretten i Prøyssen, og nå agitasjonen mot bråket i Marokko. Vi formoder at den "lysende situasjonen" ikke er et tilfeldig sammenfall som kan ødelegges gjennom et eller annet lite gjennomtenkt utspill, men tvert imot fruktene av den historiske utviklingen i og utenfor Tyskland gjennom de siste tiår. Og det gunstige ved denne situasjonen kan vi muligens ødelegge dersom vi begynner å betrakte hele partiets liv og alle klassekampens oppgaver i lys av stemmeseddelen.
Sist oppdatert 17. juli 2007