Karl Radek

Slutten på en sang (1916)


Berner Tagewacht 9. mai 1916. Oversatt av Frans-Arne Stylegar.


Til kanondrønn har det irske spøkelset som siden 1700-tallet har tatt nattesøvnen fra Englands herskere, blitt høytidelig begravet. Det irske spørsmål, et spørsmål som kunne sette Englands stilling overfor omverdenen i fare, er avgjort.

Det irske spørsmål dreide seg om agrare forhold. Som en jordhungrig herremann erobret England Irland. Dette var ikke den eneste grunnen til erobringen; nye årsaker ble funnet for å rettferdiggjøre herredømmet over Den grønne øya. Ikke desto mindre er det sant at et uavhengig Irland alltid kunne utgjøre en fare for Englands sjøruter, akkurat som England er en fare for Tysklands sjøruter. Derfor ble ikke undertrykkingen av Irland svakere, men sterkere med tiden. Enhver industriell utvikling ble også undertrykt. I 1720-årene skrev den store engelske (irske, overs. anm.) satirikeren Jonathan Swift:

"De egnede havner og anløpsplasser, som naturen så rikelig har utstyrt dette kongeriket med, er til like liten nytte for oss som et vakkert prospekt for en mann som er bak lås og slå."

"Når det gjelder sin egen skipsfart, er Irland så dårlig stilt at av alt det utmerkede tømmer som har blitt hugget i løpet av de siste femti eller seksti år, så sitter nasjonen neppe igjen med ett eneste ordentlig bolighus eller ett eneste handelsskip."

"Irland er det eneste kongedømme jeg noensinne har hørt eller lest om, det være seg i antikkens eller den moderne historie, som blir fratatt sin frihet til å eksportere sine egne varer og produkter hvor hen de vil, foruten til land som er i krig med ens egen fyrste eller stat…"

"En tredjedel av jordleien fra Irland brukes i England; som, med profittene fra ansettelsesforhold, pensjoner, anker, lyst- eller helsereiser, utdannelse ved domstolene og begge universiteter, pengeoverføringer, lønnen til alle hærens høyere offiserer og andre forhold, beløper seg til fulle halvparten av inntektene i hele kongeriket, alt sammen rent profitt for England."

Irlands situasjon var desperat: med all landeiendom i hendene på engelske herremenn, var irene ikke annet enn dårlig behandlede leilendinger som kunne settes på porten hvilken dag som helst; enhver potensiell industriell utvikling ble undertrykt, tatt ved roten av engelsk lovgivning. Administrasjonen var under engelsk kontroll, lovene ble vedtatt av parlamentet i Westminster uten hensyn til Irlands behov. Ikke til å undres at selv engelske bønder som hadde slått seg ned i Irland, gjorde opprør mot denne undertrykkingen. De irske oppstandene under Napoleonskrigene var en uavbrutt skrift på veggen. Da engelskmennenes fryktelige vanskjøtsel førte til potetpesten i 1845 og den påfølgende sultkatastrofen som drev folk til å rømme landet - Irlands befolkning falt fra 8.177.000 i 1840 til 6.696.000 i 1850 - blusset opprørets og geriljakrigens flamme opp igjen, idet irske leilendinger uttrykte sine følelser ved hjelp av fyrstikker og kniv.

"Vi har mange måter å undertrykke de irskes opprør på," skrev den milde dronning Victoria i 1848: "Irene må gis en skikkelig lærepenge, eller så er vi i gang igjen" (gjengitt i E. Meyers kjente bok, England)

Selv om Irland opplevde at det ble reist en skog av galger i stedet for de skip bygd av utsøkt virke som Swift ønsket seg, selv om de irske opprørerne ble torturert i det frie Englands fengsler, så lot de seg ikke overbevise av alle disse "engelske lærepenger". I åttiårene grep opprøret om seg på landsbygden igjen. Det engelske borgerskapet følte seg tvunget til å gi innrømmelser til de irske bøndene. Det var ikke så vanskelig, ettersom England på det tidspunktet utbyttet hele verden. Etter at Irland hadde blitt tilkjent en hel del politiske innrømmelser - slik som opphevelse av den engelske statskirkens privilegier - grep det engelske borgerskapet selv inn med reguleringer av de engelske herremennenes styre i Irland. I 1881, som et resultat av den boikottbevegelsen som Parnell organiserte, vedtok man en lov som forbød herremannen å avskjedige en bonde dersom denne bare gjorde sin plikt. Samtidig ble kongelige landkommisjoner opprettet, med det resultat at jordleien ble nedsatt. Dermed foretrakk mange herremenn å selge jorden sin til regjeringen, som så overførte den til bøndene. Til sist, i 1903, førte den konservative regjeringens reformer til at de store jordeiernes eiendommer gradvis ble ekspropriert og omgjort til bondeeie. Bøndene som - frem til nå - hadde utgjort det sosiale grunnlaget for enhver anti-engelsk bevegelse, var tilfredsstilt og vendte oppmerksomheten mot hypotekbanken og jordbrukstekniske spørsmål.

"Boikott, ødeleggelse av buskap, politiske drap og rentenekt er - om det fremdeles forekommer - ikke lenger en politisk faktor… Etter de store agrarreformene består ikkelenger den katolske befolkningen i Irland av misfornøyde, sultne mennesker, men av små, selveiende bønder med fredelige, konservative holdninger," skrev professor Dibellius i sitt grundige essay om Englands irske problem. Denne vurderingen bekrefter det vi fikk høre fra en så god kjenner av engelske forhold som kamerat T. Rothstein under opptøyene i Dublin.

I mellomtiden har den nasjonalistiske bevegelsen i Irland fått en ny sosial basis. Den økonomiske fremgangen til de irske bøndene har også bidratt til utviklingen av et urbant småborgerskap, de intellektuelle som yter sine tjenester som jurister, lærere, journalister til bøndene. Småborgerskapet led under konkurransen fra den engelske hovedstaden; de intellektuelle begynte å drømme om at regjeringen ville gi dem fullstendig autonomi. De begynte endatil å argumentere for at det irske språket skulle være landets offisielle språk, selv om det bare tales av ca. syv prosent av befolkningen og befinner seg på middelaldernivå. Denne bevegelsen kalte seg for "Sinn Fein" og var en rent urban småborgerlig bevegelse som - på tross av alt oppstusset de laget - hadde liten sosial støtte. Idet de håpet på tysk hjelp, lot Sinn Fein seg inspirere til et opprør som bare ledet til et kupp som de engelske styresmaktene enkelt kunne hanskes med.

Kvelningen av den irske flammen inngår i det såkalte nasjonale spørsmål. En nasjonal bevegelse er bare en virkelig kraft dersom den støttes av sterke klasseinteresser. Da den polske adelen gav plass for et borgerskap som, selv om det var undertrykt, fant en mulighet for økonomisk utvikling innenfor tsarriket, ville ikke borgerskapet høre tale om kampen for uavhengighet. I det lange løp ville tsarismen ha blitt et hinder for det polske borgerskapets utvikling også. Men dette faktum var ikke nok til å rettferdiggjøre et forsøk på å skille lag med Russland, men nok til å ville forsøke å kvitte seg med tsarismen. De irske bøndene gav opp kampen for uavhengighet så snart deres økonomiske interesser ikke lenger var i konflikt med det engelske styret. De nøyde seg med kampen for selvstyre. Tragisk nok forstod ikke Sinn Fein - fordi de var småborgere - dette, men lullet seg inn i nasjonalistiske drømmer. I overensstemmelse med slike herskeres normale bestialske karakter, kommer det engelske borgerskapet til å straffe dem for denne feilen med galgen. De dør som ofre for den imperialistiske verdenskrigen og derfor har også proletariatet - men negativt, ofte fiendtlig innstilt til deres idealer - skrevet seg inn med blod på listen over dem som har krigsherrene som sine skyldnere.


Sist oppdatert 1. september 2007