V.I.Lenin

Staten og revolusjonen



2. Hva skal det istykkerslåtte statsmaskineriet erstattes med?

På dette spørsmålet ga Marx ennå i 1847, i «Det kommunistiske manifest», et helt abstrakt svar, - rettere sagt: et svar som pekte på oppgavene, men ikke på metodene for å løse dem. Det må erstattes med «proletariatets organisasjon som herskende klasse», med «erobringen av demokratiet», - det var svaret «Det kommunistiske manifest» ga.

Uten å innlate seg på utopier ventet Marx at massebevegelsens erfaring skulle gi svar på spørsmålet om hvilke konkrete former denne organisasjonen av proletariatet som herskende klasse ville få, på hvilken måte denne organisasjonen skulle forenes med den mest fullstendige og konsekvente «erobring av demokratiet».

I sin «Borgerkrigen i Frankrike» underkaster Marx Kommunens erfaringer, hvor små de enn var, den omhyggeligste analyse. Vi siterer her de viktigste stedene fra dette skriftet:

I det 19. århundre utviklet den fra middelalderen stammende «sentraliserte statsmakt seg, med sine allestedsnærværende organer - stående hær, politi, byråkrati, geistlighet, dommerstand». Etter hvert som klassemotsetningen mellom kapital og arbeid utviklet seg, «fikk statsmakten mer og mer karakter av en offentlig makt til å undertrykke arbeiderklassen, en maskin for klasseherredømme. Etter hver revolusjon som betyr et framskritt i klassekampen, trer statsmaktens rent undertrykkende karakter mer og mer åpent fram Etter revolusjonen fra 1848 til 1849 blir statsmakten «kapitalens nasjonale krigsberedskap mot arbeidet». Det annet keiserdømme befester dette.

«Keiserdømmets rake motsetning var Kommunen.» « Kommunen var den bestemte form «for en republikk som ikke bare skulle avskaffe den monarkiske form for klasseherredømme, men selve klasseherredømmet . . . »

Hva besto så denne «bestemte» form for den proletariske, sosialistiske republikk i? Hvordan var den staten som den hadde begynt å bygge opp?

«. . . Kommunens første dekret var . . . undertrykkelsen av den stående hær og dens erstatning med det væpnete folk . . . » Dette kravet står nå på programmet til alle partier som kaller seg sosialistiske. Men hva deres programmer var verd, ser en best av våre sosialrevolusjonære og mensjevikenes opptreden, de som nettopp etter revolusjonen den 27. februar i praksis har gitt avkall på å sette dette kravet ut i livet!

«Kommunen ble dannet av de bystyremedlemmer som ble valgt med alminnelig stemmerett i de forskjellige distriktene i Paris. De var ansvarlige og kunne avsettes når som helst. Flertallet av dem besto selvsagt av arbeidere eller anerkjente representanter for arbeiderklassen . . . Politiet, som før hadde vært et redskap for statsregjeringen, ble øyeblikkelig fratatt alle sine politiske funksjoner og omgjort til et ansvarlig organ for Kommunen som kunne avsettes til enhver tid. Likeså embetsmennene innen alle andre forvaltningsgrener. Fra medlemmene av Kommunen og nedover måtte den offentlige tjeneste utføres for arbeiderlønn. Privilegiene og representasjonspengene til de høye statsembetsmennene forsvant sammen med disse embetsmennene . . . Så snart den stående hær og politiet, redskapene for den gamle regjerings materielle makt, var fjernet, gikk Kommunen straks i gang med å knekke det åndelige undertrykkingsredskap, prestenes makt . . . Embetsdommerne mistet sin tilsynelatende uavhengighet . . . fra nå av skulle de velges, være ansvarlige og kunne avsettes . . . »

Kommunen erstattet således tilsynelatende «bare» det istykkerslåtte statsmaskineriet med et mer fullstendig demokrati: avskaffelse av den stående hær, fullstendig valgbarhet og avsettelighet for alle embetspersoner. Men i virkeligheten betyr dette «bare» at disse institusjoner i veldig utstrekning ble erstattet med institusjoner av prinsipielt annen art. Her kan en iaktta nettopp et av de tilfelle av «forvandling av kvantitet til kvalitet»: demokratiet som blir gjennomført med denne ytterste fullstendighet og konsekvens, forvandler seg fra et borgerlig demokrati til et proletarisk, fra stat (= en særskilt makt til å undertrykke en bestemt klasse) til noe som egentlig ikke er noen stat lenger.

Det er ennå nødvendig å undertrykke borgerskapet og dets motstand. For Kommunen var dette særlig nødvendig, og en av årsakene til dens nederlag var at den ikke gjorde det besluttsomt nok. Men det undertrykkende organ er her allerede flertallet og ikke mindretallet av befolkningen som det alltid har vært, både under slaveriet, livegenskapet eller lønnsslaveriet. Men når folkeflertallet selv undertrykker sine undertrykkere, så er en «særskilt undertrykkingsmakt» ikke nødvendig Ienger! I denne betydning begynner staten å dø bort. Istedenfor særskilte institusjoner for et privilegert mindretall (privilegert embetsstand, befalet i den stående hær) kan flertallet selv utføre dette direkte, og jo større del hele folket har i utøvelsen av statsmaktens funksjoner, dess mindre behov blir det for denne makten.

Særlig bemerkelsesverdig i så måte er et tiltak av Kommunen som Marx understreker: avskaffelsen av representasjonspenger av alle slag, av alle finansielle særretter for embetsmennene, nedsettelsen av gasjene for alle ombudsmenn i staten til samme nivå som en «arbeiders lønn» Nettopp i dette viser omsvinget ser klarest - fra det borgerlige demokrati til det proletariske, fra undertrykkerdemokratiet til de undertrykte klassers demokrati, fra staten som «særskilt makt» til å undertrykke en bestemt klasse, til å undertrykke undertrykkerne med folkeflertallets, arbeidernes og bøndenes felles makt. Og nettopp på dette, særlig anskuelige - når det gjelder staten, vel det viktigste punkt har en glemt Marx' lærdommer aller grundigst. I de populære kommentarene, som er talløse som havets sand, blir det ikke sagt noen ting om dette. Det er «skikk og bruk» å tie om dette som om det gjaldt en foreldet «naivitet», omtrent på samme måte som de kristne glemte urkristendommens «naiviteter» sammen med dens demokratisk- revolusjonære ånd etter at kristendommen var blitt opphøyet til statsreligion.

Nedsettelsen av de høyere statsembetsmenns gasjer synes «rett og slett» å være et krav av en naiv, primitiv demokratisme. En av «grunnleggerne» av den nyeste opportunisme, den forhenværende sosialdemokrat Ed. Bernstein, øvde seg ofte i å herme de banale borgerlige vitsene om den «primitive» demokratismen. Som alle opportunister, som også de nåværende kautskyanerne, forsto han slett ikke, - for det første at overgangen fra kapitalismen til sosialismen er umulig uten en viss «tilbakegang» til den «primitive» demokratisme (hvordan skal en ellers kunne gå over til å la flertallet av befolkningen uten unntak, utøve statsfunksjonene?), og for det annet at «primitiv demokratisme» på grunnlag av kapitalismen og den kapitalistiske kultur er noe annet enn den primitive demokratisme i urtiden eller i den førkapitalistiske tid. Den kapitalistiske kultur har skapt storproduksjon, fabrikker, jernbaner, post, telefon osv., og på dette grunnlag er de fleste av den gamle «statsmakts» funksjoner blitt så forenklet og kan reduseres til så enkle operasjoner med registrering, bokførsel og kontroll at disse funksjonene er helt ut tilgjengelige for alle lese- og skrivekyndige mennesker, slik at en meget vel kan (og må) utføre dem for vanlig «arbeiderlønn» og ta fra dem ethvert skinn av særrett, av «øvrighetsfunksjon».

Det at alle ombudsmenn uten unntak velges og kan avsettes til enhver tid, at deres gasjer blir redusert til en vanlig «arbeiderlønn», disse enkle og selvfølgelige demokratiske åtgjerder, som fullt ut forener arbeidernes interesser med interessene til flertallet av bøndene, tjener samtidig som en bru fra kapitalismen til sosialismen. Disse åtgjerder berører den statlige, rent politiske omdanning av samfunnet, men de får selvsagt først - full mening og betydning i samband med den «ekspropriasjon av ekspropriatørene» som gjennomføres eller forberedes, dvs. med at den kapitalistiske privateiedom av produksjonsmidlene går over til samfunnsmessig eiendom.

«Kommunen,» skrev Marx, «gjorde alle borgerlige revolusjoners parole - billig regjering - til sannhet i og med at den opphevet de to største utgiftsposter, hæren og embetsstanden.»

Av bøndene som av de andre lag av småborgerskapet er det bare et ørlite mindretall som «kommer seg opp», «blir til noe i borgerlig forstand, dvs. enten blir velstående folk, borgere, eller godt avlønte og privilegerte embetsmenn. Det overveldende flertall av bøndene i ethvert kapitalistisk land der det overhodet fins bønder (hvilket er tilfelle i de fleste kapitalistiske land), blir undertrykt av regjeringen, lengter etter at den skal bli styrtet, lengter etter en «billig» regjering. Bare proletariatet kan realisere dette, og i og med at det realiserer dette, tar det samtidig et skritt i retning av den sosialistiske omdanning av staten.


30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org