Vladimir Lenin

Om streik


Skrevet mot slutten av 1899. Første gang publisert 1924 i Proletarskaya Revolyutsiya nr. 8-9. Norsk utgave i Streik! Økonomisk og politisk kamp, Oktober-heftene nr. 2, Oslo 1971.


I de seinere år er det blitt meget vanlig i Russland at arbeidere streiker. Det finnes ikke lenger et eneste industrialisert distrikt der det ikke har forekommet en rekke streiker. I de store byene tar streikene aldri slutt. Det er derfor forståelig at klassebevisste arbeidere og sosialister blir stadig mer opptatt av spørsmålene om streikenes betydning, metodene for å gjennomføre dem, og de oppgaver streikene medfører for de sosialister som deltar i dem.

Vi skal forsøke å gi et riss av våre tanker omkring disse spørsmålene. I denne første artikkelen tar vi opp streikenes allmenne betydning i arbeiderklassens bevegelse. I neste artikkel skal vi ta opp den russiske lovgivningen mot streik, og i en tredje den måten streiker er blitt og blir gjennomført på i Russland, foruten holdningen klassebevisste arbeidere bør ha til streiker.

I
For det første må vi finne en forklaring på hvorfor streik bryter ut og sprer seg. Enhver som selv har deltatt i streiker, hørt om dem fra andre eller lest om dem i aviser skjønner straks at streik bryter ut overalt hvor det settes i gang store fabrikker. Det er neppe mulig å finne en eneste en blant de større fabrikkene med hundreder (ofte tusener) av sysselsatte der det ikke er forekommet streik. Da vi bare hadde noen få fabrikker i Russland, hadde vi også få streiker; men da de store fabrikkene begynte å øke raskt i antall både i de gamle industrialiserte distriktene og i nye byer og landsbyer, har også streikene økt i antall.

Hvorfor fører storstilt industri uvegerlig til streik? Det er fordi kapitalismen nødvendigvis tvinger arbeiderne til kamp mot arbeidsgiverne, og når produksjonen øker i omfang vil kampen nødvendigvis ta form av streik.

La oss forklare dette.

Kapitalismen er navnet på det samfunnssystem der jorda, fabrikkene, redskapene osv. tilhører et lite antall landeiere og kapitalister, mens folkemassene ikke eier noe som helst, eller svært lite, slik at de må la seg leie som arbeidere. Jordeierne og fabrikkeierne leier arbeidere og får dem til å produsere varer av alle slag som de selger på markedet. Arbeidsgiverne betaler ikke høyere lønninger enn at arbeiderne og familiene deres såvidt kan leve av det, mens det arbeiderne produserer utover denne summen går i fabrikkkeiernes egne lommer som fortjeneste. Under det kaptialistiske økonomiske system er derfor massene annenmanns leiearbeidere: de arbeider ikke for seg selv, men for arbeidsgivere mot lønn. Det er forståelig at arbeidsgiverne alltid forsøker å senke lønningene, for desto mindre de gir arbeiderne, desto større blir profitten. Arbeiderne forsøker å få høyest mulig lønn for å kunne skaffe familiene sine tilstrekkelig og sunn mat, for å kunne leve i skikkelige hjem, og for å kunne kle seg som andre mennesker og ikke som tiggere. Derfor pågår det en uopphørlig kamp om lønningene mellom arbeidere og arbeidsgivere, og all den stund arbeidsgiveren uhemmet kan ansette hvem han lyster, tar han dem som er billigst. Arbeideren kan la seg leie av hvem han vil, og oppsøker derfor de arbeidsgiverne som betaler mest. Uansett om arbeider arbeider på landsbygda eller i byene, om han lar seg leie av en godseier, en rik bonde, en entreprenør eller en fabrikkeier, pruter han alltid med arbeidsgiveren og kjemper om lønna.

Men er det mulig for en enkelt arheider å kjempe aleine? Antallet av arbeidere øker stadig: bønder går konkurs og flykter fra landsbygda til byene eller fabrikkene. Godseierne og fabrikkeierne innfører maskiner som gjør arbeiderne arbeidsløse. l byene har vi stadig flere arbeidsløse og på landsbygda flere og flere tiggere; de som sulter tvinger lønningene stadig nedover. Det blir umulig for arbeideren å kjempe aleine mot arbeidsgiveren. Hvis arbeideren forlanger skikkelig lønn eller nekter å godta at lønnen blir senket, ber arbeidsgiveren ham forsvinne - det finnes nok av sultne mennesker ved porten som ville være glade for å arbeide mot lav lønn.

Når folket blir utsugd i den grad at det alltid finnes en mengde arbeidsløse i byene og landsbyene, når fabrikkeiernes formuer hoper seg opp slik at småhandlerne blir presset ut av mIllionærene, da står også den enkelte arbeider fullstendig maktesløs overfor kapitalisten. Da er det mulig for kapitalisten å knuse arbeideren helt, drive ham til døde ved slavearbeid, og selvsagt ikke bare ham. men også kona og barna hans. Hvis vi f. eks. tar de yrkene der arbeiderne enda ikke har oppnådd lovens beskyttelse slik at de ikke kan øve noen som helst motstand mot kapitalistene, ser vi en uhørt lang arbeidsdag, ofte opptil 17-19 timer. vi ser harn i 5-6-års alderen som sliter seg ut i arbeidet; vi ser en generasjon av arbeidere som alltid er sultne og som langsomt dør av sult. Eksempel: Arbeidere som træler for kapitalistene i sine egne hjem - uansett kan enhver arbeider nevne utallige eksempler. Selv i slaveriets og de livegnes tid fantes det aldri en så grusom undertrykkelse av det arbeidende folket som under kapitalismen der arbeiderne ikke har sjanse til il øve motstand eller oppnå beskyttelse av lover som begrenser arbeidssgivernes vilkårlige overgrep.

Derfor begynner arbeiderne en desperat kamp for å forhindre at de skal synke så dypt. Ettersom de oppdager at den enkelte er fullstendig maktesløs og at kapitalens undertrykkelse truer med å knuse dem, begynner arbeiderne å gjøre samlet opprør mot arbeidsgiverne. Vi får arbeiderstreiker. I begynnelsen er ikke arbeiderne helt klar over hva de forsøker å oppnå ~ de mangler klar innsikt i hensikten med aksjonene, og knuser ganske enkelt maskinene eller ødelegger fabrikkene. De ønsker bare å gi uttrykk for sitt raseri overfor fabrikkeierne, eller de prøver ut sin samlede styrke for å slippe unna en uutholdelig situasjon uten egentlig å forstå hvorfor tilstanden virker så håpløs og hva de burde søke å oppnå.

I alle land tok arbeidernes raseri form av isolerte opprør - politiet og fabrikkeierne kaller dem "mytterier". Overalt førte disse spredte opprørene til mer eller mindre fredelige streiker på den ene siden, og dessuten til at arbeiderklassen kjemper på alle fronter for total frigjøring.

Hvilken betydning har så streik for arbeiderklassens kamp? For å besvare dette spørsmålet må vi først få en bredere forståelse av streik. Som vi har sett, er det under avtale mellom arbeider og arbeidsgiver at lønningene blir bestemt, og hvis den enkelte arbeider under disse forholdene overhodet ikke har noen makt, er det klart at arbeiderne må kjempe samlet for kravene sine. De er nødt til å organisere streiker enten for å forhindre arbeidsgiveren fra å senke lønningene, eller for å oppnå høyere lønn. Vi vet at arbeiderne streiker i alle land der de har det kaptialistiske system. Overalt, både i de europeiske landene og i Amerika føler arbeiderne seg maktesløse når de står splittet; bare samlet kan de øve motstand mot arbeidsgiverne - enten ved å streike, eller ved å true med streik. Ettersom kapitalismen utvikler seg, etter som det reises stadig nye store fabrikker og småkapitalistene blir danket ut av storkapitalisttene. da blir det også mer nødvendig med samlet motstand fra arbeidernes side fordi arbeidsløsheten øker. konkurransen mellom kapitalister som onsker a produsere varene sine billigst mulig blir skjerpet (slik at de må betale arbeiderne minst mulig), og svingningene i industrien går raskere mens krisene blir mer akutte. Når det går bra for industrien gjor industriherrene store fortjenester uten tanke på å dele med arbeiderne; men nar det bryter ut kriser forsøker fabrikkeierne å skyve tapene over pa arbeiderne. I de europeiske landene innser de nødvendigheten av streik i det kapitalistiske system, og loven i disse landene forbyr ikke organisering av streikekamp. Bare i Russland står de barbariske lovene mot streik fremdeles ved makt.

Likevel er det streikekampene, som er sprunget ut av selve det kapitalistiske samfunnets vesen, som betegner begynnelsen på arbeiderklassens kamp mot dette samfunnssystemet. Når de rike kapitalistene blir konfrontert med eiendomsløse arbeidere enkeltvis, betyr dette absolutt slaveri for arbeiderne. Men når eiendomsløse arbeidere forener seg, blir forholdene annerledes. Ingen rikdom kangavne kapitalistene dersom de ikke finner arbeidere som er villige til å anvende sin arbeidskraft på redskaper og materialer som tilhører kapitalistene, for å produsere nye rikdommer. Så lenge arbeiderne står overfor kapitalistene på individuell basis, er de fortsatt slaver som uopphørlig må arbeide til andres fortjeneste for selv å skaffe seg en brødskorpe. Men når arbeiderne setter fram sine krav i fellesskap og nekter å underkaste seg pengesekken, er de ikke lenger slaver. De blir mennesker: De krever at arbeidet deres ikke bare skal tjene til å berike en håndfull arbeidsskye, men også til at de som arbeider skal kunne leve som mennesker. Slavene begynner å kreve å være herrer; ikke å arbeide og leve slik godseierne og kapitalistene bestemmer, men slik det arbeidende folket selv bestemmer. Derfor vekker streikene frykt hos kapitalistene: De er tegn på at deres overherredømme er i ferd med å bli undergravd. "Alle hjul står stille om din mektige arm krever det," heter det i en tysk sang om arbeiderklassen. Og slik er det: Fabrikkene, godseiernes jord, maskinene, jernbanene osv. osv. er alle som hjul i en kjempemessig maskin - maskinen som utvinner forskjellige produkter, foredler dem, og leverer dem til bestemmelsesstedet. Det er arbeideren som setter denne maskinen i bevegelse ved å dyrke jorda, grave fram mineraler, lage bruksgjenstander i fabrikkene, bygge hus, fabrikker og jernbaner. Når arbeiderne nekter å arbeide truer hele maskinen med å stanse. Enhver streik minner kapitalistene om at det er arbeiderne og ikke de selv som er herrer - de arbeiderne som stadig mer høylydt hevder sine rettigheter. Enhver streik er en påminnelse for arbeiderne om at deres stilling ikke er håpløs, at de ikke står aleine. Se hvilken enorm virkning streikene har både på de streikende selv og på arbeidere ved fabrikker i nærheten eller i samme industrigren. I normale, fredelige tider utfører arbeiderne sitt arbeid uten å mukke, uten å motsi arbeidsgiveren eller diskutere sine forhold. I streiketider framsetter han sine krav med høy røst, han påminner arbeidsgiverne om alle deres overgrep, han krever sin rett, han tenker ikke bare på seg selv og sin egen lønn, men på alle sine arbeidskamerater som har lagt ned arbeidet sammen med ham og som reiser seg for arbeidernes krav uten å frykte prisen. Enhver streik krever sin fryktelige pris av det arbeidende folket, en pris som bare kan sammenliknes med krigens herjinger - sultne familier, tap av lønninger, hyppige arrestasjonner, forvisning fra byene der de har sine hjem og sitt arbeidssted. Til tross for disse lidelsene forakter arbeiderne dem som lar arbeidskameratene i stikken og treffer avtaler med arbeidsgiverne. Til tross for lidelsene som streikene har påført dem, får arbeiderne ved nabobedriftene nytt mot når de ser at kameratene deres har tatt opp kampen. "Folk som satser så mye for å knekke en enkelt borger klarer nok å knekke hele borgerskapets makt", sa en stor lærer i sosialismen, Engels, en gang han omtalte de engelske arbeidernes streiker. Det er ofte nok at en fabrikk streiker, til øyeblikkelig å utløse streiker i en hel rekke bedrifter. Hvilken enorm moralsk innflytelse streiker har! Hvilken virkning har det ikke på arbeidere å se at kameratene deres ikke lenger er slaver, men - om bare for en tid - mennesker på like fot med de rike! Ved enhver streik gjør tanker om sosialisme seg sterkt gjeldende blant arbeiderne, tanker om hele arbeiderklassens kamp for frigjøring fra kapitalens undertrykkelse. Det har ofte skjedd at arbeidere på en bestemt fabrikk, eller i en bestemt industrigren eller i en bestemt by, knapt har tenkt over eller ant noe om sosialisme før de fikk erfare en storstreik; men etter streiken startet de studieringer og foreninger slik at flere og flere arbeidere ble sosialister.

Av streik erfarer dessuten arbeiderne hva arbeidsgivernes og deres egen styrke består i; de lærer seg til ikke å bare tenke på sine egne arbeidsgivere og sine egne, nærmeste arbeidskamerater, men på alle arbeidsgivere - hele klassen av arbeidsgivere og hele klassen av arbeidere. Når en fabrikkeier som har trukket millioner ut av arbeidernes slit i flere generasjoner, nekter å innvilge aldri så små lønnspålegg eller tilmed forsøker å senke lønnene enda mer og kaster tusener av sultne familier på gaten dersom arbeiderne gjør motstand, da blir det ganske klart for arbeiderne at kapitalistene som klasse er hele arbeiderklassens fiende og at arbeiderne bare har seg selv å stole på i samlet kamp. Det hender ofte at en fabrikkeier gjør sitt beste for å føre arbeiderne bak lyset med falske løfter om velgjørenhet for å tilsløre det faktum at arbeiderne blir utbyttet. Streiker skjærer alltid igjennom dette bedraget ved å avsløre "velgjørerne" som ulver i fåreklær.

Ennvidere åpner en streik arbeidernes øyne ikke bare for kapitalistenes, men også for regjeringens og lovverkets karakter. Akkurat som fabrikkeierne forsøker å stå fram som arbeidernes velgjørere, forsøker også regjeringens embedsmenn og deres lakeier å overbevise arbeiderne om at tsaren og hans regjering tar like mye hensyn til arbeiderne som til fabrikkeierne, slik loven tilsier. Arbeideren kjenner ikke lovene, har ingen kontakt med regjeringsfolk, og særlig ikke dem i høye stillinger, så han tror ofte på alt dette. Men så bryter det ut en streik. Statsadvokaten, fabrikkinspektøren, politiet og ofte militære tropper dukker opp på fabrikken. Arbeiderne får vite at de har brutt loven: Arbeidsgiverne har lovens velsignelse til å møtes og åpent diskutere måter å skjære ned arbeidernes lønn på, men arbeiderne blir erklært for forbrytere dersom de kommer til en felles avtale! Arbeidere blir drevet ut av hjemmene sine, politiet stenger forretninger der arbeiderne kan skaffe mat på kreditt, og soldater blir hisset opp mot arbeiderne selv når de opptrer rolig og fredelig. Soldatene får tilmed ordre om å skyte på arbeiderne, og når de dreper uvæpnede arbeidere ved å skyte dem i ryggen under flukt, sender tsaren selv et takksigelsesbrev til hæren (slik han takket styrkene som hadde drept streikende arbeidere i Jaroslavl i 1895). Det ble klart for enhver arbeider at den tsaristiske regjeringen er hans verste fiende siden den forsvarer kapitalistene og binder arbeiderne på hender og føtter. Det begynner å gå opp for arbeiderne at lovene er skapt utelukkende i de rikes interesse; at regjeringens folk beskytter disse interessene; at det arbeidende folket er kneblet uten rett til å gjøre sine behov kjent; at arbeiderklassen selv må tilkjempe seg retten til å streike, retten til å trykke arbeideraviser, retten til å delta i en nasjonalforsamling som utskriver lover og sørger for at de blir håndhevet. Regjeringen vet godt at streik bidrar til å åpne arbeidernes øyne. Derfor frykter den streik og gjør hva den kan for å stanse streikene så fort som mulig. En tysk innenriksminister som med god grunn var beryktet for sin forfølgelse av sosialister og klassebevisste arbeidere, sa en gang til folkets representanter: "Bak enhver streik lurer revolusjonens uhyre". Enhver streik styrker og utvikler arbeidernes forståelse av at regjeringen er deres fiende og at arbeiderklassen må forberede seg på å kjempe mot regjeringen for folkets rett.

Derfor lærer streikene arbeiderne å forene seg; de viser dem at de først kan kjempe mot kapitalistene når de står sammen. Streik lærer arbeiderne å tenke på hele arbeiderklassens kamp mot hele klassen av fabrikkeiere og mot politistatens vilkårlige regjering. Derfor kaller sosialister streik for "en skole i krig", en skole der arbeiderne lærer å føre krig mot sine fiender for å frigjøre hele folket, alle som arbeider, fra kapitalens og regjeringens åk.

En skole i krig er imidlertid ikke krigen selv. Når streik blir vanlig hender at arbeidere (også sosialister) tror at arbeiderklassen kan konsentrere seg om streiker, streikekasser og streikeforeninger alene. De tror at arbeiderklassen kan oppnå betydelig bedring i sin situasjon og tilmed fullstendig frigjøring bare ved streikekamp. Når de ser hvilken makt en samlet arbeiderklasse eller tilmed en liten streik kan innebære, tror enkelte at arbeiderklassen bare behøver å organisere en generalstreik over hele landet for at arbeiderne skal få det de ønsker av kapitalistene og regjeringen. Dette ga arbeiderne i andre land uttrykk for da arbeiderbevegelsen enda var ung og arbeiderne uerfarne. Men det stemmer ikke. Streik er ett av arbeidernes midler i kampen for frigjøring, men ikke det eneste, og dersom arbeiderne ikke retter sin oppmerksomhet mot andre kampformer, kommer arbeiderklassen til å stagnere i vekst og utvikling. Der sant at det trengs penger til arbeidernes underhold under streiker dersom streikene skal lykkes. Slike streikekasser (som regel penger som tilhører arbeidere fra forskjellige industrigrener eller forskjellige fag) har man i alle land, men her i Russland er det spesielt vanskelig fordi politiet oppsporer dem, tar pengene og arresterer arbeiderne. Arbeiderne kan selvsagt holde seg skjult for politiet, og det er selvfølgelig viktig å ha slike midler i bakhånd, så vi vil ikke fraråde arbeiderne å opprette slike streikekasser. - Men man må ikke regne med å få særlig mange bidrag til slike kasser så lenge de er forbudt, og så lenge medlemskapet i slike organisasjoner holder seg på et lavt tall kan ikke arbeidernes midler komme mye til nytte. Dessuten kan ikke arbeiderklassen begrense seg til streikekamp i land der man har åpne arbeiderorganisasjoner som disponerer store pengesummer. Det skal ikke mer til enn en krise i selve industrien (lik den vi begynner å nærme oss i Russland i dag), før fabrikkeierne med hensikt forårsaker streiker fordi de tjener på å stanse arbeidet en tid tappe arbeiderne for midler. Derfor kan ikke arbeiderne under noen omstendigheter støtte seg utelukkende til streikekamper og streikeforeninger. For det annet kan streiker bare gi resultater der arbeiderne er tilstrekkelig klassebevisste, der de er i stand til å velge det riktige øyeblikket for streik, der de vet hvordan de skal framsette sine krav, og der de har kontakt med sosialister som kan skaffe dem flygeblad og brosjyrer. Det er foreløpig få slike arbeidere i Russland, og vi må sette alt inn på at bevegelsen skal vokse slik at arbeiderklassens sak skal bli kjent for massene av arbeidere og gjøre dem kjent med sosialismen og arbeiderklassens kamp. Dette er en oppgave som sosialister og arbeidere må påta seg i fellesskap ved å organisere et sosialistisk arbeiderparti. For det tredje viser streikene arbeiderne at regjeringen er deres fiende og at man må bekjempe den. Det er faktisk streikene som gradvis har lært arbeiderklassen i alle land å kjempe mot regjeringen for sine egne rettigheter, og for hele folkets rettigheter. Som vi sa er det bare et sosialistisk arbeiderparti som kan føre denne kampen ved å gjøre det sanne bildet av regjeringen og arbeiderklassens sak kjent. Ved en annen anledning skal vi ta opp hvordan streiker blir gjennomført i Russland spesielt, og hvordan klassebevisste arbeidere burde dra nytte av dem. Her vil vi bare påpeke at streik er en skole i krig og ikke selve krigen, og at streik bare er en kampform, bare en side av arbeiderbevegelsen. Fra individuelle streiker kan og må man gå videre til hele arbeiderklassens kamp for hele det arbeidende folkets frigjøring, slik de gjør det i alle land. Når alle klassebevisste arbeidere blir sosialister, dvs. når de kjemper for denne frigjøringen, når de forener seg over hele landet for å spre sosialismen blant arbeiderne og lære dem alle former for kamp mot fienden, når det bygger opp et sosialistisk arbeiderparti som kjemper for hele folkets frigjøring fra regjerings undertrykkelse og fra kapitalens åk, bare da blir arbiderklassen grunnstammen i den store bevegelsen i alle land som forener alle arbeidere og hever den røde fane med ordene: "Arbeidere i alle land, foren dere!"


Sist oppdatert 12. august 2007