Karl Marx / Friedrich Engels

Borgerkrigen i Frankrike

II

Et væpnet Paris var den eneste alvorlige hindring på den kontrarevolusjonære sammensvergelsens veg. Paris måtte altså avvæpnes. Med hensyn til dette punktet var Bordeaux-forsamlingen oppriktigheten selv. Hvis ikke det rasende brøl til landadelens representanter i forsamlingen hadde vært høflig nok, ville Thiers' overgivelse av Paris til triumviratet desembermorderen Vinoy, bonapartist-gendarmen Valentin og jesuitergeneralen d'Aurelle de Paladines - ha fjernet selv den siste rest av tvil. Men mens de sammensvorne frekt og hånlig synte fram det virkelige formål med avvæpningen, oppfordret de Paris til å legge ned våpnene under et påskudd som var den mest skrikende, skamløse løgn. Nasjonal gardens artilleri, sa Thiers, hører staten til og må igjen leveres til staten. Det faktiske forhold var dette: Helt fra kapitulasjonens første dag, da Bismarck: fanger hadde utlevert Frankrike til Bismarck, men sikret seg selv en tallrik livvakt med den uttrykkelige hensikt å kue Paris - fra den dag sto Paris beredt. Nasjonalgarden reorganiserte seg, og den øverste ledelse ble betrodd en sentralkomite som var valt av hele garden med unntak av noen av de gamle bonapartistiske avdelinger. Dagen før prøyssernes innmarsj i Paris sørget sentralkomitéen for at de kanoner og mitraljøser som kapitulantene på forrædersk vis hadde etterlatt i og ved de bydeler som skulle besettes av prøysserne, ble sendt til Montmartre, la Vilette og Belleville. Disse kanoner hadde blitt skaffet til veie for nasjonalgardens egne bidrag. De var offisielt blitt anerkjent som nasjonalgardens eiendom ved kapitulasjonen den 28. januar og i denne spesielle egenskap unntatt fra den alminnelige levering av statens våpen til seierherren. Thiers var i den grad blottet for selv det tynneste påskudd til å innlede krigen mot Paris, at han måtte ty til en så opplagt løgn at nasjonalgaidens artilleri var statseiendom.

Beslagleggingen av kanonene skulle bare tjene som forspill til den alminnelige avvæpning av Paris, og dermed til avvæpning av 4. septemberrevolusjonen. Men denne revolusjonen hadde blitt Frankrikes lovlige tilstand. Dens verk, republikken, var anerkjent av seierherren i kapitulasjonsbetingelsene. Etter kapitulasjonen var den blitt anerkjent av alle fremmede makter, og i dens navn var nasjonalforsamlingen blitt innkalt. Arbeiderrevolusjonen i Paris den 4. september var den eneste rettshjemmel som nasjonalforsamlingen i Bordeaux og den utøvende makt hadde. Hvis den 4. september ikke hadde funnet sted, hadde nasjonalforsamlingen straks måttet vike plassen for den lovgivende forsamling som var valt med alminnelig stemmerett i 1869 under fransk og ikke under prøyssisk herredømme, og som med makt var blitt sprengt av revolusjonen. Thiers og hans ticket-of-leavemen ville ha vært nødt til å forhandle om fritt leide, undertegnet av Louis Bonaparte, for å unngå reisen til Cayenne2°. Nasjonalforsamlingen, som hadde fullmakt til å slutte fred med Preussen, var bare en enkelt episode i den revolusjonen som fortsatt fant sin sanne legemliggjørelse i det væpnete Paris. Det var det samme Paris som hadde satt i gang denne revolusjonen, som for dens skyld hadde holdt ut en fem måneders beleiring med all den grusomme hungersnød som fulgte, og som ved sin fortsatte motstand tross Trochus «plan» hadde lagt grunnlaget for den hårdnakkede forsvarskrigen som provinsen hadde ført. Og Paris skulle nå enten legge ned våpnene på den ydmykende befaling fra de opprørske slaveeiere i Bordeaux, og anerkjenne at revolusjonen den 4. september ganske enkelt betydde at statsmakten ble overført fra Louis Bonaparte til hans kongelige medbeilere. - Eller Paris måtte stå fram som en selvoppofrende forkjemper for Frankrike som ikke kunne reddes fra undergang og fødes på ny uten en revolusjonær omveltning av de politiske og samfunnsmessige betingelser som hadde skapt det annet ' keiserdømme og som under dets varetekt var modnet til den verste råttenskap. Paris, som enda var utmattet etter fem måneders utsulting, nølte ikke et øyeblikk. Det besluttet heltemodig å holde ut alle de farer som fulgte med motstanden mot de franske sammensvorne, til tross for at de prøyssiske kanonene stadig var vendt mot det fra dets egne fort. Men sentralkomiteen holdt fast ved sin avventende holdning p. g. a. sin avsky for borgerkrigen som Paris ville bli trukket inn i. Dette gjorde den til tross for forsamlingens, den utøvende makes inngrep og de truende troppekonsentrasjoner i og omkring Paris.

Thiers selv åpnet altså borgerkrigen idet han sendte Vinoy i spissen for en avdeling politioffiserer og noen linjeregimenter ut på et nattlig røvertokt mot Montmartre for å to nasjonalgardens kanoner ved overrumpling. Alle vet hvordan dette forsøk strandet på nasjonalgardens motstand og på troppenes forbrødring med folket. Aurelle de Paladines hadde allerede på forhånd trykt sin seiersberetning og Thiers holdt de plakater ferdig som skulle bekjentgjøre hans statskuppforordninger. Begge deler måtte nå erstattes av Thiers opprop hvor han forkynte sin edelmodige beslutning om å la nasjonalgarden beholde sine våpen. Han tvilte ikke på, sa han, at den ville benytte våpnene for å slutte seg til regjeringen mot opprørerne. Av alle 300 000 nasjonalgardister svarte bare 300 på lille Thiers' opprop om å slutte seg til ham mot seg selv. Den ærerike arbeiderrevolusjonen den 8. mars tok ubestridt Paris i besittelse. Sentralkomiteen var dens provisoriske regjering. Det så ut som Europa et øyeblikk var i tvil om de storslagne politiske og militære begivenheter som nettopp hadde funnet sted, tilhørte virkeligheten eller var drømmer fra en fjern fortid.

Fra den 18. mars og inntil Versaillestroppene trengte seg inn i Paris, holdt den proletariske revolusjon seg så ren for alle voldshandlinger, slike voldshandlinger som alle «de høyere klassers revolusjoner» og enda mer kontrarevolusjoner er spekket av, at motstanderne ikke fant noen grunn til å bli oppskaket over henrettelsen av generalene Lecomte og Clement Thomas og sammenstøt på Place Vendome.

En av de bonapartistiske offiserer, som spilte en rolle under et nattlige overfall på Montmartre, general Lecomte, hadde fire ganger befalt det 81. linjeregiment å skyte på en ubevæpnet folkemengde på Place Pigalle. Da troppene nektet dette, skjelte han dem rasende ut. I stedet for å skyte kvinner og barn, skjøt hans egne folk ham selv. De inngrodde vaner som innpodes soldatene når de står under fiendens tukt mister de selvsagt ikke i samme øyeblikk de går over til arbeiderne. De samme folk henrettet også Clement Thomas.

«General» Clement Thomas, en misfornøyd tidligere underoffiser, hadde i Ludvig Filips siste tid latt seg verve av den republikanske avis « Le Nationals redaksjon hvor han både hadde stillingen som ansvarlig stråmann (gerant responsable21 som overtok fengselsstraffenes soning) og samtidig var duellant for denne meget kamplystne avis. Da herrene fra «National» kom til roret etter februarrevolusjonen, forvandlet de denne gamle vaktmester til general. Dette var like før juniblodbadet, som han, liksom jules Favre, hadde vært med på å planlegge og under hvilket han overtok en av de mest nederdrektige bøddelroller. Så forsvant han i lang tid sammen med sin generalverdighet for så igjen å dukke opp den 1. november 1870. Dagen før hadde «forsvarsregjeringen» i rådhuset høytidelig lovet Blanqui, Flourens og andre arbeiderrepresentanter at de ville gi den makten som de hadde tilranet seg, til en fritt valgt Pariser-kommune. I stedet for å holde ord slapp den Trochus bretagnere, som nå trådte istedenfor Bonapartes korsikanere, 1øs på Paris. Bare general Tamisier nektet å skitne til sitt navn med et slikt løftebrudd og la ned sin stilling som øverstkommanderende for nasjonalgarden. I hans sted ble Clement Thomas igjen general. Hele tiden han hadde overkommandoen, førte han krig - ikke mot prøysserne, men mot Paris' nasj onalgarde Han forhindret alminnelig væpning av den, og fjernet de offiserer som var fiendtlig innstilt overfor Trochus «plan» . Han brennemerket dem som feige og oppløste dem, de samme arbeiderbataljoner som har avtvunget seg beundring hos sine bitreste fiender på grunn av sitt heltemot. Clement Thomas var meget stolt over å ha gjenerobret sin gamle junirang som parisproletariatets personlige fiende. Allerede noen dager før den 18. mars la han fram for krigsminister Leflo sin egen plan for «utryddelse av parispøbelens spisser». Etter Vinoys nederlag kunne han ikke la være å vise seg på kampplassen som privatspion. Sentralkomitéen og Paris' arbeidere var likså ansvarlige for at Clement Thomas og Lecomte ble skutt, som prinsessen av Wales var ansvarlig for den skjebne som rammet de folk som ble klemt ihjel i trengselen under hennes inntog i London.

Den påståtte nedslakting av ubevæpnede borgere på Place Vendome er en eventyrhistorie som Thiers og landadelen hårdnakket har tidd stille om i forsamlingen og hvis utbredelse de utelukkende har betrodd den europeiske dagspresse.

«Ordenens menn», de reaksjonære i Paris, skalv over seieren den 18. mars. For dem var den tegnet på at folkets gjengjeldelse endelig brøt fram. Ofrenes ånder sto fram for deres indre blikk, de ofre som de selv hadde latt myrde fra junidagene 1848 til 22. januar 1871. Deres redsel var deres eneste straff. Selv politisersjantene som en burde ha avvæpnet og fengslet, oppdaget at Paris' porter sto vidt åpne slik at de kunne bringe seg i sikkerhet i Versailles. Ikke bare ble ordensmennene skånet, man til og med lot dem igjen samle seg og besette mer enn en sterk stilling midt i Paris. Denne overbærenhet fra sentralkomitéens side og dette storsinn hos de væpnede arbeidere, som sto i sterk kontrast til ordenspartiets vaner, ble feilaktig oppfattet av dette parti som et tegn på bevisst svakhet. Dette var årsaken til deres tåpelige plan om under påskudd av en ubevæpnet demonstrasjon enda en gang å forsøke seg på det som Vinoy med sine kanoner og mitraljøser ikke hadde vært i stand til å oppnå. Den 22. mars satte et tog av « fine herrer» seg i bevegelse fra luksuskvarterene med alle lapsene i deres rekker og med keiserdømmets velkjente stamgjester, Heeckerne, Coetlogon, Henri de Pene osv. i spissen. Under det feige påskudd å ville holde en fredelig demonstrasjon, mens de i virkeligheten i all hemmelighet rustet seg med snikmordsvåpen, stilte denne bande opp, og avvæpnet og mishandlet de poster og patruljer av nasjonalgarden som de støtte på. I det de trengte seg fram fra Rue de la Paix til Place Vendome forsøkte de under ropet: Ned med sentralkomiteenl Ned med morderne! Leve nasjonalforsamlingen!» - å bryte gjennom vakten som sto oppstilt der og overrumple nasjonalgardens hovedkvarter som lå like bak. Som svar på deres revolverskudd rettet en de vanlige lovlige oppfordringer til dem. Da disse var uten virkning, kommanderte nasjonalgardens general: fyr. En salve var nok til å .få de tåpelige narrer til å spre seg i vill flukt, de som hadde ventet at bare synet av deres «anstendige selskap» skulle virke på Parisrevolusjonen som Josvas trompeter på jerikos murer. De lot etter seg to drepte nasjonalgardister, ni hardt sårete (blant dem et medlem av sentralkomiteen) og hele skueplassen for deres stordåd var overstrødd med revolvere, dolker og stokkorder som bevis på deres «fredelige» demonstrasjons «ubevaepnete» karakter. Da Paris' nasjonalgarde den 13.juni 1849 holdt en virkelig fredelig demonstrasjon for å protestere mot franske troppers røverske angrep på Roma - ble Changarnier, som den gang var ordenspolitiets general, utropt til samfunnets redningsmann av nasjonalforsamlingen og særlig av Thiers fordi han hadde sluppet sine tropper 1øs fra alle kanter på disse ubevæpnete folk for å skyte og hogge dem ned og trampe dem ihjel under hestenes hover. Den gang ble Paris erklært i beleiringstilstand. Dufaure fikk forsamlingen til å vedta den ene undertrykkelseslov etter den andre, nye arrestasjoner og forvisninger, det inntrådte et nytt redselsherredømme. Men de « lavere klasser» oppførte seg annerledes. Sentralkomitéen av 1871 lot ganske enkelt den « fredelige demonstrasjons» helter løpe sin veg, og på denne måte var de allerede to dager etter i stand til å slutte seg sammen til væpnede demonstrasjon under ledelse av admiral Saisset, som endte med at de stakk av til Versailles. I sin motvilje mot å bli med på den borgerkrigen som Thiers hadde begynt med sitt nattlige innbrudd i Montmartre, gjorde sentralkomiteen seg den gangen skyldig i en avgjørende feil ved ikke å marsjere mot Versailles som da var fullstendig hjelpeløs. Dermed kunne de ha satt en stopper for Thiers og hans landadels sammensvergelser. I stedet tillot man ordenspartiet enda en gang å forsøke sin styrke ved valgurnen da Kommunen ble valgt den 26. mars. Denne dag vekslet ordensmennene i distriktsborgermesterembetene forsonende ord med sine altfor høymodige seierherrer, og samtidig mumlet de høytidelige løfter i sine hjerter om å to hevn når tiden var inne.

La oss nå se på medaljens bakside! Thiers åpnet sitt annet felttog mot Paris i begynnelsen av april. Den første kolonne med fanger fra Paris som kom til Versailles, ble behandlet på en opprørende måte, mens Ernest Picard slentret omkring med hendene i bukselommene og gjorde narr av dem, og Thiers' og Favres fruer, omgitt av sine æresdamer, applauderte versaillespøbelens skjendigheter fra en balkong. De fangede linjesoldater ble ganske enkelt skutt, og vår tapre venn general Duval, jernstøperen, ble myrdet uten enhver form for rettergang. Galliffet, sin frues alfons, hun som var så beryktet under de utsvevende festene, til det annet keiserdømme, den samme Galliffet skrøt i en proklamasjon av at han hadde gitt befaling til å myrde noen nasjonalgardister, som var butt overrumplet og avvæpnet av hans ryttere, sammen med sin kaptein og løytnant. Vinoy som hadde stukket av fra Paris, ble dekorert av Thiers med storkors av æreslegionen for sin dagsbefaling hvor han hadde gitt ordre til å skyte enhver linjesoldat som var butt tatt til fange hos kommunardene. Gendarmen Desmaret ble dekorert fordi han forrædersk, på slaktermaner, hadde hogd i stykker den edelmodige og ridderlige Flourens - Flourens som den 31. oktober 1870 hadde frelst forsvarsregjeringens hoder. De « oppmuntrende enkeltheter» ved hans mord meddelte Thiers utførlig og med velbehag for nasjonalforsamlingen. Med en oppblåst forfengelighet som hos en parlamentarisk tommeliten som man lar spille Tamerlans rolle, nektet han rebellene enhver rett til sivilisert krigføring, selv retten til nøytralitet for deres forbindingsplasser. Det finnes vel ikke noe mer avskyelig enn denne ape, som allerede Voltaire hadde spådd om, som for en kort tid får gi sine tigerlyster fritt løp.

Da Kommunen (dekretet den 7. april) hadde gitt ordre til gjengjeldelsesforholdsregler og erklært det for sin p1ikt «å beskytte Paris mot Versaillesbandittenes kannibalske gjerninger og forlange øye for øye og tann for tann», holdt Thiers allikevel ikke opp med den grusomme behandling av fangene. Han fornærmet dem til og med i sine beretninger på følgende måte: «Aldri har ærlige menns bedrøvede blikk falt på så æreløse demokraters ansikter» ærlige folk som Thiers selv og hans ticket-of-leavemen. Allikevel holdt de opp en tid med å skyte fangene. Men neppe hadde Thiers og hans desembergeneraler merket at Kommunens gjengjeldelsesdekret bare var en tom trusel, fordi selv gendarmspioner som var blitt tatt til fange i Paris forkledd som nasjonalgardister, selv politibetjenter som bar branngranater på seg, ble skånt - før massenedskytingen av fanger tok til igjen og ble gjennomført helt til det siste. Hus som nasjonalgardister hadde flyktet inn i, ble omringet av gendarmer, overhelt med olje (som her forekommer for første gang) og stukket i brann. De halvt forbrente lik ble senere hentet fram av pressens ambulanse (i Les Ternes). Fire nasjonalgardister som hadde overgitt seg til noen rytterjegere ved Belle Epine den 25. april, ble senere, den ene etter den andre, skutt ned av rittmesteren, en verdig tjener av Galliffet. En av de fire, Scheffer, som de hadde latt ligge fordi de trodde han var død, krøp tilbake til Paris' forposter og avga vitneforklaring om denne kjensgjerning til et utvalg av Kommunen. Da Tolain interpellerte krigsministeren om beretningen til dette utvalget, overdøvde landjunkerne hans stemme med rop. De forbød Leflo å svare. Det ville vært en fornærmelse for deres «berømmelige» hær å tale om dens bedrifter. Den overlegne tone som Thiers' beretninger om nedslaktningen av de nasjonalgardister som de hadde overrasket ved Moulin Saquet og massenedskytningene i Clamart ble meddelt i, gikk selv den ikke altfor følsomme londonavisen « Times» på nervene. Men det ville være latterlig å regne opp bare de innledende avskyeligheter som ble begått av Paris' bombardører og slaveeieropprørets provokatører under den fremmede erobrers beskyttelse. Midt under alle disse redsler glemmer Thiers sin parlamentariske ynkelighet for det fryktelige ansvar som hviler på hans ynkelige dvergskuldre, skryter av at I´Assernblée siége paiseblement (forsamlingen holder møte i fred), og beviser med sine stadige festmåltider - i dag med desembergeneraler, i morgen med tyske prinser - at hans fordøyelse ikke er det minste ødelagt, ikke en gang av Lecomtes og Clement Thomas' ånder.