Karl Marx / Friedrich Engels

Borgerkrigen i Frankrike

DEL III.

Om morgenen den 16. mars 1871 ble Paris vekket av det tordnende ropet: «Leve Kommunen!» Hva er Kommunen, denne sfinks, som setter bursjoasiets forstand på så harde prøver?

I sitt manifest av 18. mars sier sentralkomitéen: « Paris' proletarer har midt under de herskende klassers nederlag og forræderi forstått, at timen er inns da de må redde situasjonen ved å to ledelsen av de offentlige sakene i sin egen hånd . . . De har forstått at det er deres første plikt og deres absolutte rett å gjøre seg til herre over sin egen skjebne og overta regjeringsmakten.» - Men arbeiderklassen kan ikke uten videre overta det ferdige statsmaskineriet og bruke det for sine egne formål.

Den sentraliserte statsmakt med dens overalt nærværende organer - stående hær, politi, byråkrati, geistlighet, dommere, organer som er skapt etter en plan om systematisk og hierarkisk arbeidsdeling stammer fra eneveldets tid, da den tjente som et mektig våpen for det framvoksende bursjoasisamfunnet i dets kamp mot føydalismen. Allikevel ble dens utvikling hemmet av allslags middelalderske etterlevninger, forrettigheter for herremennene og adelen, lokale privilegier, provinsforfatninger og monopoler for byer og laug. Den franske revolusjons kjempekost feide i det 18. århundre vekk alle disse ruiner fra svunne tider og fjernet med det samtidig fra samfunnets jord de siste hindringer som sto i veien for den moderate stats overbygning. Denne moderne statsbygning reiste seg under det første keiserdømmet som igjen var skapt av det gamle halvføydale Europas koalisjonskrig mot det moderne Frankrike. Under den etterfølgende form for herredømme ble regjeringen satt under parlamentarisk kontroll, dvs. under direkte kontroll av de besittende, klasser. På den ene side utviklet den seg nå til et drivhus for en kolossal statsgjeld og trykkende skatter, og ble et stridens eple mellom de konkurrerende fraksjoner og eventyrere innenfor de herskende klasser på grunn av den uimotståelige tiltrekningskraft dens embeter, inntekter og dens utdeling av stillinger hadde. På den annen side endret dens politiske karakter seg jamsides med de økonomiske endringene i samfunnet. I samme grad som den moderne industris framskritt utviklet, utvidet og skjerpet klassemotsetningen mellom kapital og arbeid, tok statsmakten mer og mer karakteren av en offentlig makt til undertrykking av arbeiderklassen, et våpen for klasseherredømmet. Etter enhver revolusjon som betegner et framskritt for klassekampen, trer statsmaktens rent undertrykkende karakter mer og mer åpent fram. Ved revolusjonen i 1830 gikk regjeringsmakten over fra godseierne til kapitalistene og dermed fra arbeidernes fjernere til deres mer direkte motstandere. Bursjoasirepublikanerne som i februarrevolusjonens navn grep statens ror brukte det til å sette i gang juniblodbadet, for å bevise overfor arbeiderklassen at den «sosiale» republikk ikke betydde annet enn republikkens sosiale undertrykking av arbeiderne, og for å vise bursjoasiets og godseiernes kongeligsinnete masse at de rolig kunne overlate regjeringens sorger og pengefordeler til bursjoasirepublikanerne. Etter denne sin eneste heltegjerning i juni, hadde imidlertid burjoasirepublikanerne ikke annet å gjøre enn å trekke seg tilbake fra fremste til bakerste rekke i « Ordenspartiet» - en koalisjon dannet av hele svermen av konkurrerende fraksjoner fra alle de utbyttende klasser, i deres nå åpent erklærte motsetningsforhold til de produserende klasser. Den rette form for deres fellesregjering var den parlamentariske republikk med Louis Bonaparte som president, en regjering for åpenlys klasseterrorisme og overlagt krenking av « la vile multitude» (folkets store masse). Hvis den parlamentariske republikk, som Thiers sa, var den statsform som satte det minste skille mellom fraksjonene i den herskende klasse, så åpnet den til gjengjeld en avgrunn mellom denne klasse og hele det samfunnet som levde utenfor dens tynt besatte rekker. De bånd den indre splittelse i denne klasse hittil hadde lagt på statsmakten, var nå flernet ved dens samling. Overfor proletariatets truende opprør brukte nå den samlede besittende klassen statsmakten hensynsløst og frekt som kapitalens nasjonale krigsredskap mot arbeidet. Men dens stadige korstog mot de produserende masser tvang den ikke bare til å gi den utøvende makt en stadig voksende makt til undertrykking, det tvang den også litt etter litt til å la hele sin egen parlamentariske høyborg - nasjonalforsamlingen strekke våpen for den utovende makt. Den ble satt på porten av den utøvende makt i Louis Bonapartes skikkelse. Den kjødelige etterkommer av Ordenspartiets» republikk var det annet keiserdømme.

Keiserdømmet, som hadde statskuppet som fødselsattest, den alminnelige valgrett som stadfesting og sabelen som scepter, påsto at det støttet seg til bøndene, til den store masse av produsenter som ikke var umiddelbart innblandet i kamp en mellom kapital og arbeid. Det påsto at det reddet arbeiderklassen ved å bryte ned parlamentarismen og med det regjeringens åpenlyse avhengighet av de besittende klasser. Det påsto at de reddet de besittende klasser ved å holde oppe deres økonomiske overhøyhet over arbeiderklassen. Og endelig påsto det at det forente alle klasser ved å live opp i den nasjonale æres bedrageri. I virkeligheten var det den eneste mulige regjeringsform i en tid da bursjoasiet allerede hadde mistet evnen til å herske over nasjonen, og hvor arbeiderklassen ennå ikke hadde ervervet denne evnen. Hele verden hyllet keiserdømmet som samfunnets redningsmann. Under dets herredømme oppnådde bursjoasisamfunnet, som nå var frigjort for alle politiske bekymringer, en utvikling som det selv ikke hadde drømt om. Industrien og handelen utviklet seg voldsomt, finanssvindelen feiret kosmopolitiske orgier, elendigheten hos massene stakk grelt av mot den prunk og prakt som preget den strålende, overdådige og av forbrytelser stinkende luksus. Statsmakten som tilsynelatende svevde høyt over samfunnet, var allikevel selv dette samfunns mest skandaløse skandale, og og var samtidig arnestedet for all råttenskap i samfunnet. Dens egen forråtnelse og forråtnelsen i det samfunnet den hadde reddet, ble avdekket av de prøyssiske bajonetter, og Preussen selv brente av begjær etter å flytte tyngdepunktet for dette herredømmet fra Paris til Berlin. Imperialismen er den mest prostituerte og samtidig den endelige form for den statsmakt som ble skapt av det framvoksende borgerlige samfunn, som det redskap som skulle frigjøre dette selv fra føydalismen, og som hadde endret det fullt utviklede bursjoasisamfunnet til et redskap for å gjøre arbeidet til kapitalens slave.

Keiserdømmets direkte motsetning var Kommunen. Ropet etter den «sosiale republikk» som Paris-proletariatet innledet februar-revolusjonen med, ga bare uttrykk for det ubestemte ønsket om en revolusjon som ikke bare skulle fjerne klasseherredømmets monarkistiske form, men selve klasseherredømmet. Kommunen var denne republikks bestemte form.

Paris, midtpunktet og setet for den gamle regjeringsmakt og samtidig den franske arbeiderklasses sosiale tyngdepunkt, Paris hadde grepet til våpen mot forsøket til Thiers og hans landadel på å rette opp igjen og forevige den gamle statsmakten som var en overlevering fra keiserdømmet. Paris kunne bare yte motstand fordi hæren, som ble trukket ut av byen som følge av beleiringen, var butt erstattet med en nasjonalgarde, som stort sett besto av arbeidere. Nå gjaldt det å endre denne kjensgjerning til en varig institusjon. Kommunens første dekret var derfor å avskaffe den stående hær og å erstatte den med det væpnete folk.

Kommunen ble dannet av bystyremedlemmer som ble valgt ved alminnelig stemmerett i de forskjellige distrikter i Paris. De hadde ansvaret og var til enhver tid avsettelige. Flertallet av dem var selvfølgelig arbeidere eller anerkjente representanter for arbeiderklassen. Kommunen skulle ikke være et parlamentarisk, men et arbeidende organ, på samme tid utøvende og lovgivende. Politiet som til nå hadde vært et redskap for riksregjeringen, ble øyeblikkelig fratatt alle politiske egenskaper og ble endret til et ansvarlig og til enhver tid avsettelig redskap for Kommunen. Det samme gjaldt for embetsmenn alle grener innenfor administrasjonen. Fra Kommunens medlemmer og nedover ble den offentlige tjenesten betalt med arbeiderlønn. De tradisjonelle privilegier og representasjonsutgifter de høye statsembetsmenn hadde hatt forsvant sammen med disse høye herrer. Det ble gjort slutt på at de offentlige embeter var privateiendom for sentralregjeringens håndlangere. Ikke bare den kommunale forvaltning, men også hele det initiativ staten til nå hadde utøvet, ble lagt i Kommunens hånd.

Etter at redskapene for den gamle regjerings materielle makt, den stående hær og politiet, først var fjernet, gikk Kommunen straks i gang med å bryte ned det åndelige undertrykkingsapparatet; presteveldet. Den ga ordre til at alle kirker som hadde eiendom skulle oppløses og eksproprieres. Prestene ble sendt tilbake til privatlivets fred hvor de i likhet med sine forgjengere, apostlene, måtte livberge seg av de troendes gaver. Alle skoler ble gjort gratis og dermed åpne for hele folket og samtidig ble det renset for all innblanding fra staten og kirken. Med det var ikke bare skoleutdannelsen gjort tilgjengelig for alle, men også selve vitenskapen var frigjort for de lenker klassefordommene og regjeringsmakten hadde lagt på den.

Dommerne mistet den tilsynelatende uavhengighet, som bare hadde tjent til å dekke over at de hadde underkastet seg de skiftende regjeringer, etter hvert som de kom til makten, og som de hadde svoret og brutt deres troskapsed til. Som alle andre av samfunnets tjenere skulle de for framtiden være valgte, ansvarlige og avsettelige.

Paris-kommunen skulle selvsagt være forbildet for alle store industristeder i Frankrike. Så snart den kommunale ordningen av forholdene var blitt innført i Paris og de andre betydningsfulle stedene, ville den gamle sentraliserte regjeringen bli nødt til, også i provinsen, å vike for produsentenes selvstyre. Det heter uttrykkelig i et utkast til den nasjonale organisasjon, som Kommunen ikke hadde tid til å utarbeide i enkeltheter, at Kommunen skulle være den politiske styringsmåten i selv den minste landsby, og at den stående hær på landsbygden skulle skiftes ut med en folkemilits med meget kort tjenestetid. Landkommunene i hvert distrikt skulle styre de felles saker gjennom en forsamling av deputerte i distriktshovedstaden, og disse distriktsforsamlinger skulle så igjen sende deputerte til en nasjonaldelegasjon i Paris. De deputerte skulle være avsettelige til enhver tid og bundet til bestemte instrukser fra velgerne. De få, men viktige funksjoner som så ble igjen til en sentralregjering, skulle ikke avskaffes, slik saken bevisst er blitt forfalsket, men overdras kommunale embetsmenn, dvs. strengt ansvarlige embetsmenn. Nasjonens enhet skulle ikke brytes ned, men tvert imot organiseres ved hjelp av kommunal-forfatningen. Den skulle virkeliggjøres ved å gjøre ende på den statsmakten som utga seg for å være legemliggjørelsen av denne enhet, men som ville være uavhengig av og overlegen overfor nasjonen, og som i virkeligheten bare var en snyltende utvekst på den. Det det gjaldt ,var å skjære bort de organer av den gamle regjering som bare var undertrykkingsorganer, mens dens berettigede funksjonærer skulle rives 1øs fra en makt som gjorde krav på å stå over samfunnet, og gis tilbake til ansvarlige tjenere for samfunnet. I stedet for at det en gang hvert tredje eller sjette år skulle avgjøres hvilket medlem av den herskende klassen som skulle være uttrykk for og undertrykker av folket i parlamentet, skulle nå den alminnelige stemmerett hjelpe folket, som var konstituert i kommuner, på samme måten som den personlige valgrett som enhver annen arbeidsgiver har, tjener til å skaffe ham arbeidere, formenn og kontorfolk til sin bedrift. Og det er velkjent, at selskaper og enkeltpersoner i virkelige forretningssaker vanligvis vet å finne den rette mannen, og hvis de en gang tar feil, sørger de for å få rettet feilen snarest. Men på den annen side kunne ikke noe være Kommunens ånd mere fjernt enn å erstatte den alminnelige valgrett med hierarkisk investitur (utnevnelse fra toppen).

Det er den vanlige skjebnen for nye historiske frambringelser, at de feilaktig anses for å være et sidestykke til eldre og til og med foreldede former av samfunnslivet, som de til en viss grad likner. Denne nye kommunen, som bryter den moderne statsmakt, er blitt ansett for å være en gjenoppliving av middelalderens kommuner, som først var forløperne for denne statsmakten og siden dannet grunnlaget for den. - Kommunalforfatningen er feilaktig blitt ansett for å være et forsøk på å sette et forbund av små stater, slik Montesquieu og girondinerne drømte om, istedenfor den enhet av store nasjoner, som til tross for at den opprinnelig var frambrakt ved vold, allikevel nå er blitt en mektig faktor i samfunnsproduksjonen. - Kommunens motsetning til statsmakten er feilaktig butt ansett for å være en overdrevet form for den gamle kamp mot oversentraliseringen. Særegne historiske forhold har i andre land kan hende hindret den klassiske utvikling av burjoasiets regjeringsform, slik vi finner den i Frankrike, og har kan hende tillatt at de store sentrale statsorganer, som i England, ble komplettert med korrupte sognestyrer (vestries) og pengegriske bystyrer, harmdirrende fattigforstandere i byene og fredsdommere på landsbygda, som faktisk er arvelige embeter. Kommunalforfatningen ville tvert imot ha gitt samfunnslegemet all den kraft tilbake som til nå er brukt opp av den snyltende utveksten «staten» som lever av samfunnet og hemmer dets frie bevegelse. Alene denne bedrift ville ha vært nok til å gi støtet til Frankrikes gjenfødelse. Middelstanden i provinsbyene så i Kommunen et forsøk på å rette opp igjen det herredømme den hadde hatt over landsbygden under Ludvig Filip, og som under Louis Bonaparte ble fortrengt av landsbygdens påståtte herredømme over byene. I virkeligheten ville produsentene på landsbygda ved kommunalforfatningen komme under den åndelige ledelse av distriktshovedstedene, og der, i byens arbeidere, ha sikret de naturlige representanter for sine interesser. - Bare det at Kommunen eksisterte gjorde det lokale selvstyre til en selvfølge, og ikke mere til en motvekt mot statsmakten som nå var butt overflødig. Bare en Bismarck kunne komme på den tanken, når han ikke er opptatt av sine blod- og jernintriger, vender han gjerne tilbake til sitt gamle yrke som medarbeider i « Kladderadatsch», et yrke som i høy grad passer til hans åndelige kaliber - bare en slik hjerne kunne komme på den tanke at Pariskommunen lengtet etter den prøyssiske kommunalforfatningen, denne karikatur av den gamle franske kommunalforfatning av 1791, som fornedrer bystyret til et rent underordnet ledd i det prøyssiske statsmaskineri. - Kommunen virkeliggjorde alle borgerlige revolusjoners slagord: billig regjering, da den opphevet hæren og embetsstanden, de to største utgiftspostene. Bare det at Kommunen eksisterte forut satte at det ikke eksisterte et monarki, som i hvert fall i Europa er den normale ballast, og det uunnværlige skalkeskjul for klasseherredømmet. Den innførte virkelig demokratiske institusjoner som grunnlag for republikken. Men verken den «billige regjering» eller den «sanne republikk» var dens endelige må1, de fulgte begge med av seg selv.

De mange fortolkninger Kommunen har vært utsatt for, og de mange interesser som kommer til uttrykk i den, beviser at Kommunen var en fullstendig utviklingsdyktig politisk form, mens alle tidligere regjeringsformer vesentlig har vært undertrykkende. Kommunens sanne hemmelighet var denne: Den var i hovedsaken en arbeiderklassens regjering, resultatet av den produserende klasses kamp mot utbytterklassen, den endelige oppdagede politiske form arbeidets økonomiske frigjøring kunne skje under.

Kommunalforfatningen var en umulighet og en illusjon uten denne siste betingelse. Produsentenes politiske herredømme lean ikke bestå samtidig med at den sosiale undertrykkingen fortsetter. Kommunen skulle derfor være redskapet som skulle gjøre slutt på det økonomiske grunnlaget, som klassene og dermed klasseherredømmet hviler på. Når arbeidet først er frigjort, blir hvert menneske arbeider, og produktivt arbeid en klasseegenskap.

Det er en eiendommelig kjensgjerning: På tross av at det i 60 år er blitt snakket meget og skrevet en umåtelig litteratur om arbeidernes frigjøring, har arbeiderne neppe noen steder tatt saken i sine egne hender, før talsmennene for det nåværende samfunnet er kommet med unnskyldende fraser i massevis til forsvar for dette samfunnet, et samfunn med to poler: kapital og lønnsslaveri (jordeieren er ennå bare kapitalistens passive følgesvenn); og slik opphører med å være opptrer de som om det kapitalistiske samfunnet ennå levde i sin reneste jomfruelige uskyld, som om alle dets grunnsetninger ennå ikke var klarlagt, og alle dets selvbedrag og hele dets prostituerte virkelighet ennå ikke var avslørt. Kommunen, utbryter de, vil avskaffe eiendommen, grunnlaget for all sivilisasjon! Travel, mine hearer, Kommunen ville avskaffe den klasseeiendommen som forvandler de manges arbeid til rikdom for de få. Den hadde til hensikt å ekspropriere ekspropriatørene. Den ville gjøre den individuelle eiendommen til virkelighet ved å forvandle produksjonsmidlene, jorden og kapitalen, til rene redskaper for det frie og samvirkende arbeidet, mens de nå framfor alt er midlet til å underkue og utbytte arbeidet. - Men dette er kommunisme, den «umulige» kommunismen! Nåvel, de folk av de herskende klassene som er fornuftige nok til å innse at det nåværende systemet umulig lean vedvare - og dem ex det mange av - har oppkastet seg selv til påtrengende og stortalende apostlex fox produksjon på samvirkebasis. Men hvis denne samvirkende produksjonen ikke skal være det rene skinn og bedrag, hvis den skal fortrenge det kapitalistiske systemet, hvis samtlige kooperasjoner skal regulere den nasjonale produksjonen etter en felles plan og dewed to den under sin egen ledelse og gjøre slutt på det stadige anarkiet og de krampetrekningene som periodisk vender tilbake, noe som er den kapitalistiske produksjonens uunngåelige skjebne - hva er så dette, mine herrer, annet enn kommunisme, den «umulige» kommunismen?

Arbeiderklassen forlangte ikke mirakler av Kommunen. Den har ingen utopier files og ferdig, utopier som lean innføres ved folkevedtak. Den vet at for å arbeide seg fram til sin egen frigjøring og dermed til den høyere livsformen som det nåværende samfunnet uimotståelig streber henimot i kraft av sin egen økonomiske utvikling, må den, arbeiderklassen, gå gjennom langvarige kamper, en hel rekke historiske prosesser, som fullstendig omformer både menneskene og forholdene. Den har ingen idealer den skal virkeliggjøre. Den skal bare frigjøre det nye samfunnets elementer, elementer som allerede har utviklet seg innenfor det falleferdige borgerlige samfunnet. I full bevissthet om sin historiske misjon og med den heltemodige beslutning å handle slik at den er sin misjon verdig, kan arbeiderklassen nøye seg med å smile til de plumpe skjellsord fra pressens lakeier og til de belærende og omsorgsfulle ord fra velmenende doktrinære borgeres side, borgere som lirer av seg sine uvitende trivialiteter og sneversynte griller i en orakeltone som om de var vitenskapelig ufeilbarlige.

Da Paris-kommunen tok ledelsen av revolusjonen i sine egne hender, da enkle arbeidere for første gang våget å antaste regjeringsprivilegiet til sine « naturlige foresatte», og de utførte sitt arbeid beskjedent, samvittighetsfullt og effektivt under de vanskeligste forhold, (ja, de arbeidet endog for en lønn som høyt regnet var snautt en femtedel av det som er det minste en sekretær i Londons skoledireksjon får, ifølge en framtredende vitenskapelig autoritet (professor Huxley) -), da vred den gamle verden seg i rasende krampetrekninger ved synet av den røde fanen, symbolet på arbeidets republikk, som vaiet over rådhuset.

Og likevel var dette den første revolusjon der arbeiderklassen åpent ble anerkjent som den eneste klassen som enda var i stand til å vise samfunnsmessig initiativ. Dette ble erkjent selv av det store flertall av Paris' middelklasse - småhandlere, håndverkere og kjøpmenn -, bare med unntak av de rike kapitalistene. Kommunen hadde reddet dem på en glimrende måte idet den hadde fjernet den stadig gjentagende årsaken til strid innenfor selve middelklassen, nemlig spørsmålet om forholdet mellom debitor og kreditor. Den samme del av middelklassen hadde i juni 1848 vært med på å undertrykke arbeidernes opprør, og like etterpå hadde den grunnlovgivende forsamlingen uten omsvøp overlatt dem til kreditorene. Men dette var ikke den eneste grunnen til at denne del av middelklassen nå sluttet seg til arbeiderne. Den følte at den nå bare hadde ett valg : Kommunen eller keiserdømmet, likegyldig under hvilket navn det vendte tilbake. Keiserdømmet hadde ruinert middelklassen økonomisk, ved å ødsle bort den offentlige rikdom, ved å fremme finanssvindelen, ved å bidra til å framskynde den kunstige konsentrasjon av kapitalen, noe som førte med seg ekspropriasjon av en stor del av denne middelklassen. Det hadde undertrykt den politisk, forarget den moralsk ved sine orgier, det hadde fornærmet deres voltairianisme ved å overlate oppdragelsen av deres barn til «de uvitende små brødre» («Les frcéres Ignorantins»), det hadde opprørt dens nasjonalfølelse som franskmenn da det over hals og hode hadde kjørt folket ut i en krig som bare ga en erstatning for all den ødeleggelsen den anrettet, nemlig at keiserdømmet ble tilintetgjort. Etter at den fornemme bonapartiske og kapitalistiske bohemeklikk var utvandret fra Paris, trådte middelklassens sanne ordensparti fram som « Union Republicaine», (Den republikanske union), stilte seg under Kommunens fane og forsvarte den mot Thiers' overlagte fordreininger. Hvorvidt den takknemligheten som middelstandens store flertall føler vil bestå den nåværende tunge prøvelse, det vil tiden vise. -

Kommunen hadde fullstendig rett da den ropte til bøndene: Vår seier er det eneste håp for dere!» Av alle de løgnene som ble utklekket i Versailles og basunert videre ut av de berømte europeiske avissmørere, var en av de mest uhyrlige den at landjunkerne i nasjonalforsamlingen var representanter for de franske bøndene. Man behøver bare å forestille seg den franske bondens kjærlighet til de folk som han etter 1815 måtte betale en milliard i erstatning til! 1 den franske bondens øyne er jo allerede bare den ting at det eksisterer store godseiere, et inngrep i hans erobringer fra 1789. 1 1848 hadde bursjoasiet lagt en tilleggsskatt på 45 centimer pr. franc på bondens jordlodd, men det ble gjort i revolusjonens navn. Nå hadde det antent en borgerkrig mot revolusjonen for å lesse hovedbyrden av den krigsskadeerstatningen på 5 milliarder som var bevilget prøysserne, over på bøndene. Kommunen derimot erklærte straks i en av sine første proklamasjoner at de virkelige opphavsmenn til krigen også måtte bære omkostningene ved den. Kommunen ville ha befridd bonden for blodskatten, gitt ham en billig regjering og forvandlet hans nåværende blodsugere, notaren, sakføreren, pantefogden og andre juridiske vampyrer, til fastlønnede kommunale embetsmenn, valt av ham selv og ansvarlige overfor ham. Den ville ha befridd ham for markoppsynsmannens, gendarmens og prefektens despoti. Den ville ha gitt ham opplysning ved hjelp av skolelærere, istedenfor prestenes fordummende lærervirksomhet. Og den franske bonden er framfor alt en mann som regner. Han ville ha funnet det ytterst fornuftig at prestens betaling istedenfor å bli inndrevet av skatteoppkreveren, bare skulle være avhengig av menighetens frivillige trang til fromhet. Det var de store umiddelbare velgjerninger som Kommunens - og bare dens herredømme stilte de franske bøndene i utsikt. Derfor er det her helt overflødig å gå nærmere inn på de mer innviklede, men livsviktige spørsmålene som bare Kommunen var i stand til, og samtidig tvunget til, å løse til fordel for bøndene - nemlig hypotekgjelden som lå som en mare over hans jordlodd, dessuten landproletariatet som daglig vokste på denne, og hans egen tvungne avståelse av denne jordlodden, noe som grep stadig raskere om seg på grunn av det moderne landbrukets utvikling og konkurransen fra det kapitalistiske jordbruket.

Den franske bonden hadde valt Louis Bonaparte til republikansk president; men ordenspartiet skapte det annet keiserdømme. Hva den franske bonden virkelig ønsker, begynte han å vise i 1849 og 1850, idet han overalt stilte sin «maire» opp mot regjeringsprefekten, sin skolelærer mot regjeringspresten og seg selv mot regjeringsgendarmen. Alle lover som ordenspartiet utstedte i januar og februar 1850, var åpent erklærte tvangsforholdsregler mot bøndene. Bonden var bonapartist, fordi den store revolusjonen som hadde brakt med seg så mange fordeler for ham, i hans øyne var legemliggjort i Napoleon. Denne illusjonen, som raskt brøt sammen under det annet keiserdømme (og den var ifølge hele sin natur fiendtlig overfor landjunkerne), denne fordommen fra fortiden, hvordan kunne den ha holdt stand overfor Kommunens appell til bøndenes levende interesser og påtrengende behov?

Landjunkerne visste - og det var faktisk deres største bekymring - at tre måneders fritt samkvem mellom Kommunens Paris og provinsen ville føre til en alminnelig bondeoppstand. Derav kom deres engstelige travelhet med å omgi Paris med en politiblokade for å hindre kvegpesten i å bre seg.

Var Kommunen således den sanne representant for alle sunne elementer i det franske samfunnet og derfor den virkelige nasjonale regjeringen, så var den samtidig som arbeiderregjering, som den tapre forkjemper for arbeidets frigjøring, i ordets fulle betydning internasjonal. Like for øynene på den prøyssiske arméen, som hadde erobret to franske provinser for Tyskland, erobret Kommunen hele verdens arbeidere for Frankrike.

Det annet keiserdømme hadde vært en jubelfest for den kosmopolitiske svindel. Storsvindlere fra alle land var kommet farende, da keiserdømmet kalte, for å være med i dets orgier og på utplyndringen av det franske folk. Ja, ennå i dette øyeblikket er den valakiske slyngelen Ganesco Thiers' høyre hånd, og den russiske spionen Markowski hans venstre hånd. Kommunen lot alle fremmede få adgang til den ære å falle for en udødelig sak. - Imellom krigen med utlandet, som bursjoasiet tapte på grunn av sitt forræderi, og borgerkrigen, som det hadde antent ved sin sammensvergelse med den fremmede erobreren, hadde det funnet tid til å vise sin patriotisme i praksis ved å organisere politijakter på tyskerne i Frankrike. Kommunen gjorde en tysker til sin arbeidsminister. - Thiers, bursjoasiet og det annet keiserdømme hadde uavbrutt ført Polen bak lyset med høyrøstede sympatierklæringer, mens de i virkeligheten forrådte det til Russland og utførte Russlands skitne arbeid. Kommunen æret Polens heltesønner, idet den stilte dem i spissen for Paris' forsvar. Og for å betegne den nye historiske æra, som den fullt bevisst innledet, og for å gjøre det på en slik måte at en ikke kunne to feil, veltet Kommunen Vendomesøylen, det kolossale symbolet på krigerære, like for øynene på de seierrike prøysserne på den ene siden og den bonapartistiske hæren, ført av bonapartistiske generaler på den annen.

Kommunens store sosiale tiltak var dens egen arbeidende tilværelse. Dens særlige foranstaltninger kunne bare antyde den retningen som en regjering av folket og ved folket beveger seg i. Til dette hører avskaffelsen av bakersvennenes nattarbeid, og forbudet mot arbeidsgivernes alminnelige praksis som var å trykke ned lønnen ved å idømme arbeiderne bøter under alle mulige påskudd - en framgangsmåte hvor arbeidsgiveren i samme person er lovgiver, dommer og fullbyrder og til og med innkasserer pengene. En annen forholdsregel av samme art var utleveringen av alle lukkede verksteder og fabrikker til arbeidskooperativer mot forpliktelse til å yte erstatning, likegyldig om vedkommende kapitalist var flyktet eller foretrakk å innstille arbeidet.

Kommunens finansielle foranstaltninger, som utmerker seg ved sin innsikt og sitt måtehold, kunne bare være av det slag som svarte til en beleiret bys stilling. I betraktning av de enorme tyveriene som de store finanskompaniene og byggeentreprenørene under Haussmanns herredømme begikk mot byen Paris, ville Kommunen ha hatt langt større rett til å konfiskere deres eiendom enn Louis Bonaparte hadde til å konfiskere familien Orleans' eiendom. Hohenzollernes og de engelske oligarkenes eiendom stammer i stor grad fra røvet kirkeeiendom, og de var naturligvis høyst rystet over Kommunen, som bare fikk et overskudd på 8000 francs ut av sekulariseringen.

Mens Versailles-regjeringen, så snart den var kommet litt til mote igjen, anvendte de voldsomste midler mot Kommunen, mens den undertrykte ytringsfriheten i hele Frankrike og til og med forbød møter av delegerte fra de store byer, mens den underkastet Versailles og det øvrige Frankrike en spionasje som var langt verre enn det annet keiserdømmes, mens den gjennom sine gendarminkvisitorer brente alle aviser som ble trykt i Paris, og åpnet alle brev til og fra Paris, mens de mest engstelige forsøk i nasjonalforsamlingen på å legge inn et ord for Paris ble pepet ned på en måte som var uhørt selv i junkerkammeret fra 1816, mens Versailles-regjeringen førte en blodtørstig krig utenfor Paris og gjorde forsøk på bestikkelse og sammensvergelse inne i Paris - ville da ikke Kommunen skjendig ha forrådt sin stilling hvis den hadde strebet etter å opprettholde alle liberalismens anstandsformer som om der hadde rådet den dypeste fred? Hvis Kommunens regjering hadde vært av samme art som hr. Thiers', ville det likeså lite ha vært anledning til å forby ordensparti-aviser i Paris som kommune-aviser i Versailles.

Det var faktisk ergerlig for landjunkerne at nettopp på den tiden da de erklærte at det eneste middel som kunne frelse Frankrike, var å vende tilbake til kirken, oppdaget den vantro Kommunen de eiendommelige hemmeligheter i nonneklosteret i Picpus og St. Laurentkirken28. Det var en satire over Thiers at samtidig med at han lot det regne med storkors over de bonapartistiske generaler for deres mesterskap i å tape slag, undertegne kapitulasjoner og rulle sigaretter på Wilhelmshohe, avsatte og arresterte Kommunen sine generaler så snart de var mistenkt for å forsømme sin tjeneste. Da den ekskluderte og arresterte et medlem som hadde sneket seg inn under falskt navn, og som tidligere hadde sittet seks dager i fengsel i Lyon på grunn av en enkel fallitt - var det så ikke en veloverveiet fornærmelse som ble slynget i ansiktet på falskneren jules Favre, som den gang stadig var Frankrikes utenriksminister, og stadig solgte Frankrike til Bismarck og stadig vekk dikterte befalinger til den uforliknelige belgiske regjeringen? Men Kommunen gjorde i sannhet ikke krav på ufeilbarlighet, slik som alle de gamle regjeringene uten unntak gjør. Den offentliggjorde alle taler og handlinger, den innviet publikum i alle sine ufullkommenheter.

I enhver revolusjon trenger det seg ved siden av dens virkelige representanter fram folk som har et annet preg. Noen er overlevende fra tidligere revolusjoner som de er vokst sammen med; de er uten innsikt i den nåværende bevegelse, men har ennå stor innflytelse på folket på grunn av ren tradisjon. Andre er rene skrålhalser som ved bestandig å gjenta i årevis de samme deklamasjoner mot den sittende regjering, har tilsneket seg et ry som revolusjonære av reneste vann. Også etter den 18. mars kom slike folk fram, og de spilte til og med i noen tilfelle en framtredende rolle. Forsåvidt det sto i deres makt, hemmet de arbeiderklassens virkelige aksjon, liksom de hadde hemmet enhver tidligere revolusjons fulle utvikling. De er et uunngåelige onde. Med tiden ryster man dem av seg, men nettopp denne tiden fikk ikke Kommunen.

Den forvandlingen som Kommunen hadde foretatt med Paris, var i sannhet vidunderlig! Det var ikke spor tilbake av det annet keiserdømmes lettsindige Paris. Paris var ikke lenger møtested for britiske godseiere, irske absentees, amerikanske eksslaveholdere og oppkomlinger, russiske eksbesittere av livegne og valakiske bojarer. Ingen flere lik i la Morgue, ingen nattlige innbrudd og nesten ingen flere tyverier. Siden februardagene i 1848 var gatene igjen virkelig sikre og det uten noe som helst politi. « Vi,» sa et medlem av kommunen, «vi hører nå ikke noe mer om mord, røveri og overgrep på personer. Det ser faktisk ut som om politiet har slept alle sine konservative venner med seg til Versailles.» Kokottene hadde igjen funnet sporet av sine velyndere, - familiens, religionens og framfor alt eiendommens flyktede menn. Istedenfor dem kom Paris' virkelige kvinner igjen fram til overflaten heroiske, høysinnet og oppofrende som oldtidens kvinner. Det arbeidende, tenkende, kjempende og blødende Paris som nesten glemte kannibalene utenfor portene på grunn av forberedelsene til det nye samfunnet, strålte av begeistring i sitt historiske initiativ!

Og se så overfor denne nye verden i Paris den gamle verden i Versailles - denne forsamlingen av alle avdøde regjeringers varulver, legitimister og orleanister, grådige etter å kaste seg over nasjonens lik - og med en hale av håpløst foreldede republikanere som ved å være til stede i forsamlingen ga sitt samtykke til slaveholderopprøret og håpet på at den makelige bajasen i spissen for regjeringen i sin forfengelighet ville opprettholde deres parlamentariske republikk, og som karikerte 1789 ved å holde sine spøkelsesaktige møter i jeu de Paume Der var den, denne forsamlingen, representanten for alt som var dødt i Frankrike, og bare Louis Bonapartes generaler med sine sabler stivet den opp til en holdning som skulle gi inntrykk av liv. Paris helt igjennom sannhet, Versailles: helt igjennom løgn, og denne løgnen sluppet løs gjennom Thiers' munn.

Thiers sier til en deputasjon av borgermestre fra Seine- og Oise-departementet: « De kan stole på mitt ord, som jeg aldri har brutt.» Til selve forsamlingen sa han at den er «den friest valte og mest liberale forsamling Frankrike noensinne har hatt». Til sin brokete blanding av soldatflokker sa han at de var «gjenstand for verdens beundring og den vakreste armeen Frankrike noensinne hadde hatt». Til provinsen sa han at bombardementet av Paris var en oppdiktet historie: «Hvis det er falt noen kanonskudd, så er det ikke Versailles-hæren som har avfyrt dem, men noen opprørere som ville ha folket til å tro at de kjempet, skjønt de i virkeligheten ikke våget å vise seg noe sted». Så sier han igjen til provinsen: «Versailles' artilleri bombarderer ikke Paris, det kanonerer den bare.» Til erkebiskopen av Paris sier han at nedskytningene og repressaliene(!) som man forteller at Versailles-troppene har begått, ikke er annet enn løgn. Han forkynner for Paris at han bare har til hensikt «å befri det for de motbydelige tyrannene som underkuer det,» og at Kommunens Paris faktisk « bare er en håndfull forbrytere.»

Thiers' Paris var ikke den «gemene hop»s virkelige Paris, men et fantasi-Paris, de mannlige og kvinnelige franc-fileurenes Paris, boulevardenes Paris, det rike, det kapitalistiske, det forgylte, det dagdrivende Paris som nå med sine lakeier, sine storsvindlere, sin litterære boheme-bande og sine kokotter flokket seg i Versailles, Saint Denis, Rueil og Saint Germain, det Paris som borgerkrigen bare var et behagelig mellomspill for, som betraktet kampen gjennom kikkerten, talte kanonskuddene og ved sin egen og sine skjøgers ære svor på at skuespillet var iscenesatt uendelig meget bedre enn det noensinne hadde vært i Porte-Saint Martinteatret. De falne var virkelig døde, de såredes skrik var ramme alvor, så hvor verdenshistorisk var ikke det hele! Dette var hr. Thiers' Paris akkurat liksom emigrasjonen i Koblenz var hr. de Calonnes Frankrike!