Karl Marx / Friedrich Engels

Borgerkrigen i Frankrike

IV

Det første forsøk som slaveholdersammensvergelsen gjorde på å underlegge seg Paris ved å få prøysserne til å besette byen, strandet fordi Bismarck vegret seg. Det andre forsøket, 18. mars, endte med at hæren led nederlag og regjeringen rømte til Versailles, og dit måtte hele det samlede administrasjonsapparatet følge den. Ved å forespeile fredsforhandlinger med Paris vant nå Thiers tid til å forberede krigen mot Paris. Men hvor skulle han to en hær fra? Restene av linjeregimentene var få i tallet og stemningen var usikker. Hans inntrengende appeller til provinsene om å ile Versailles til hjelp med sine nasjonalgarder og frivillige, ble møtt med blankt avslag. Bare Bretagne sendte en håndfull chouans som slåss under en hvit fane, og der hver mann bar Jesu hjerte i hvitt klede på brystet. Deres kamprop var: Vive le roi (Leve kongen). Thiers ble derfor tvunget til i all hast å tromme sammen en broket bande - matroser, marinesoldater, pavelige zuaver, Valentins gendarmes, Pietrisergeants-de-ville (bysersjanter) og mouchards (politispioner). Men denne hæren vine ha vært ineffektiv til det latterlige om ikke litt etter litt imperiets krigsfanger hadde innfunnet seg, som Bismarck slapp 1øs avdragsvis i tilstrekkelig tall til på den ene side å holde borgerkrigen gående, og på den annen å holde Versailles i krypende avhengighet av Preussen. Under selve denne krigen var Versailles politiet pålagt å gjete Versailles-hæren, mens gendarmene måtte rive hæren med ved at de overalt først utsatte seg selv på de farligste postene. De fortene som fait, ble ikke tatt, men kjøpt. Kommunardenes heltemot overbeviste Thiers om at motstanden fra Paris ikke kunne brytes av hans eget strategiske geni og de bajonetter som sto til hans disposisjon.

Samtidig ble hans forhold til provinsene vanskeligere etter hvert. Det kom ikke inn en eneste adresse med vedtak om tilslutning for å oppmuntre Thiers og hans landjunkere. Tvert om. Deputasjoner og adresser strømte inn fra alle kanter og krevde, i en alt annet enn respektfull tone, forsoning med Paris på basis av utvetydig anerkjennelse av republikken, stadfesting av de kommunale friheter og oppløsning av nasjonalforsamlingen, som hadde sittet ut tiden for sitt mandat. De kom inn i slike masser at Dufaure, Thiers' justisminister, i et sirkulære av 23. april befalte de offentlige anklagemyndigheter å behandle < ropet om forsoning» som en forbrytelse! Av omsyn til den håpløse utsikt som hans kampanje stilte ham overfor, besluttet Thiers å endre sin taktikk, og skrev ut kommunevalg for hele landet til 30. april med basis i den nye kommunalordning som han selv hadde diktert nasjonalforsamlingen. Han som hadde sine prefekter til å lage intriger på ett sted og sitt politi til å komme med skremsler på et annet, satt selv tillitsfull og ventet på å få bruke provinsenes kjennelse til å gi nasjonalforsamlingen den moralske makt som den aldri hadde eid, og på å få fra provinsene den fysiske makt som han trengte for beseire Paris.

Thiers hadde alt fra først av holdt det for nødvendig å supplere sin røverkrig mot Paris, den som vas forherliget i hans egne bulletiner, og de forsøk hans ministre gjorde på å opprette et nytt skrekk herredømme - supplere dette med en liten forsoningskomedie som skulle tjene mer enn en hensikt. Den skulle føre provinsene bak lyset, forføre mellomklassen i Paris og fremfor alt gi dem i nasjonalforsamlingen som ga seg ut for å være republikanere, høve til å skjule sitt forræderi mot Paris bak sin tro på Thiers. Den 21. mars, da han enda ikke hadde noen hær, hadde han erklært overfor nasjonalforsamlingen: «Komme hva som komme vil, jeg vil ikke sende noen hær til Paris.» Den 27. mars reiste han seg igjen: « Jeg har funnet republikken som en fullbrakt kjensgjerning, og jeg er fast besluttet på å opprettholde den.» I virkeligheten undertrykte han revolusjonen i Lyon og Marseille i republikkens navn, mens selve det å nevne dette navn i Versailles druknet i brølet fra hans landjunkere. Etter denne heltebragden tonte han ned den « fullbyrdede kjensgjerning» til et hypotetisk faktum. Prinsene av Orleans, som han forsiktig hadde kalt vekk fra Bordeaux, kunne så, enda det var åpent lovbrudd, fritt intrigere i Drieux. De innrømmelser Thiers stilte i utsikt i sine endeløse sammenkomster med de delegerte fra Paris og provinsene, gikk alltid til slutt ut på - hvor mye de enn vekslet i tone og farge - at hans hevn så vidt den kunne tas på forskudd skulle innskrenke seg til den « håndfull forbrytere som hadde deltatt i mordet på Clement Thomas og Lecomte», på det velforståtte vilkår, at Paris og Frankrike uten forbehold skulle godta herr Thiers selv som den beste av republikker - nettopp slik han i 1830 hadde gjort med Ludvig Filip. Og selv med disse innrømmelser var det slik at han ikke bare dro omsorg for å gjøre dem tvilsomme ved de kommentarer som hans ministre kom med til dem i nasjonalforsamlingen - nei, han satte også sin Dufaure i sving. Dufaure, denne gamle orleanistiske advokat; hadde alltid vært overdommer for beleiringstilstanden, så vel nå i 1871 under Thiers som i 1839 under Ludvig Filip og i 1849 under Louis Bonapartes presidenttid. Når han var ute av ministerstillingen, beriket han seg på å føre saker for kapitalistene i Paris, og slo politisk kapital ved å prosedere mot de lover som han selv hadde innført. Og nå, siden han ikke var nøydd med bare å hetse gjennom en rekke undertrykkelseslover i nasjonalforsamlingen, lover som etterat Paris var falt skulle utrydde de siste rester av republikanske friheter i Paris, så foregrep han i egen person den skjebne Paris skulle få, i det han kortet av på krigsrettens prosedyre fordi han fant den altfor langtekkelig, og satte inn en nyutklekket, drastisk deportasjonslov i stedet. Revolusjonen i 1848 hadde avskaffet dødsstraffen og erstattet den med deportasjon. Louis Napoleon vågde ikke gjenopprette falløksens herredømme, i det minste torde han ikke uttale slikt åpent. Junkerforsamlingen, som ennå ikke hadde mot nok til selv å antyde at pariserne ikke var opprørere, men mordere, måtte derfor innskrenke den forskuddshevn de tok over Paris til Dufaures nye deportasjonslov. Slik som sakene sto, ville Thiers umulig ha kunnet spille sin forsoningskomedie så lenge, om den ikke, slik han tok sikte på, hadde framkalt et rasende brøl fra landjunkerne, som med sitt drøvtyggervett verken skjønte dette spillet eller nødvendigheten av hans hykleri, falskhet og uthalingstaktikk.

Med de forestående kommunevalg 30. april for øye, oppførte Thiers 29. april en av sine store forsoningsscener. Midt i en flom av sentimental retorikk, ropte han ut fra talerstolen i nasjonalforsamlingen: « Den eneste sammensvergelse mot republikken som fins, er den i Paris, og den tvinger oss til å utgyde fransk blod. Jeg gjentar stadig på nytt: la disse ryggesløse våpen falle ut av hendene på de som bærer dem, og straffeforholdsreglene vil straks bli stanset av en fredsoverenskomst, som utelukker bare mindretallet av forbryterne!». Til de høyrøstede avbrytelser som kom fra landjunkerne, svarte han: «Si meg, mine herrer, jeg ber Dem inntrengende å si meg det - har jeg urett? Gjør det Dem virkelig vondt at jeg kunne uttale den sannhet, at forbryterne er bare en liten klikk? Er det ikke en lykke midt i all vår ulykke, at mennesker som var i stand til å utgyte Clement Thomas og general Lecomtes blod bare er sjeldne unntak?»

Men Frankrike snudde bare det døve øret til Thiers taler, der han selv smigret seg med at han hadde prestert en sann parlamentarisk sirenesang. Av et samlet antall på 700 000 kommunestyremedlemmer valt i de 35 000 kommuner som ennå var igjen i Frankrike, greidde samlingen av legitimister, orleanister og bonapartister ikke å få 8 000. De suppleringsvalgene som fulgte etter, viste et enda mer fiendtlig resultat. Og nasjonalforsamlingen, som så sårt trengte å få materiell makt fra provinsene, mistet i stedet selv det minste krav på moralsk makt, nemlig det å være uttrykk for den alminnelige stemmerett i Frankrike. Og for å fullende nederlaget truet de nyvalgte kommunestyrer i alle franske byer usurpatorforsamlingen i Versailles med at de ville opprette en motforsamling i Bordeaux.

Dermed var øyeblikket kommet for Bismarck til å gripe avgjørende inn, det han lenge hadde ventet på. I herskertone befalte han Thiers øyeblikkelig å sende til Frankfurt menn med fullmakt til å slutte endelig fred. I ydmyk lydighet mot ropet fra sin herre og mester skyndte Thiers seg å sende sin prøvede jules Favre, støttet av Pouyer-Quertier. PouyerQuertier, en « fremragende» bomullspinner fra Rouen, som var en glødende, ja servil tilhenger av det annet keiserdømme, hadde aldri oppdaget noen feil ved det annet enn handelstraktaten med England, som skadet hans egne fabrikantinteresser. Neppe var han satt til finansminister i Bordeaux av Thiers, før han rettet anklager mot denne < uhellige» traktat, kom med antydninger om at den snart ville bli oppsagt,og enda det var forgjeves (fordi han hadde gjort regning uten Bismarck), var han til på kjøpet så uforskammet at han straks forsøkte å innføre på nytt de gamle bestemmelsene om beskyttelsestoll mot Elsass, der det ikke sto noen internasjonale overenskomster som ennå var gyldige i veien, som han uttrykte det. Denne mannen, som i kontrarevolusjonen så et middel til å trykke ned arbeidslønnen i Rouen, og i avståelsen av franske provinser et middel til å skru opp prisene på sine varer i Frankrike - var ikke han alt på forhånd utpekt til en verdig forbundsfelle for jules Favre i hans siste forræderi, det som kronte hele hans verk?

Da dette fortreffelige fullmektigpar kom til Frankfurt, møtte Bismarck dem straks med en buldrende kommando: Enten å gjenopprette keiserdømmet eller å to ved betingelsesløst de fredsvilkår jeg selv dikterer! Disse vilkår inneholdt en avkorting av betalingsfristene for krigsskadeerstatningen, dessuten skulle fortene i Paris vedvarende være besatt av prøyssiske tropper helt til Bismarck erklærte seg tilfreds med tingenes tilstand i Paris - slik at Prøyssen skulle bli godtatt som høyeste oppmann i Frankrikes indre saker! Som motytelse var han beredt til å slippe fri den fangne bonapartistiske hæren til opprensking i Paris, og å yte den direkte støtte fra Keiser Wilhelms tropper. Det skulle borge for hans oppriktighet, at han lot innbetalingen av første rate på erstatningen avhenge av at Paris ble pasifisert: Dette agnet ble selvsagt grådig slukt av Thiers og hans fullmektiger. De skrev under overenskomsten 10. mai og sørget for å få den stadfestet av nasjonalforsamlingen alt den 21. mai.

I perioden som lå mellom fredsslutningen og tiden da de bonapartistiske fangene innfant seg, kjente Thiers seg dess mer pliktig til å to opp igjen forsoningskomedien sin, siden de republikanske håndlangerne hans var i beit for et påskudd til å lukke igjen øynene til forberedelsene til blodbadet i Paris. Ennå 8. mai svarte han en deputasjon fra mellomklasseborgerne som var stemt for forsoning: «Så snart opprørne i Paris beslutter seg til å kapitulere, skal portene i Paris være åpnet på vid vegg i en hel uke for alle unntatt de som myrdet generalene Clement Thomas og Lecomte.»

Noen dager senere, da han ble trukket voldsomt til ansvar av landjunkerne på grunn av dette løftet, avslo han å gi nærmere forklaring, men føyde likevel til dette betydningsfulle vink: « Jeg sier Dem, det fins utålmodige blant dere, som har det altfor travelt. Disse må vente enda åtte dager, og når disse åtte dager er gått, vil det ikke være noen fare lenger, og oppgaven vil da svare til deres mot og deres evner.»

Så fort MacMahon var i stand til å love at han snart kunne rykke inn i Paris, erklærte Thiers for nasjonalforsamlingen at han « ville dra inn i Paris med loven i hånd og kreve full soning av de slyngler som har ofret soldaters liv og ødelagt offentlige minnesmerker». Da avgjørelsens øyeblikk rykket nærmere, sa han til nasjonalforsamlingen: «Jeg vil være uten barmhjertighet,» - til Paris sa han at dommen over byen var falt, - og til sine bonapartistiske banditter at de hadde statens tillatelse til å to sin hevn over Paris av hjertens lyst. Og endelig, da general Douays forræderi hadde åpnet portene i Paris 21. mai, avslørte Thiers den 22. for sine landjunkere «målet» med sin forsoningskomedie, den som de så hardnakket hadde misforstått. « For noen dager siden sa jeg Dem, at vi nærmet oss målet, i dag kommer jeg for å si Dem - målet er nådd. Endelig har ordenen, rettferdigheten og sivilisasjonen vunnet seier.»

Og det var slik. Den borgerlige ordens sivilisasjon og rettferd trer fram i sitt sanne, tordensvangre lys så snart slavene i denne orden reiser seg mot sine herrer. Da står denne sivilisasjon og rettferd fram som utilslørt villskap og lovløs hevn. Enhver ny krise i klassekampen mellom de som tilegner seg rikdommen og de som produserer den, bringer denne kjennsgjerning grellere for dagen. Bursjoaens avskyelige ugjerninger selv i juni 1848 blekner framfor den usigelige nederdrektighet i 1871. Det selvoppofrende heltemot som folket i Paris - menn, kvinner og barn - kjempet videre med i hele åtte dager etter at Versaillestroppene hadde rykket inn, er like mye gjenglansen av storheten i deres sak, som soldatbandenes infernalske udåder er gjenskinn av den medfødte ånden i den sivilisasjon som har leid og betalt dem til å være forkjempere og rakkere for seg. I sannhet en glorverdig sivilisasjon denne som har til livsproblem: hvordan den skal bli kvitt likhaugene av dem som den myrdet etter at kampen var over!

For å finne et sidestykke til denne handlemåte av Thiers og hans blodhunder, må vi gå tilbake til Sullas tid og til tiden for de to triumvirater i Rom. Den samme massenedslaktning med kaldt blod, den samme mangel på hensyn til alder og kjønn når de myrdet, det samme system med tortur av fanger; de samme proskriberinger, men denne gangen mot en hel klasse; den samme ville jakt på de ledere som hadde stukket seg bort forat ikke en eneste skulle komme unna; det samme angiveri mot politiske og private fiender; den samme likegyldige vilkårlighet når de meidde ned mennesker som sto helt utenfor kampen. Bare én forskjell er det, den at romerne ikke hadde mitraljøser som kunne gjøre det av med de proskriberte flokkevis, og så den at de ikke bar «loven i hendene» og heller ikke ropet om «sivilisasjon» på leppene.

Og etter disse skjendselsdåder, la oss så se på den andre, enda mer motbydelige siden av denne bursjoasivilisasjon, slik den er tegnet i dens egen presse!

« Mens» skriver pariskorrespondenten for et toryblad i London, «mens ennå enkelte spredte skudd knaller i det fjerne og upleide sårede ligger og forkommer mellom gravstenene på Pére Lachaise; mens 6000 vettskremte opprørere i fortvilt dødskamp har forvillet seg inne i katakombenes irrganger og man ennå ser ulykkelige bli drevet gatelangs for å skytes ned flokkevis av mitraljøsene - da er det opprørende å se kaféene fulle av folk som drikker absint, eller spiller domino og billjard; å se hvordan kvinnelig forvorpenhet gjør seg bred på boulevardene, og å høre hvordan det rungende bråket fra svirelagene i privatrommene til de fornemme restaurantene forstyrrer natteroen.» Hr. Eduard Hervé skriver i «Journal de Paris», en versaillestilhengeravis som Kommunen hadde undertrykt: « Den måten som befolkningen (!) i Paris i går la for dagen sin tilfredsstillelse på, var i virkeligheten mer enn frivol, og vi er redde for at dette vil bli enda verre med tiden. Paris er nå kledt i et festskrud som i sannhet er malplassert, og om vi ikke ønsker å bli kalt « forfallets parisere» , må det bli endskap på slikt.» Og så siterer han dette sted fra Tacitus : « Og dog, morgenen etter den skrekkelige kamp, ja, selv før den var helt utkjempet, tok Rom, vanæret og korrupt, på nytt til å velte seg i den sump av vellyst som fordervet dets legeme og plettet dets sjel - alibi proelia et vulnera, alibi balnea propinaeque (her kamper og sår, der bad og restauranter).» Hr. Hervé glemmer bare at den « parisbefolkningen» som han snakker om, bare er befolkningen i Thiers' Paris, francsfileurene, som vender tilbake i haugevis fra Versailles, Saint-Denis, Rueil og SaintGermain - i sannhet «forfallets Paris».

Under enhver blodig triumf denne skamløse sivilisasjon som grunner seg på arbeidets forslaving har hatt over forkjemperne for et nytt og bedre samfunn, overdøver den skriket fra sine slaktoffer med et hetsrop av baktalelser, som får gjenklang i verdensomfang. Kommunens ubedervede arbeider-Paris forvandler seg under hendene på «ordenens» blodhunder til et pandemonium (samlingsplass for djevler. Red.) Og hva er det bursjoasiforstandet i alle land oppfatter denne uhyrlige forvandling som bevis for? Ingenting annet enn at Kommunen har sammensverget seg mot sivilisasjonen! Folket i Paris ofrer seg begeistret for Kommunen - tallet på deres døde er høyere enn i noe annet tidligere slag. Hva beviser det? Ingenting annet enn at Kommunen ikke var folkets egen regjering, men en håndfull forbryteres voldshandling. Kvinnene i Paris ga freidig sitt liv, på barrikadene såvel som på retterstedet. Hva beviser det? Ingenting annet enn at Kommunens demon har skapt dem om til megærer og hekater (gudinner for hevn og trolldom. Red.) Det måtehold Kommunen viste de to måneder den hadde herredømmet ubestridt, (inner sin like bare i det heltemot de forsvarte seg med. Hva beviser det? Ingenting annet enn at Kommunen skjulte blodtørsten i sine djevelske lyster under en maske av måtehold og humanitet, for å slippe den løs da timen for dødskampen deres kom!

Arbeidernes Paris dro med seg bygninger og monumenter inn i flammene da de gikk til sitt heltemodige selvoppofringsverk. Når proletariatets overherrer river dets levende kjøtt i stykker, må de ikke lenger regne med å kunne flytte inn igjen i boliger hvor arkitekturen er uskadt. Versaillesregjeringen skriker: Ildspåsettingl og hvisker stikkord til alle sine håndlangere helt inn i den fjerneste landsby at de overalt skal gjøre jakt på sine motstandere som på folk mistenkt for å være profesjonelle ildspåsettere. Bursjoasiet i hele verden ser med velbehag på denne menneskeslaktingen etter slaget; - er derimot slått av forferdelse over at tak og mur er vanhelget.

Når regjeringene gir sine krigsflåter statens fribrev « til å drepe, brenne og ødelegge,» er dét da et fribrev til ildspåsetting? Når de britiske tropper i villskap brente ned Kapitol i Washington og sommerpalasset til keiseren i China, var dét ildspåsetting ? Da Thiers gjennom seks uker bombarderte Paris med det påskudd at han ønsket bare å sette fyr på hus som det bodde mennesker i, var dét ildspåsetting? I krig er ild et fullt rettmessig våpen. Bygninger som er besatt av fienden, bombarderer man for å sette fyr på dem. Når forsvarerne forlater dem, stikker de dem selv i brann for at angriperne ikke skal sette seg fast i dem. Å bli brent ned har alltid vært den skjebne alle bygninger fikk når de lå i frontlinjen for hvilket som helst regulær armé i verden. Men i de undertryktes krig mot sine undertrykkere, den eneste rettmessige krig i historien, der skal dette ikke for alt i verden gjelde! Kommunen brukte ilden til forsvarsvåpen i ordets strengeste mening. Den brukte den til å sperre mot Versaillestroppene de lange, rette gatene som Haussmann med hensikt hadde lagt åpen for artilleriild; de brukte den for å dekke tilbaketoget, på samme måte som Versailleshæren når den trengte fram brukte sine granater, som ødela minst like mange hus som Kommunens ild. Det er ennå omstridt hva for hus som ble satt i brann av forsvarerne og hvilke av angriperne. Og forsvarerne tok tilflukt til ild først da Versaillestroppene alt hadde begynt med sine massenedslaktninger av fangene. Dertil hadde Kommunen lang tid i forveien kunngjort offentlig at den ville begrave seg under ruinene av Paris og gjøre Paris til et annet Moskva, om den ble drevet til det ytterste - det samme som også «forsvarsregjeringen» hadde lovt, riktignok bare for å tilsløre sitt forræderi. Nettopp til dette formål hadde Trochu skaffet til veie det nødvendige av petroleum. Kommunen visste at det ikke var folket i Paris som lå dens motstandere på hjertet, men i høy grad deres egne bygninger i Paris. Og Thiers på sin side hadde erklært at han ville være ubønnhørlig i sin hevn. Ikke før hadde han sin hær klar til slag på den ene side, mens prøysserne sperret utgangen på den andre, før han ropte ut: «Jeg vil være uten barmhjertighet! Soningen skal bli fullstendig, justisen streng!» Hvis parisarbeidernes handlinger var vandalisme, så var de det fortvilte forsvars vandalisme, ikke triumfens vandalisme lik den de kristne gjorde seg skyldig i mot de virkelig uvurderlige kunstverker fra den hedenske oldtid; og selv denne vandalisme er blitt rettkjent av historieskriveren som et uunngåelig og forholdsvis ubetydelig moment i den gigantiske kampen mellom et nytt samfunn som var i vekst og et gammelt som brøt sammen. Enda mindre var det vandalisme fra Haussmanns side når han raserte det historiske Paris for å skaffe plass til dagdrivernes Paris.

Men Kommunens henrettelse av de fireogseksti gisler med erkebispen av Paris i spissen! - Bursjoasiet og hæren deres hadde i juni 1848 gjeninnført en skikk som for lenge siden var forsvunnet under krigføring - å skyte ned sine vergeløse fanger. Denne brutale framgangsmåte er siden blitt mer eller mindre brukt ved enhver undertrykkelse av en oppstand i Europa og India, og dermed skal være bevist at den var et «framsteg for sivilisasjonen»! På den annen side hadde prøysserne i Frankrike satt nytt liv i skikken å to gisler - uskyldige mennesker som skulle stå dem til ansvar med sitt liv for handlinger andre gjorde. Da Thiers, som vi har sett, alt fra begynnelsen av krigen satte i verk den humane praksis å skyte fangne kommunarder, hadde Kommunen ikke annet å gjøre for å beskytte livet til disse fanger enn å ty til den prøyssiske praksis å to gisler. Gislenes liv var gang på gang forbrudt ved at versaillerne fortsatte å skyte fanger. Hvordan skulle man kunne skåne dem enda lenger etter det blodbad som MacMahons practorianere feiret sin innmarsj i Paris med? Skulle også det siste de hadde som motvekt mot bursjoasiregjeringens hensynsløse villskap - nemlig å to gisler - bli gjort til det rene spottverk? Erkebisp Darboys virkelige morder er Thiers. Kommunen hadde gang på gang tilbudt å utveksle erkebispen og en hel flokk prelater med på kjøpet, mot Blanqui alene, som var holdt fanget av Thiers. Thiers avslo hårdnakket. Han visste at han med Blanqui ville gi Kommunen et hode, mens erkebispen best ville tjene hans hensikter som - lik. Thiers etterapet Cavaignac i dette stykke. Hvilket skrik av forferdelse reiste ikke Cavaignac og hans ordenens menn i juni 1848, da de brennemerket opprørerne som erkebisp Affres' mordere! Og likevel visste de utmerket godt at erkebispen var butt skutt av ordenens soldater. Jaquemet, erkebispens generalvikar hadde like etter udåden overlevert dem sitt eget vitnesbyrd om at det var slik det var skjedd.

Hele dette kor av bakvaskelse, som ordenens parti under sine blodfester aldri unnlater å stemme i mot sine slaktoffer, beviser bare at dagens bursjoa betrakter seg som rettmessig etterfølger etter gårsdagens føydalherre, som mente at ethvert våpen i hans egen hånd var berettiget mot plebeierne, mens hvilket som helst våpen i hånden på plebeieren på forhånd var dømt som en forbrytelse.

Sammensvergelsen av den herskende klasse for å velte revolusjonen gjennom en borgerkrig som ble ført under beskyttelse av den fremmede erobrer - en sammensvergelse som vi har fulgt fra september og ned til innmarsjen av MacMahons praetorianere gjennom St. Cloud-porten, nådde sitt høydepunkt med blodbadet i Paris. Varmet i sitt innerste skuer Bismarck over ruinene i Paris, dem han kanskje betraktet som første avdrag på en allmenn ødeleggelse av de store byer, slik han hadde bedt om alt mens han ennå bare var en simpel landjunker i det prøyssiske chambre introuvable (makeløse kammer) fra 1849. Han ser tilfreds på likene av parisproletariatet. For ham er dette ikke bare utslettelse av revolusjonen, men også utslettelsen av Frankrike, som nå i virkeligheten har fått hodet skilt fra kroppen, til på kjøpet med hjelp fra den franske regjering. Med den grunnhet som særkjenner heldige statsmenn ser han bare overflaten av denne veldige historiske begivenhet. Hvor har historien noen gang tidligere oppført skuespillet om en seierherre som kroner sin seier med at han ikke bare lar seg bruke som gendarm, men også som den overvunne regjerings leidde morder? Mellom Preussen og Pariskommunen var det ingen krig. Tvertom, Kommunen hadde gått med på de foreløpige fredsvilkårene, og Preussen hadde erklært seg nøytralt. Preussen var altså ingen krigførende part. Det handlet som morder, som feig morder, fordi det ikke tok noen risiko; som leidd morder, fordi det på forhånd gjorde betalingen av sine blodpenger på 500 millioner avhengig av Paris' fall. Og slik kom da endelig denne krigens sanne karakter for dagen den krig som forsynet hadde satt i verk for å tukte det gudløse og lidderlige Frankrike ved hjelp av det fromme og sedelige Tyskland. Og i stedet for at dette uhørte brudd på folkeretten, selv slik den ble oppfattet av juristene i den gamle verden, skulle ha rusket opp Europas «siviliserte» regjeringer til å erklære folkenes bann over dette rettsbryter-Preussen - selv et redskap for kabinettet i Petersburg - driver det dem bare til å overveie om ikke også de få slaktoffer som slipper gjennom den dobbelte kjede av poster rundt Paris bør utleveres til Versaillesbødlene!

At den seirende og den overvunne hær etter den veldigste krig i nyere tid inngår forbund for i fellesskap å slakte ned proletariatet - en så uhørt hending viser, ikke som Bismarck tror, at det nye samfunn som arbeider seg fram er blitt definitivt kuet, men at det gamle bursjoasamfunn er fullstendig oppsmuldret. Det høyeste heroiske oppsving som det gamle samfunn ennå var i stand til, er den nasjonale krig, og denne framstår nå som en ren regjeringssvindel, som ikke lenger har annet må1 enn det å utsette klassekampen, og som blir kastet til side så snart klassekampen flammer opp til borgerkrig. Klasseherredømmet er ikke lenger i stand til å skjule seg i en nasjonal uniform; de nasjonale regjeringer er ett overfor proletariatet!

Etter pinsesøndag 1871 kan det ikke lenger være noen fred, og heller ingen våpenhvile mellom arbeiderne i Frankrike og de som tilegner seg produktene av deres arbeid. En leidd soldatbandes jernhånd kan vel for en tid holde begge klasser nede i felles undertrykkelse. Men kampen må bryte ut pånytt igjen og igjen, i stadig okende omfang, og det kan ikke herske noen tvil om hvem som vil bli seierherre til slutt - de få utbyttere eller det veldige arbeidende flertall. Og de franske arbeidere danner bare fortroppen av det moderne proletariat!

Mens således de europeiske regjeringer foran Paris i handling viser klasseherredømmets internasjonale karakter, nedkaller de høylydt fordømmelsen over Den internasjonale arbeiderassosiasjon - arbeidets internasjonale motorganisasjon mot kapitalens verdensomfattende sammensvergelse som hovedkilden til all denne ulykken. Thiers anklagde den for å være arbeidets despot, mens den selv ga seg ut for å være dets befrier. Picard ga ordre til å kutte all forbindelse de franske tilhengerne av Internasjonalen hadde med tilhengerne i utlandet; grev Jaubert, Thiers' gamle medskyldige fra 1835 som nå var butt en mumie, erklærte at det var hovedoppgaven for alle regjeringer å utrydde dem. Landjunkerne i nasjonalforsamlingen hyler mot dem, og den samlede europeiske presse stemmer med i koret. En hederlig fransk forfatter, som står helt fremmed overfor vår organisasjon, uttaler seg slik: «Medlemmene av nasjonalgardens sentralkomite så vel som størsteparten av Kommunens medlemmer er de mest aktive, innsiktsfulle og energiske hoder i Den internasjonale arbeiderassosiasjon - folk som er gjennom ærlige, oppriktige, fulle av hengivenhet, rene og fanatiske i ordets gode mening.» Den politiinfiserte bursjoaforstand forestiller seg naturligvis Den internasjonale arbeiderassosiasjon som en slags hemmelig sammensvergelse, og at sentralledelsen for den fra tid til annen gir ordre til oppstand i forskjellige land. Men vårt forbund er i virkeligheten bare det internasjonale bånd som forener de mest fremskredne arbeidere fra de forskjellige land i den siviliserte verden. Hvor det enn er, hva for skikkelse klassekampen enn får, hvilke betingelser den enn foregår under når den bare har fått noenlunde fotfeste - der er det også naturlig at medlemmer av vårt forbund står i forgrunnen. Den jordbunn som den vokser opp av, er selve det moderne samfunn. Den kan ikke trampes under fot av aldri så mye blodsutgydelse. For å kunne trampe den ned, måtte regjeringene framfor alt trampe ned kapitalens despoti over arbeidet - altså selve betingelsen for deres egen snyltereksistens.

Arbeidernes Paris med sin Kommune vil bli feiret evig som den ærerike forløperen for et nytt samfunn. Dens martyrer gjemmes kjærlig i arbeiderklassens store hjerte. Og dem som utslettet den har historien alt naglet til den skampel, som alle bønner fra deres prelater ikke vil makte å løse dem fra.

Generalråddet

M. J. Boon, Fred. Bradnick, G. H. Buttery, Caihil, William Hales, Kolb, Fred. Lessner, G. Milner, Thomas Mottershead, Charles Muray, Pfdnder, Roach, Sadler, Cowell Stepney, Alf. Taylor, W. Towashend.

Korresponderende sekretærer Eugene Dupont, for Frankrike, Karl Marx, for Tyskland og Holland, Friedrich Engels, for Belgia og Spania, Hermann Jung, for Sveits, P. Giovacchini, for Italia, Zévy Maurice, for Ungarn, Antoni Zabicki, for Polen,J. Cohen, for Danmark,J. G. Eccarius, for USA. Hermann Jung, formann, John Weston, kasserer, Georg Harris, finanssekretær, John Hales, generalsekretær. 256, High Holborn, London W. C. 30. mai 1871

Skrevet av Karl Marx i april-mai 1871 og vedtatt av IAA's Generalråd 30. mai 1871. Første gang offentliggjort på engelsk i juni 1871. Oversatt til tysk av Friedrich Engels og offentliggjort i « Der Volksstaat», Leipzig, 28. og 29. juli 1871.