Marxists Internet Archive > Norsk > Referanse-arkiv > Falk
Tillegg til Hvad er Marxisme, 1937
Karl Heinrich Marx blev født 5. mai 1818 i byen Trier i prøisisk Rhinland. Rhinland var på den tiden industrielt langt mere fremskredent enn resten av Tyskland, og sterkt påvirket av de demokratiske tradisjoner fra den store franske revolusjon. Hans mor og far var jøder, men gikk i 1824 av hensiktsmessighetsgrunner over til protestantismen. Faren var sakfører og senere justisråd i Trier. Barndomshjemmet var preget av velstand, kultur og politisk og religiøst frisinn, men også av mangel på enhver aktiv politisk interesse. Faren døde da Karl Marx var 20 år gammel, moren døde først 25 år senere, i 1863.
Karl Marx var den eldste av 4 søsken og eneste sønn. Han tok sin studenteksamen i Trier i 1835, og begynte å studere til juridisk eksamen ved universitetet i Bonn, men flyttet allerede neste år over til Berlins universitet. Hans hovedinteresse var imidlertid filosofi, og ved siden herav studerte han også historie. Han sluttet sig til den krets av unge radikalere som med utgangspunkt i Hegels filosofi gjennemførte en skånselløs kritikk av religionen. Den ledende blandt disse "unghegelianere" var Bruno Bauer, som i 1842 blev fratatt sitt dosentur ved universitetet i Bonn på grunn av sine kritiske studier over evangeliene. Samtidig med sine ivrige, men ikke særlig planmessige studier deltok Marx imidlertid også i tidens glade studentliv. Hans begavelse gjorde et sterkt inntrykk på hans nærmeste, men intet tyder på at hans interesse for samfundsspørsmål ennu var vakt.
Efter å ha avsluttet sitt universitetsstudium flyttet Marx i 1841 til Bonn for å arbeide sig frem til et professorat. Nettop i disse år gjennemførte imidlertid den reaksjonære prøisiske regjering en formelig klappjakt på radikale universitetslærere. Marx innså at universitetsveien var stengt for ham, og sammen med sin venn og tidligere lærer Bruno Bauer besluttet han å søke sig en levevei som journalist. En gruppe borgerlige radikalere i Rhinlandet, som hadde en viss tilknytning til unghegelianerne, hadde grunnlagt et opposisjonsblad. Marx og Bauer blev medarbeidere i avisen, og fra oktober 1842 blev Marx dens chefredaktør. Under hans redaksjon blev avisen stadig mere åpent revolusjonær i sin tendens, og dens kritikk blev fra regjeringens side møtt med dobbelt og tredobbelt censur, og fra april 1843 med forbud mot å utkomme.
Det var som medarbeider i Rheinische Zeitung at Marx blev stilt overfor de sosiale spørsmål, og begynte sin utvikling fra filosofisk radikaler til sosial revolusjonær. Før han tok et avgjort standpunkt til tidens kommunistiske bevegelse, følte han det imidlertid som en nødvendighet å øke sine historiske og sosialøkonomiske kunnskaper, og han benyttet sig av forbudet mot avisen som en anledning til å trekke sig tilbake til studerkammeret.
I 1843 blev Marx gift med Jenny von Westfalen, som han var blitt forlovet med allerede 7 år tidligere. Hun var 4 år eldre enn han, og tilhørte en reaksjonær prøisisk adelsfamilie. Til tross for at hun var vokst op som et forkjælet rikmannsbarn, stod hun under all motgang og nød i de kommende år trofast ved sin manns side, og med god grunn kunde Engels si at da hun døde i 1881, var Marx i virkeligheten fra den dag en død mann.
Sammen med en av de mest fremtredende unghegelianere, Arnold Ruge, begynte Marx i 1843 utgivelsen av et radikalt tidssskrift, "Deutsc-französische Jahrbücher", som efter planen skulle smugles inn i Tyskland fra Paris og spredes hemmelig. Allerede efter første nummer kom det imidlertid til meningsforskjell mellem de to redaktører, og utgivelsen blev stoppet. I dette nummer trådte Marx åpent frem som revolusjonær, og har her også gitt uttrykk for at han var i ferd med å trenge frem til en materialistisk opfatning av historieutviklingen og samfundskampene.
Høsten 1844 kom Friedrich Engels til Paris på et kort besøk. Han og Marx hadde truffet hverandre ganske flyktig to år tidligere. I løpet av disse to år var begge kommet til samme grunnleggende opfatninger av klassekampen, dens rolle i den historiske utvikling, og arbeiderklassens opgave som bærer av utviklingen frem til det sosialistiske samfund. I Paris sluttet de et vennskap som varte livet ut.
I 1845 blev Marx utvist fra Paris som farlig revolusjonær, og flyttet til Brussel. Våren 1847 sluttet han og Engels sig til et hemmelig propagandaselskap, Kommunistforbundet. Allerede i Paris hadde for øvrig begge deltatt meget aktivt i virksomheten og i de politiske debatter innen de revolusjonære grupper i byen. En eftervirkning av denne virksomhet var Marx' opgjør med de uklare og småborgerlige idéer som den franske arbeiderfører Proudhon hadde gjort sig til talsmann for i sitt verk "Elendighetens filosofi". Marx' tilsvar, "Filosofiens elendighet", som utkom i 1847, gir den første nogenlunde brede fremstilling av hovedpunktene i den historieopfatning og økonomiske teori som er grunnlaget for den videnskapelige sosialisme. Efter opdrag fra Kommunistforbundet forfattet Marx også det berømte "Kommunistiske Manifest", som utkom i februar 1848, umiddelbart før utbruddet av den veldige borgerlig-revolusjonære bølge over Europa som bærer navnet februar-revolusjonen.
Da revolusjonen brøt ut i Paris, blev Marx utvist fra Belgia, og reiste først til Paris. Efter revolusjonens utbrudd i Tyskland drog han til Köln, hvor han blev redaktør av "Neue Rheinische Zeitung", som utkom fra juni 1848 til mai neste år. Efter kontrarevolusjonens seier i Tyskland blev Marx stilt for retten, men blev frifunnet. Regjeringen utviste ham fra Tyskland, og han reiste da tilbake til Paris, og efter at arbeiderklassens opstand i juni 1849 var slått ned og kontrarevolusjonen også her hadde fått det fulle overtak, flyttet han over til London, hvor han bodde til sin død.
Det lyktes aldri Marx i de kommende år å skaffe sig tilstrekkelige inntekter ved sitt arbeide. Langvarige og smertefulle sykdommer kom også til, og gjennem lange perioder levde han og hans familie i den mest fortvilte nødstilstand. Av hans 6 barn døde de 3 tidlig av sykdommer som sannsynligvis hadde sammenheng med disse forhold. En del inntekter hadde Marx av sitt medarbeiderskap i det store radikale leksikon "New Cyclopædia" og avisen "New York Tribune". Men uten stadige pengebidrag fra Engels, som arbeidet på kontoret i en fabrikk i Manchester, vilde han ikke vært i stand til å utføre sin innsats som teoretiker og praktisk fører for arbeiderbevegelsen.
Innen emigrantmiljøet i London opstod det snart bitre stridigheter, som bl.a. førte til Kommunistforbundets spaltning og opløsning i 1852. Marx og Engels trakk sig meget snart tilbake fra dette miljø. I de første år fremover konsentrerte de sig om utformningen av de teorier som danner grunnlaget for den senere, marxistiske arbeiderbevegelse, men ved siden derav forfattet Marx også et par mindre historiske skrifter om februar-revolusjonen i Paris og årsakene til dens sammenbrudd, og om Napoleon den tredjes statskup: "Die Klassenkämpfe in Frankreich" og "Der 18. Brumaire des Louis Bonaparte". Her anvender Marx for første gang fullt ut sin materialistiske historieopfatning. Han måtte også kjempe mot de småborgerlige og utopiske retninger som søkte å prege den sosialistiske bevegelse, og ofre tid til å svare på nogen av de mest ondsinnede personlige angrep som blev rettet mot ham, bl.a. fra naturforskeren Karl Vogt.
Det som kom til å kreve den helt overveiende del av Marx' tid og arbeidskraft i de kommende år, var imidlertid hans hovedverk, "Kapitalen". Marx ønsket at dette verk ikke bare ved sin strengt logiske teori-opbygning og ved klarheten i sin fremstillingsform, men også ved rikdommen av de historiske kjensgjerninger som blev lagt frem til dokumentasjon og belysning av teoriene, skulde fremtre som et verk av så overveldende videnskapelig vekt at det skulde bli umulig å komme forbi det. For å få en tilstrekkelig rikholdig materialsamling studerte han bl.a. en rekke fremmede sprog, som f.eks. russisk. Hovedsaken for ham var på denne måte å øke respekten for arbeiderbevegelsen og dens kamp for sosialismen, og dermed også bevegelsens selvbevissthet. Ved siden herav skulde verket også innen bevegelsen selv slå det avgjørende slag for de marxistiske retningslinjer. Dette er årsaken til det overveldende, mere enn 30-årige arbeide som Marx la ned i verket, og som førte til at ved hans død var ennu bare det første av de tre bind utkommet. I 1859 utkom "Zur Kritik der politischen Oekonomie", en bok på 200 sider, som var planlagt som første som første hefte av det store økonomiske verk som senere fikk titelen "Kapitalen". I forordet til "Zur Kritik" har Marx gitt den best kjente og hyppigst citerte fremstilling av sin historieopfatning. Først 8 år senere utkom imidlertid første bind av "Kapitalen"; dens tre første kapitler inneholder i hovedsaken en ny og omarbeidet fremstilling av de samme emner som behandles i "Zur Kritik".
I de første år efter februar-revolusjonens nederlag var arbeiderbevegelsen praktisk talt utslettet i de fleste europeiske land, men da den igjen begynte å vokse frem i 1860-årene, trådte Marx frem for offentligheten som dens mest kjente fører. Han var en av de ledende ved grunnleggelsen av den "Internasjonale Arbeiderassosiasjon" (1ste Internasjonale) i september 1864, og forfattet dens første manifest, "Inauguraladressen" og en hel del av dens senere resolusjoner, erklæringer og oprop. Han stod i stadig brevveksling med de mest kjente arbeiderførere rundt om i verden, og arbeidet utrettelig for å forene arbeiderbevegelsen i de forskjellige land innen Internasjonalen, og for å vinne tilslutning til de marxistiske prinsipper for arbeiderklassens kamp.
Efter Pariserkommunens fall i 1871 skrev Marx "Bürgerkrieg in Frankreich" (på norsk: Pariserkommunen), hvor han for det første fullt og helt forsvarer kommunen mot alle usannferdige angrep og alle feige betenkeligheter, men for det annet også avdekker årsakene til dens nederlag. Pariserkommunens nederlag og de voldsomme fraksjonskamper som var forårsaket ved russeren Bakunins anarkistiske propaganda førte til 1ste Internasjonales sammenbrudd. Marx fikk derved til til teoretisk arbeide, men stadig og smertefull sykdom hindret ham i å fullføre sitt hovedverk. Efter sin eldste datters og hustrus død brøt han helt sammen, og døde et par år senere, den 14. mars 1883. Han ligger begravet på Highgate kirkegård i London.
10 / 05 / 2006
fastylegar@marxists.org