Rudolf Nilsens siste reisedagbok

Blant Rudolf Nilsens efterlatte papirer var også kladden til hans dagbok fra hans siste reise. Av denne gjengir vi følgende:

På toget sydover, natt til onsdag.

Det var egentlig det kinkige frakkespørsmål som gjorde at vi var på reise fra Paris til syden. For det er klart at 2 ½ frakk kan ikke greie seg til 3 hele mann, når det ligger is på Seinen og Citroens elektriske lysreklame på Eiffeltårnet fryser fast, så den ikke kan slukkes før til våren.

Den halve frakken kom maleren reisende i. Engang har den vært en impregnert vårfrakk, men det er så mange år siden at maleren ikke lenger kan erindre det. Heller ikke kan noen lenger se hvor den er gjort. Vi andre (vi er tre i følge) holder på at det må være en førkrigsfrakk, eftersom den ikke ligner noe man bruker nu til dags. Dette ubeskrivelige klesplagg har vi efter tur en dag ad gangen i en hel måned.

Men så veltet den store kuldebølge inn over Europa, og da kastet vi mynt og krone om vi skulde kjøpe en ny frakk eller bruke pengene til jernbanebilletter sydover. Hurra! hylte medicinmannen (han heter så fordi han er læge), da skjebnen henviste oss til syden og han og jeg forsikret maleren, at dernede - mellem palmer og rosetrær - kunde han ganske alene disponere over samtlige to og en halv frakke. Vi skulde sannelig ikke misunde ham dem, når vi lå på stranden klokken 8 om morgenen og solte oss efter det forfriskende bad i Middelhavets blå bølger! Ja hvis han vilde overta våre jakker også, vilde det rent ut sagt være oss en befriende glede, vi kom så allikevel til å måtte spasere omkring i skjorteermer bestandig dernede i solgløden.

Og nu er vi på vei til det varme syden. Vi synes allerede vi kan merke varmen, skjønt det er midt på natten og skjønt vi ikke er kommet stort lengere enn seks timers reise søndenfor Paris. Iallfall er det næsten uutholdelig her i kupeen, for to sovende, eldre damer våkner op til rødglødende raseri, hver gang vi prøver å åpne vindet den minste smule. Medicinmannen har, efter gjentatte forgjeves forsøk, opgitt å forklare hvilken betydning frisk luft har også for eldre damers organisme. De snakker sig imellem om hvor uhøflige disse svenskene er, og den ene har lagt sine velformede føtter op på benken og gir mig uavladelig - i takt med togets regelmessige gang - små yndige spark i baken. Jeg tror jeg går ut i gangen og tar mig en røik.

Ved Middelhavet.

Så er vi i syden! Vi bor i et skinnende hvitt hus med utsikt over det blåeste av alle hav. Riktignok påstår maleren at sjøen her har alle kulører og medicinmannen at den er grønn, men jeg for min del synes den er blå. Og det tror jeg er riktig, for det lærte jeg som liten gutt på skolen av en rødhåret lærer fra Vestlandet. - Det sies at Middelhavet er så blått, så blått … sa han, så blått som ……, ja som ….. Men da han ikke fant noen sammenligning, klødde han sig i håret og gikk videre. Det gjorde et uutslettelig inntrykk på mig.

Det er en liten eldgammel fiskerby vi bor i. Vi syntes den tok sig så vakker ut fra toget og vi gikk av her. Men hvor malerisk den i virkeligheten er, har vi først forstått i dag, da vi tok oss en liten tur og opdaget at der stod malere med staffelier på alle gatehjørner og langs hele stranden. Vi er kommet til en motivby!

Medicinmannen finner at hygienen her står på et ytterst lavt nivå og belærer oss om manglene ved det franske "tout a la ruesystem", hvilket vil si, at all søppel, skyllebøtter, poteter osv. blir tømt rett ut i gaten. Her er ingen gårdsplasser, ingen søppelkasser. Det besynderligste er imidlertid at næsten ingen hus har noe W.C. Derimot finnes der et "kabinett" til felles bruk for hele byen og det henger som en stærkasse utenpå kirkeveggen, som sjøen skyller op om. Det høist naturlige Waterclosetet består innvendig av en lang rekke med båser uten dører foran. Det er ikke så greit å skjønne hvorfor det henger akkurat på kirken, hvis det da ikke er et slags raffinert katolsk lokkemiddel. Vi skjenker eksemplet til Martha Steinviks næste omarbeidede utgave av "Pavespeilet".

Da vi gikk en tur i bare jakken, så innbyggerne forbauset efter oss. Vi tok ikke noe sjøbad i dag. Det er nemlig overskyet og det blåser en skarp nordavind - den såkalte mistroll - , så sjøen går hvit. Ak ja, en nordmann kan finne mye å undre sig over. Temperaturen var omkring null, skjønt sola skinner. For vi er da gudskjelov i det varme syden. Men imorgen blir det nok bedre.

Fredag.

Maleren hadde diktet et vers, som han nettopp foredro for mig. Han påstår at alle malere kan bruke pennen like godt som penselen og anfører en mengde historiske eksempler fra Michel Angelo til Bernhard Folkestad. Verset lød:

Det sitter en dikter på kvisten,
og han er langt verre en tristen.
Ja, det er sikkert og visten!

Ophavsmannen fikk en bok i hodet og trakk sig triumferende tilbake, men er det noe rart at man blir en smule sørgmodig tilsinns, når man innedørs må sitte med frakk og hatt på og skrive, og enda fryser på beina? Disse fordømte sydlandske hus, hvor der ikke finnes ovn i værelsene!

Maleren har forresten ingen ting å briske sig av. Han gikk ut for å dyrke sin kunst i formiddag, iført halvannen frakk, men kom tilbake efter en times forløp, blå om nesen som Middelhavet. - Varm kaffe, hikstet han tenderklaprende, slapp staffeli, malerkasse og blindramme rett ned på gulvet der han stod og gav sig til å slå armene om sig selv.

- For et deilig billede, sa medicinmannen, med hodet på skakke, det ser ut som om det er malt av en viking!

Ja, gå ut og mal du da vel i detta herre klimaet, så får vi se på dig! svarte vikingen arrig, hvilken bemerkning vakte almindelig munterhet. For ikke tror noen at medicinmannen maler stort dårligere, når det er koldt enn når det er varmt.

Lørdag.

Det er klart at det er en usedvanlig kuldeperiode iår, sa medicinmannen idag. Han hadde nettopp lest avisen, hvor det blant annet stod, om at det midt under karnevalet var falt tyve centimeter med sne i Nizza.

Ja, eller også har vi hatt et noe feilaktig begrep om det varme syden, tenkte jeg i mitt stille sinn.

- Skal dere ikke ut og bade da, gutter, så jeg kan få frakkene og jakkene deres? spurte maleren plutselig.

<å>Igjen stod det tragiske i vår stilling lys levende for oss. Var det ikke vi som så lettvint hadde villet reise fra frakkespørsmålet - og nu - ja nu var igjen problemet innpå oss i all sin ubehagelige nærgåenhet. Ånei, man reiser ikke fra et frakkespørsmål! Til straff for at han hadde bragt oss på disse bitre tanker, dømte vi maleren til å koke toddyvann til oss på det utenlandske spritapparat som står til vår rådighet. Han greiet å få lunket på vannet efter et par timers forløp.

Opflammet av toddyen tilbragte vi kvelden med å skrive kort til venner og slektninger hjemme i det kjære Norge. Som den presumptivt stilkyndigste fikk jeg i oppdrag å lage et slags skjema som de andre skrev av på ca. tyve vakre sommerprospektkort. Teksten lød som følger:

"Kjære N.N.
Vi sitter nettopp på vår vidunderlige solskinnsterasse og sender en deltagende tanke til dig som jabber omrking i februarsneen. Her er næsten for hett, så vi undertiden må gå ned i haven og svale oss litt under de skyggefulle palmer. Du vet vi nordboer tåler ikke så godt den slags klima. Men vi har jo også Middelhavet rett ut for husdøren til å kjøle oss i!
---Vennlige hilsener fra det varme syden. ----

Søndag.

I morges lå det tynn, grå og gul is i rennestenene. Vi var i kirken. Det var ikke varmt der heller. Middelhavet tordner. Vi har spilt tre-manns bridge hele kvelden, det vil si fra klokken seks, da det blev mørkt til klokken 8, da det blev for koldt i værelset, så vi måtte krype til køis. Ved bridgen satt maleren innhyllet i to sengetepper og meldte konsekvent nullo. Samtalen gikk nokså tregt inntil medicinmannen tok sig en tur ut og kom inn igjen med det gledelig oplysning, at det var begynt å regne og sne.

<å>- Nå er det hyggelig hjemme i Norge, var det en som sa.
- Ja, idag er det skisøndag, idag har de vært i Nordmarka!
- Og pest sig svette og varme opover …..
- Og drukket rykende kaffe oppi der etsteds!
- På Skjennungen eller Slaktern eller Frøensvollen ….
- Og loffa innover hvite skauen i flere timer.
- I glitrende sol …..
- Jeg tenker det har vært fin føik på farten nerover igjen!
- Ja, og nå sitter de utkjaset og lykkelig i ovnskroken
- og med brand i kinnene efter den friske lufta og -- snakker om oss som er i det varme syden!
--------Lang pause.
- Jeg melder fire nullo, sa maleren og trakk teppet tettere om sig.

Norges Kommunistblad 25. mai 1929.


12 / 24 / 2007
fastylegar@marxists.org