MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Olsen
Innledning til Leo Trotski: Stalinisme og bolsjevisme. De historiske og teoretiske forutsetninger for Den fjerde internasjonale. Utgitt av tidsskriftet Oktober, Oslo 1937.
Moskvaprosessene har også her i landet, og først og fremst innen Det norske Arbeiderparti vist to vidt forskjellige reaksjoner: den ene er forsvar og undskyldning for Stalins forbryterske politikk og metoder, den annen er flukt fra bolsjevismen, fra proletariatets diktatur, tilbake til den annen internasjonale, til det borgerlige demokrati. Den første retning er representert ved Trond Hegna og Jacob Friis, den annen ved Olav Vegheim og Håkon Meyer. Arbeiderbladet holder som vanlig en midtlinje mellem disse to retninger, det inneholder den ene dag en leder i Vegheims og den påfølgende dag i Hegnas ånd. Tranmæls nøkkelstilling i norsk arbeiderbevegelse hviler nettop på at han behersker denne "kunst" til fullkommenhet.
Som marxister og revolusjonære er vi motstandere av begge disse retninger. Først og fremst gjelder vårt angrep selvfølgelig dem som forsvarer Stalins forbrytelser, som går inn for hans nuværende reaksjonære politikk i Sovjetsamveldet, i Spania, Frankrike og verden forøvrig og som forsøker å dekke Stalins politikk ved å forfalske og forvrenge Marx og Lenin til hans fordel. Blandt representantene for denne retning er Jacob Friis den minst farlige. Han står i klasse med Henry W. Kristiansen, Otto Luihn osv., folk som idetheletatt ingen selvstendig mening har og som godtar alt og forsvarer alt som det herskende lag i Sovjetsamveldet foretar sig, både det de kjenner til og det de ikke kjenner til. Akkurat som sin store herre Stalin bruker disse folk i kampen mot motstanderne ikke argumenter, men bakvaskelser. Bakvaskelser som er av en slik art at de har banet og vil bane veien for adskillige verre forbrytelser. En avsløring av Moskvaprosessene betyr derfor også en avsløring av disse folk som både innskrenkete og moralsk korrumperte bakvaskere som arbeiderbevegelsen må skille seg med, hvis den skal marsjere videre frem. Trond Hegna er utvilsomt den farligste av Stalins norske forsvarere. Oprinnelig ikke uten en viss selvstendig teoretisk begavelse, anvender han nu denne til et jesuitisk og kynisk forsvar av Stalinbyråkratiet, hvorved han dog samtidig er nødt til å kaste overbord som overflødig ballast adskillig av sin teoretiske viden. Om beskyldningene mot de anklagede i Moskvaprosessen svarer til virkeligheten eller ikke, interesserer Hegna mindre. Med andre ord: han innrømmer indirekte at de fremsatte konkrete beskyldninger er korrekte. Men, sier han, disse folk var ihvertfall opposisjonelle som har lidt et nederlag og slagne opposisjonelle er istand til alleslags forbrytelser for å gjenerobre makt og stillinger. Når Hegna taler slik kan man ikke nekte ham en viss sakkunnskap. Hvis det finnes slagne opposisjonelle her i landet, da må det være Mot Dag, Trond Hegnas fraksjon.
Efter å ha tjent Tranmæl i kampen mot Komintern i perioden 1921-1923 blev Mot Dag som "slagen opposisjon" ekskludert av arbeiderpartiet. De vendte så tilbake til kommunistpartiet, tok stilling for Stalin mot venstreopposisjonen og blev som takk for denne tjeneste ekskludert som "høirefraksjon". Igjen var Hegna en slagen opposisjonell. Men det mest ydmygende nederlag for fraksjonen Mot Dag kom i 1935, da de måtte opgi sin egen fraksjon og kapitulere fullstendig for D. N. A. ledelsens politikk og ideologi. Ingen opposisjon kan være slått så grundig og så fullstendig tilintetgjort som Mot Dag. Når altså Hegna sier og skriver at slagne opposisjonelle er istand til hvadsomhelst, da vet han hvad han snakker om.
Trotskiopposisjonen i Sovjetunionen er ikke blitt slått med argumenter, men den er blitt undertrykket av et voldsapparat, nettop fordi dens argumenter hadde vekt, fordi de svarte til arbeidermassenes interesser, fordi de representerte en fare for den nye herskende klikk. Stalin har knekket opposisjonen som Hitler har knekket den, med terror, konsentrasjonsleir, henrettelser. De folk som idag i Tyskland sitter i konsentrasjonsleir er slagne opposisjonelle. Vil Hegna også håne dem som folk som er istand til hvadsomhelst?
Selv om vi innrømmer Hegna den gunst å se bort fra de ulike størrelsesforhold som skiller en løve fra en rotte og Trotski fra en Hegna, så er der ennu en meget vesentlig forskjell mellem den slagne opposisjonelle Trond Hegna og den "slagne opposisjonelle" Leo Trotski. Den siste har aldri sviktet sitt program og sine prinsipper. Han representerer idag som den eneste av alle navnkunnige arbeiderførere, de samme marxistiske prinsipper som han gikk inn for i 1917. Den foreliggende brosjyre er et nytt og glimrende bevis for det. Og det er jo nettop derfor og ikke an nogen annen grunn at han forfølges og jages verden rundt. Trond Hegna derimot har gitt alle sine tidligere prinsipper på båten. Mens Trotski holder fast ved Lenins opfatninger om nødvendigheten av proletariatets diktatur og er motstander av alliansen med borgerskapet, er Hegna i Stalins fotspor blitt tilhenger av en "folkefront" med borgerskapets representanter, tilhenger av Folkeforbundet og de "demokratiske" imperialistiske stater som Lenin kalte for røvere. Det er ikke Trotski som har forlatt Marx og Lenins linje, men Stalin og de som følger og forsvarer ham, deriblandt altså Hegna. Og formulerer vi Hegnas setning slik, at ikke slagne opposisjonelle, men vel kapitulanter og renegater er istand til hvilkensomhelst forbrytelse mot arbeiderklassen, da får setningen straks en riktig mening. Efter å ha forlatt Marxismen, gikk det tyske sosialdemokrati fra forbrytelse til forbrytelse mot den tyske arbeiderklasse. De stilte sig på borgerskapets side under krigen og tok ansvaret for det imperialistiske massemord, valgte kontrarevolusjonens side under den tyske revolusjon 1918. De organiserte de tropper som drepte Liebknecht og Luxemburg. Efter å ha erstattet Marx og Lenins lære om nødvendigheten av en verdensrevolusjon med en innskrenket russisk nasjonalisme, gikk Stalin samme vei som Ebert, Scheidemann og Noske, d. v. s. han drepte til slutt sine egne partifeller, og han myrdet de spanske revolusjonære mens de står i en kamp på liv og død mot den ytterste reaksjon. Og efter likeledes å ha sviktet marxismens grunnlag forsvarer Hegna Stalins metoder, d. v. s. en uhyggelig ophopning av justismord og håner dens ofre. Om de var skyldige i det de var anklaget for, er mindre viktig, ihvertfall representerer de ikke nogen sosialistisk kraft, derfor er det ikke umaken verdt å bry sig om dem. Virkelig! Overløperen Hegna er allerede nu istand til hvad som helst: han er istand til å akseptere justismord som "sosialistisk" kampmetode. Vi kan virkelig vente oss store ting av ham. Vi kan vente oss at Hegna, når han først har opnådd en maktstilling, vil benytte sig av de samme metoder for å forsvare denne. Det er de norske arbeideres opgave å forhindre at Hegna og hans like nogensinne får nogensomhelst maktposisjon. Folk med denne innstilling, med denne forakt for menneskeliv og for massene, kan bare føre arbeiderklassen i reaksjonens favn.
Men den foreliggende brosjyre er også rettet mot folk hvis holdning under Moskvaprosessen og under Trotskisaken her i landet har avtvunget respekt og som ihvertfall moralsk er av en langt høiere kvalitet enn Hegna, Friis og konsorter. Vi sikter her først og fremst til Håkon Meyer. Likeoverfor Stalins uhyggelige metoder blir han grepet av redsel, men med den følge at han slår barnet ut med badevannet, bolsjevismen med stalinismen. Likeoverfor Stalins uhyggelige misbruk av vold kommer han igjen til en prinsipiell fornektelse av vold, likeoverfor den tredje internasjonales forferdelige utglidning, søker han frelse i en tilbakevenden til den annen internasjonale. En slik konsekvens bygger i virkeligheten på følgende resonnement: siden forsøket med den første arbeiderstat har ført til slike resultater, er det best å slå sig til tåls med det borgerlige demokrati og gi avkall på sosialismen.
Den som fornekter vold prinsipielt, også som et middel i arbeiderklassens kamp mot undertrykkelsen, han anerkjenner i virkeligheten - hvad enn hans subjektive beveggrunner er - det borgerlige voldsapparat, d. v. s. han tar stilling for borgerskapet mot arbeiderklassen. Borgerskapet har politi, en hær, fengsler o. s. v. Det må være en merkelig arbeiderfører som sier til arbeiderne: kjemp mot alt dette, men bruk ikke våben. Da er det logikk i presten som sier til arbeiderne: kampen er håpløs, du må finne dig i din skjebne og håpe på et bedre liv efter døden. Skal vi på grunn av stalinismen vende så langt tilbake. For, når vi først skal vende tilbake til den annen internasjonale, som lærer respekt for demokrati, privateiendom, fedreland og imperialismen, hvorfor skal vi stanse der?
Det er riktig at den tredje internasjonales degenerasjon har nådd slike dimensjoner, at den i råttenskap langt overgår den annen. Men det betyr ikke at den annen internasjonale er blitt et brukbart instrument for sosialismen. Den annen internasjonale har selv trukket op en krittstrek rundt sig som den ikke tør overskride: det borgerlige parlamentariske demokrati. Hvis sosialismen kunde bygges innenfor denne ramme, da har det tyske sosialdemokrati hatt nok tid på sig til å demonstrere det. Men resultatet har vært noget ganske annet. Ved å innestenge arbeiderklassen innenfor denne krittstrek, ved til og med å rette det borgerlige demokratis voldsapparat mot arbeiderklassen, bereder sosialdemokratene - og idag i enda høiere grad kommunistene - ikke veien for sosialismen, men for fascismen. Å gå veien tilbake til den annen internasjonale betyr derfor i siste konsekvens å kapitulere ikke bare for det borgerlige demokrati, men for fascismen.
Det er også en skjebnens ironi at de som søker beskyttelse mot den tredje internasjonale hos den annen, i virkeligheten derved kommer i stalinistenes nærmeste naboskap. I de store og avgjørende land er det idag den skjønneste politiske overensstemmelse mellem sosialdemokrater og kommunister. Begge er for alliansen med borgerskapet, for imperialismens forsvar i den kommende krig. De spanske sosialdemokrater Negrin, Prieto o.s.v. er de spanske stalinister forbundsfeller i kampen og bakvaskelsen mot POUM og alle revolusjonære krefter. I Frankrike har likeledes folkefronten vist sig som et instrument i den franske imperialismes interesser. I Marokko og Tunis utøver dessuten den demokratiske folkefrontregjering med sosialistisk deltagelse og kommunistisk understøttelse et brutalt militærdiktatur. Léon Blum er i regjeringen, men i fransk Marokko er alle sosialistiske aviser, innbefattet Blums eget partiorgan, forbudt. Veien tilbake til den annen internasjonale er veien til reaksjonen.
Behovet for enhet har alltid vært sterkt innenfor arbeiderbevegelsen. Og det er klart: en arbeiderklasse som står splittet under de avgjørende kampe har liten utsikt til å føre seiren hjem. Men ennu farligere enn en splittet arbeiderklasse er en "enhet" som forhindrer enhver avgjørende kamp, er en enhet med borgerskapet. Den gjør nederlaget til visshet. Hvilke politiske forbrytelser er ikke begått i "enhetens" navn! "Enhet" skriker i dag også stalinistene når de henretter sine partikamerater i Russland og når de myrder fraksjonsmotstanderne i Spania. Tilhengere av denslags "enhet" fantes også på Marx og Engels tid.
Se her hvad Engels svarte dem for omtrent 60 år siden:
"Vi må ikke la oss påvirke av all denne larm om enhet. De som hyppigst fører dette ord i munnen, er de største splittelsesmakere, som nu Bakunintilhengerne i Sveits. Disse splittelseskverulanter holder aldri op med sitt skrik om enhet.
Enten er disse enhetens fanatikere temmelig innskrenkete personer som roter allting sammen i en utflytende deig. Når denne får stå en stund, vil motsetningene som finnes i den, skilles ut ennu skarpere. Vi har et særlig fint eksempel på denne type i Tyskland, hvor de preker arbeidernes gjenforening med småborgerskapet.
Eller det er folk som bevisst eller ubevisst ønsker å forlate bevegelsen.
Derfor er det at enheten i visse øieblikker med største kraft forlanges av sektere, fantaster og opportunister. I vår bevegelse har ingen gjort oss mer skade, ingen har vist større falskhet enn disse enhetens stortalere."
I virkeligheten er da også alle våre store navn i arbeiderbevegelsen: Marx, Engels, Liebknecht, Luxemburg, Lenin, Trotski nettop derfor blit store, fordi de ikke var tilhengere av denslags enhet. Marx og Engels brøt både med Bakunin og Lassalle, Liebknecht var det store lyspunkt for verdens arbeiderbevegelse under krigen, fordi han brøt med det tyske sosialdemokratis enhet og disiplin. Rosa Luxemburg gjorde det samme. Lenin brøt med mensjevikene og med den annen internasjonale. Ved å bryte med en "enhet" som var blitt en lenke for utviklingen, viste disse menn nye veier, forberedte de en ny enhet på et revolusjonært grunnlag. Nettop dette at de alene turde gå mot strømmen, er jo deres fortjeneste, nettop derfor beundrer vi dem og forsøker å lære av dem.
Også nu finnes det ikke så få som sier at vi skal la disse spørsmål ligge og være glad til at vi her i Norge ennu har et demokrati og et arbeiderparti hvor enhver kan bli salig med den opfatning han har, bare han ikke legger byråkratiets reaksjonære politikk nogen hindringer i veien. Men å la disse spørsmål ligge betyr det samme som å opgi tankene på arbeiderbevegelsens fremtid. For om vi erklærer oss tilfreds med det som er opnådd - et standpunkt som svarer til arbeiderbyråkratiets stilling i det nuværende samfund - så avskaffer vi ikke derved samfundets behov efter en forandring. Dette behov vil igjen anta mektige former enten i forbindelse med den kommende krise eller med den kommende krig. Og hvis da arbeiderbevegelsen ikke er istand til å forandre samfundet, hvis den da erklærer sig tilfreds med den styreform vi har, da vil massenes behov efter en forandring finne sitt uttrykk i fascismen.
Når vi altså legger så megen vekt på å skape klarhet i disse spørsmål, så gjør vi det for å forberede morgendagen, d. v. s. for å forberede arbeiderne på den avgjørende krise som det kapitalistiske samfund også her i Skandinavia uundgåelig går i møte. Og da er veien ikke tilbake til den annen internasjonale, men frem til den fjerde, som fortsetter Marx, Engels, Lenins og Liebknechts vei under hensyntagen til vår siste epokes nye erfaringer.
Sammenfattet under et er vår konklusjon: Erfaringen med den byråkratiske utglidning i Sovjetsamveldet vil stå som et varsko ved enhver ny arbeiderstats vugge, men den kan ikke avholde oss fra å arbeide for reisningen av nye arbeiderstater. For menneskeheten har ingen annen vei ut av den katastrofe som imperialismen har ført den frem til.
Som et bidrag til å skape denne nødvendige klarhet innenfor norsk arbeiderbevegelse legger vi frem Leo Trotskis siste brosjyre: Stalinisme og bolsjevisme.
4. des. 1937
Utgiverne av tidsskriftet
Oktober
10 / 16 / 2007
fastylegar@marxists.org