MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Olsen
Oktober nr. 2, 1939. Redaksjonell artikkel, trolig skrevet av Jeanette Olsen.
Vestfold faglige samorganisasjon har i en resolusjon krevet større fart i oprustningen. De fleste partiaviser har gitt dette "initiativ" sin tilslutning. Regjeringen har promte svart med å foreslå en ny bevilgning på 20 millioner til forsvaret, skjønt de 50 millionene fra ifjor ennu ikke er fordøiet. Situasjonen er mettet med paradokser. En regjering som er utgått av et parti av militærnektere som kjempet for total avrustning, gjennemfører den største oprustning landet nogensinne har oplevet, en forsvarsminister som i tallrike brosjyrer og taler har bevist at det norske forsvar ikke er og - om vi enn oppruster aldri så meget - ikke kan være annet enn barnelek i forhold til stormaktenes forsvarsstyrker, ødslet en stor del av nasjonalinntekten bort til denne barnelek, og som om ikke dette var nok får vi som den største hån atpå oprustningsresolusjoner fra organisasjoner som blev reist i kampen mot borgerskap og militarisme. Stakkar Anders Lange! Han er blitt arbeidsledig og overflødig. Overløperne fra den radikale leir, faglige pamper og folk som Trond Hegna og Johan Vogt har inntatt hans plass.
Til denne anklage svarer selvfølgelig de nye oprustningsvenner, at situasjonen nu har forandret sig, at vi nu står overfor muligheten av et angrep fra en farlig fiende som ingen før har regnet med, at selve virkeligheten krever en forandring av våre prinsipper. Men i realiteten er situasjonen på ingen måte ny. Lenin karakteristerte allerede for 25 år siden vår tid som krigenes og revolusjonenes epoke. Marxistene var alltid klar over at den fred som blev grunnlagt i Versailles, ikke kunde bli av lang varighet, at den måtte avle nye kriger, og at krigens tid først var forbi når det menneskelige samfund verden over var organisert på sosialistisk grunnlag. Når prinsippene og den praktiske politikk hadde holdt sig innenfor rammen av denne grunnleggende erkjennelse, da var det idag ikke nødvendig å forandre dem, da var det ikke nødvendig at Arbeiderpartiet fornekter sin fortid og derved kompromitterer sin fremtid. Et arbeiderparti som hvert tredje år må forandre sine prinsipper, det er som en skute i stormen uten ror og kompass, det kan lykkes den en kort stund å holde sig på toppen av bølgene, den vil bli slengt til høire og til venstre - ifølge en merkverdig naturlov dog næsten alltid til høire - men tilslutt vil den uundgåelig gå under der. Det er nettop denne skjebne som er blitt de store opportunistiske arbeiderpartiene i Italia, Tyskland, Østerrike, Tsjekkoslovakia og Spania tildel og som før eller senere også vil ramme Det Norske Arbeiderparti.
Saken er nemlig den at Arbeiderpartiets gamle løsener om militærnektelse og total avrustning er like umarxistiske og reaksjonære som de nye om fedrelandsforsvar og oprustning. De er bare to sider av samme sak. Fenomenet at den den absolutte pasifisme i forholdsvis rolige tider slår om i absolutt chauvinisme i krigstider er velkjent i alle nasjoners historie. Derfor er det også et håpløst foretagende når enkelte strømninger innen ungdomsfylkingen eller den norske seksjon i "Folkereisningen mot krig" søker tilbake til det rent pasifistiske standpunkt, dvs. til den absolutte fornektelse av vold.
Det er borgerskapet, det er de herskende klasser i alle land som bærer skylden og har ansvaret for krigen. Det imperialistiske borgerskaps privilegier er basert på undertrykkelse av den arbeidende befolkning i eget land og på undertrykkelse og utplyndring av fremmede nasjoner. Til forsvar for disse privilegier er borgerskapet rede til å føre krig med de undertrykte menneskemassers liv som innsats. Arbeiderne og de undertrykte nasjoner kan bare overvinne krigen ved å gå til kamp mot de herskende klasser, ved å slå ned borgerskapet i alle land og ved å oprette sitt eget sosialistiske folkesamband. Det er nettop derfor at de hverken nekter militærtjeneste eller slutter sig til det bedragerske løsen om total avrustning, men tvertimot søker å lære soldathåndverket så grundig som mulig og går inn for arbeiderklassens bevebning. Men derfor er det på den annen side den mest forbryterske politikk fra de opportunistiske arbeiderlederes side å stille arbeiderklassen under borgerskapets politiske kommando, å innfange arbeiderne for det bedragerske løsenet om fedrelandsforsvar, å sette arbeiderne i ett land opp mot arbeiderne i et annet.
I internasjonal målestokk er det franske, engelske og amerikanske borgerskap like så reaksjonært som det tyske og italienske. De er alle imperialister, de slåss om hvem som skal ha herredømmet i Europa og i verden forøvrig, hvem som skal ha rett til å undertrykke og utplyndre kolonifolkene og de små nasjoner. Arbeiderne tilkjenner ingen av dem denne retten. Men det betyr ikke at vi er nøitrale når krigen bryter ut. Mot begge stormaktskoalisjonene vil vi alliere oss med den tredje stormakt som uundgåelig vil vinne fram for hver dag krigen står på, med verdensrevolusjonen, med de undertrykte nasjoners frigjøringskamp.
Denne holdning må først og fremst finne sitt uttrykk i vår politikk her hjemme. For selv om det norske borgerskap ikke er imperialistisk i direkte forstand at det undertrykker og utsuger andre nasjoner, så er det allikevel et ledd i den imperialistiske kjede, er det knyttet med tusen tråder til det imperialistiske system, til det engelske og tyske borgerskap. Forsåvidt er det medskyldig i og medansvarlig for krigen. Under den siste krig tjente det norske borgerskap uhørte profitter på menneskemordet. Det sendte tallrike norske sjømenn i døden for ikke å gå glipp av nogen profittchanse. Det tjener nu igjen kolossale summer på forberedelsene til den nye krig og det forbereder sig på en ny jobbingens gullalder når krigen kommer. Ja, de norske kapitalistene er ikke skjeldne som likefrem ønsker at krigen må komme snarest. Med dette borgerskap har de norske arbeidere intet tilfelles. Dets interesser er ikke våre interesser. Det er tvertimot i kampen mot dette profittgriske borgerskap vi må yde vår innsats i kampen mot den imperialistiske krig. Fienden står i vårt eget land!
Men det gjenstår en siste innvending som vi skal svare på. Har vi ikke allikevel nogen fellesinteresser med borgerskapet, er det ikke slik at det i vårt land ennu finnes demokratiske rettigheter som også arbeiderne har stor interesse av og som det gjelder å forsvare, selv om det skal være sammen med vårt eget borgerskap? Vi er selvfølgelig enig i at arbeiderne må forsvare de demokratiske rettigheter som de har tilkjempet sig i de siste årtiers klassekamp. Men finnes det virkelig nogen som er så naiv å tro at disse rettigheter kan forsvares gjennem et forbund med det norske borgerskap? Bare ved en seig og innbitt kamp mot dette borgerskap har arbeiderne tiltvunget sig foreningsretten, 8-timersdagen, bedre lønninger osv. Og nu vil man få oss til å tro at dette samme borgerskap som har motsatt sig alle folkets reformkrav med hele sin energi, plutselig vil vise så stor idealisme og patriotisme at det i kampen mot en mektig utenlandsk fiende vil sette sin eksistens på spill, bare for å forsvare de norske arbeideres demokratiske rettigheter, dvs. deres rett til å streike og til å kjempe mot nettopp borgerskapet! Ligger det ikke meget nærmere å tro at borgerskapet vil alliere sig med den utenlandske invasjonsarméen i kampen mot sin hovedfiende, nemlig arbeiderorganisasjonene? Spørsmålet må endog stilles enda mer på spissen. Det norske borgerskap kan i det hele tatt ikke handle annerledes. Siden de fascistiske stater eksisterer med sitt utrolig lave lønnsnivå, driver fascistiske eksportører en sann dumping på verdensmarkedet. For å kunne konkurrere er altså borgerskapet i de ennu demokratiske land nødt til å presse lønningene ned. Under konjunkturen har det norske borgerskap hittil klart sig med å holde lønningene nede på krisenivået, noget det har opnådd de faglige pampers støtte til. Under en krise vil dog den store fagorganisasjon uundgåelig være en bremse som hindrer at lønningene presses ned på de fascistiske staters nivå. I tilfelle angrep fra en mektig utenlandsk makt er derfor borgerskapets politikk gitt som nokså selvfølgelig, det vil underkaste seg denne makt og ved de utenlandske bajonetters hjelp oppløse arbeiderorganisasjonene og avskaffe alle sociale reformer.
Under diskusjonen om det spanske spørsmål har Tranmæl selv i talløse ledere angrepet Høire fordi dette parti uttalte sin sympati for Franco og det spanske borgerskap som hadde søkt hjelp hos Hitler og Mussolini for å slå ned den spanske arbeiderklasse. Tranmæl gikk til og med enda lenger i sin erkjennelse: Hva Høire godtar i Spania, kan det, når tiden er inne, gjennemføre her hos oss. Men hvilke konsekvenser trekker han av denne erkjennelse? Absolutt ingen. Han stikker hodet i sanden og forsvarer oprustningen av en ny hær som - til tross for Nygårdsvold og Monsen - Høire og borgerskapet kommanderer over.
Men det gjelder å begripe ikke bare den spanske erfaring, men også den tsjekkiske. Gjennem tyve år har det tsjekkiske borgerskap sagt det som Høire og Arbeiderpartiet i skjønneste harmoni forteller oss nå: at det gjelder å bringe store ofre for landets forsvar mot angrep utenfra. De tsjekkiske sosialdemokrater som satt i regjeringen og de tsjekkiske stalinister som ikke satt der, men som ikke var bedre for det, fortalte til arbeiderne at den tsjekkiske hær under sine betrodde generalers ledelse vilde verne om landets selvstendighet og folkets frihet. Arbeiderne lot sig narre og ofret. En voldsom stor del av nasjonalinntekten falt hvert år i det bunnløse sluk som kalles forsvar. Den tsjekkiske hær var fra militærteknisk synspunkt i langt, langt bedre stand enn den norske noensinne kan ha håp om å bli. Men da landets uavhengighet ble truet for alvor, da foretrakk det tsjekkiske borgerskap å utlevere altsammen til fienden for bare selv å få lov til å beholde sine økonomiske posisjoner, dvs. fortsatt å undertrykke og utbytte det tsjekkiske proletariat. Og arbeiderne som hadde bragt uhyre ofre på fedrelandsforsvarets alter, blev uten sverdslag utlevert til Hitler, bunnet og bastet ved hender og føtter. Det var dette feige forræderi som fikk hele den norske presse, inklusiv Arbeiderbladet, til å uttale sin beundring for tsjekkernes disiplin. Tsjekkerne hadde hopet op uhyre mengder av moderne krigsmateriell av fly, kanoner og tanks. I disse ting var der nedlagt milliarder av kroner som kunde ha vært brukt til almennyttige formål. Og nu blev det utlevert altsammen til Hitler som igjen bruker de tsjekkiske kanoner og tanks for å skremme og overfalle andre nasjoner. Er det meningen at det samme skal skje hos oss? Skal vi opruste bare fordi vårt borgerskap ikke skal stå tomhendt når erobreren kommer og krever sin tributt? Hadde det da ikke vært billigere å medsende general Lånke en flyveeskadre forat han kunde overrekke den til Hitler som fødselsdagspresang med en gang?
Men hva vil dere så gjøre, vil man nu kanskje spørre oss, vil dere at vi ikke skal forsvare oss, at vi skal underkaste oss frivillig? Tvertimot. Som vi har påvist er det nettop "arbeiderregjeringens" nuværende politikk som vil føre til kapitulasjon og underkastelse. Regjeringen vet at de norske arbeidere ikke har til hensikt å underkaste sig, derfor later den som om den gjør noget for at forsvare dem, den skaffer sig et alibi for i den avgjørende time med rolig samvittighet - vi har gjort det som stod i vår makt - å utlevere landet til angriperne, akkurat som president Hacha og general Sirovy gjorde. Nei! Skal vi forsvare vår frihet mot både den innenlandske og den utenlandske reaksjon, da må arbeiderne ta organisasjonen av forsvaret i sine egne hender. Først når våpnene og kommandostillingene er hos folk som virkelig er interessert i å forsvare friheten og å bruke den til kamp mot undertrykkerne, da kan vi gå ut fra at også våpnene vil bli brukt og i den riktige retning.
Mot regjeringens program setter vi August Bebels gamle løsen: Ikke en mann og ikke en øre til den borgerlige hær! Derimot almindelig folkevebning! Et gevær i hver arbeiderhånd, et maskingevær i hvert hus som beboes av arbeidere! Bombesikre rum i arbeiderstrøkene! En luftvernkanon ved hver bedrift og under bedriftmilitsens kontroll! Forsvarskomitéer i alle distrikter og under centralisert ledelse! Regelmessige øvelser under ledelse av instruktører som er trofaste mot arbeiderklassens og frihetens sak! Kornkamre og matforsyning under forsvarskomitéenes kontroll! Et kystvern av arbeidere, sjøfolk og fiskere! Utdann klassebevisste arbeidere som piloter! Klasseforsvar istedetfor nasjonalt forsvar!
Dette er våre løsener og vårt program i den nuværende situasjon. Bare dette program kan gi de norske arbeidere håp om å beholde og utvide sin uavhengighet og frihet i den kritiske tid som kommer.
Sist oppdatert 10. mai 2008
fastylegar@marxists.org