MIA > Norsk > Referanse-arkiv > Scheflo
Sørlandet, 30. mars 1937, også gjengitt i Oktober nr. 1, 1937.
Josef Stalin befinner sig i den stilling - om den i lengden er holdbar eller uholdbar skal være usagt - at han kan si akkurat hvad han vil, uten at de som hører på ham tør si ham imot. Selv de verste uhyrligheter han kommer med, blir mottatt med bifall og sendt ut gjennem presse og radio som ugjendrivelige sannheter. Og det er aldeles utrolig hvad han kan tillate sig. Et telegram idag gjengir enkelte av de påstander han fremsatte i sin tale på centraleksekutivkomiteens møte den 3. mars. Det er virkelig underholdende lesning. Om Trotskis tilhengere i Sovjetsamveldet sier han at de "først og fremst består av restene av utbytterklassene i Samveldet".
Her må man være opmerksom på at i Stalins munn betyr ordet "trotskist" det samme som opponent. Alle som er uenig med Stalin og våger å kritisere ham, er "trotskister". Og hvad en trotskist er for et avskum, er høitidelig blitt fastslått ved 2 høiesterettsdommer med påfølgende 31 henrettelser. Men at disse forbrytere - vi nevner Sinovjev, Radek, Kamenev, Rykov, Smirnov, Pjatakov og Sokolnikov - at de skulde representere resteue av utbytterklassen i Sovjetsamveldet, det er virkelig en opsiktsvekkende nyhet. Man kan bare synes synd på de ca. 150 medlemmer av centraleksekutivkomiteen som var nødt til å sitte og høre på dette hårreisende vrøvl, uten å kunne ta til gjenmæle.
Om franskmannen Souvarin, amerikaneren Eastman og redaktør Scheflo sier han at de er "blekkspruter", som utelukkende (!) lever av å bakvaske arbeiderklassen i Sovjetsamveldet.
Grunn til at Souvarin nevnes, er at han har skrevet et stort biografisk verk om Stalin, hvori det bl.a. oplyses at allerede før revolusjonen hadde Stalin den slemme vane å fremsette ærerørige og løgnaktige beskyldninger mot partifeller, som han av en eller annen grunn hadde fått imot. En gang - det var i Sibir - førte hans løgntrafikk til at en fange blev drept av sine kamerater, mistenkt for spionasje. Senere viste det seg at mistanken, som Stalin hadde fremkaldt ved sine skumlerier, var fullstendig grunnløs.
Souvarins Stalin-biografi inneholder i det hele tatt mangt og meget som er alt annet enn smigrende for Stalin. Noe angrep på den russiske arbeiderklasse finnes dog ikke i boken.
Max Eastman har også skrevet om Stalin. Men dessuten har han begått en handling, som gjør at selvherskeren over alle russere må hate ham av et godt hjerte. Det var nemlig Eastman som sørget for at Lenins testamente blev offentliggjort. Eastman hadde under et ophold i Moskva fått en avskrift av testamentet av Lenins enke, og da han kom hjem til Amerika, offentliggjorde han det i sitt tidsskrift Liberator.
I Stalins øine var naturligvis dette en "bakvaskelse" av arbeiderklassen i Sovjetsamveldet. Testamentet inneholdt som bekjent det råd til partiet at det skulde fjerne Stalin fra sekretærsillingen, fordi han var en brutal natur, "en komm som bare kan lage peprede retter".
Hvad endelig angår Scheflo, som ifølge Stalin også er en av de "blekkspruter" som utelukkende lever av å bakvaske den russiske arbeiderklasse, kan vi forhåpentlig uten skade avstå fra ethvert forsvar. De som har lest Sørlandet de siste seks år, vil selv kunne gjøre sig en mening om hvor berettiget eller uberettiget denne beskyldning er.
Stalins taktikk er forresten ikke vanskelig å gjennemskue. Han bruker de russiske arbeidere som assyrerne brukte de hellige katter i krigen mot egypterne. Han identifiserer seg med Sovjetstaten og Sovjetsamveldets arbeidende masser. Det har han ingensomhelst rett til. Sannheten er at for den russiske arbeiderklasse som for hele den internasjonale arbeiderbevegelse er det et livsspørsmål av første orden at det russiske kommunistparti følger Lenins råd og fjerner Stalin fra hans herskerstilling.
Sist oppdatert 16. februar 2008
fastylegar@marxists.org