Skrevet i 1929, første gang utgitt som et tillegg til verket "Den permanente revolusjon, utgitt på russisk i Berlin i 1930. Oversatt fra engelsk av Frans-Arne Stylegar.
1. Teorien om den permanente revolusjon krever i øyeblikket den største oppmerksomhet fra alle marxister, fordi den ideologiske kamp og klassekampens utvikling fullstendig og endelig har trukket dette problem frem fra minnene om gamle meningsforskjeller blant russiske marxister og forvandlet det til et spørsmål om den internasjonale revolusjonens karakter, indre forbindelser og metoder i alminnelighet.
2. I land med en sen borgerlig utvikling - især de koloniale og halvkoloniale land - betyr teorien om permanent revolusjon at den fullstendige og virkelige løsning på deres oppgaver med å oppnå demokrati og nasjonal frigjøring bare kan skje gjennom proletariatets diktatur, som leder den undertrykte nasjon - fremfor alt dets bondemasser.
3. Ikke kun jordspørsmålet, men også det nasjonale spørsmål gir bøndene - det overveiende flertall av befolkningen i de tilbakeliggende land - en spesiell rolle i den permanente revolusjonen. Uten at proletariatet inngår en allianse med bøndene kan den demokratiske revolusjonens oppgaver ikke løses, enn si formuleres for alvor. Men alliansen mellom disse to klassene kan ikke virkeliggjøres uten en uforsonlig kamp mot innflytelsen fra det nasjonal-liberale borgerskap.
4. Uansett hvordan revolusjonens første episodiske stadier utvikler seg i de enkelte land, er virkeliggjøringen av det revolusjonære forbund mellom proletariatet og bøndene kun tenkelig under ledelse av den proletariske fortropp, organisert i det kommunistiske parti. Dette betyr også at den demokratiske revolusjons seier utelukkende er mulig gjennom proletariatets diktatur, som støtter seg til forbundet med bøndene og først og fremst løser den demokratiske revolusjonens oppgaver.
5. Sett fra et historisk synspunkt uttrykte det gamle bolsjevikiske mottoet - "proletariatets og bøndenes demokratiske diktatur" - nettopp det ovennevnte forholdet mellom proletariatet, bøndene og det liberale borgerskap. Dette er blitt bekreftet av erfaringene fra Oktober. Men Lenins gamle formulering løste ikke på forhånd problemet med hvordan de gjensidige forbindelser skulle være mellom proletariatet og bøndene innenfor den revolusjonære blokk. Med andre ord hadde formuleringen bevisst en viss algebraisk kvalitet som måtte vike for mer presise aritmetiske kvantiteter i den historiske erfaringsprosess. Imidlertid viste denne erfaringsprosess, og det under omstendigheter som utelukker enhver form for feiltolkning, at uansett hvor stor bøndenes revolusjonære rolle er, kan det ikke desto mindre ikke være en uavhengig rolle og enda mindre en ledende rolle. Bøndene følger enten arbeideren eller borgeren. Det betyr at "proletariatets og bøndenes demokratiske diktatur" bare kan tenkes som proletariatets diktatur, som leder bondemassene bak seg.
6. Et "proletariatets og bøndenes demokratiske diktatur", forstått som et regime som gjennom sitt klasseinnhold skiller seg fra proletariatets diktatur, ville bare kunne realiseres i det tilfelle der det ble skapt et uavhengig revolusjonært parti som uttrykte bøndenes og generelt småborgerskapets demokratiske interesser - et parti som ville være i stand til å erobre makten med større eller mindre grad av hjelp fra proletariatet, og til å fastlegge sitt revolusjonære program. Men som hele den moderne historie viser - særlig de russiske erfaringer fra de seneste 25 år - er småborgerskapets mangel på økonomisk og politisk uavhengighet og dets dyptgående indre differensiering en uoverstigelig hindring på veien til etableringen av et bondeparti. Derfor følger de øvre lag av småborgerskapet (blant bøndene) storborgerskapet i alle avgjørende begivenheter, især under krig og revolusjon; de nedre lag følger proletariatet; hvorved de mellomste lag tvinges til å velge mellom disse to ytterlighetene. Mellom Kerenski og den bolsjevikiske makt, mellom Kuomintang og proletariatets diktatur finnes det ikke, og kan det ikke finnes, noe mellomstadium, dvs. intet "arbeidernes og bøndenes demokratiske diktatur".
7. Kominterns bestrebelser på å prakke på Østens land parolen om "proletariatets og bøndenes demokratiske diktatur", som endelig og for lang tid siden er forbigått av historien, kan bare ha en reaksjonær virkning. For så vidt som parolen stilles i motsetning til parolen om proletariatets diktatur, bidrar den politisk til oppløsningen av proletariatet i de småborgerlige masser og skaper på den måten de mest gunstige vilkår for det nasjonale borgerskaps hegemoni, og dermed for den demokratiske revolusjonens sammenbrudd. Innføringen av denne parolen i Kominterns program er et direkte forræderi mot marxismen og mot bolsjevismens Oktobertradisjon.
8. Proletariatets diktatur, som har tatt makten som leder av den demokratiske revolusjonen, blir uunngåelig og meget raskt stilt overfor oppgaver hvis løsning er tett forbundet med omfattende inngrep i den borgerlige eiendomsretten. Den demokratiske revolusjonen vokser direkte over i den sosialistiske revolusjonen og blir derved en permanent revolusjon.
9. Proletariatets makterobring fullender ikke revolusjonen, men påbegynner den bare. Sosialistisk oppbygning er bare mulig på klassekampens grunn, på nasjonalt og internasjonalt plan. Denne kamp må, under betingelser med en overveldende dominans av kapitalistiske forhold på verdensarenaen, uunngåelig føre til eksplosjoner, dvs. innad til borgerkriger og utad til revolusjonære kriger. Nettopp i dette ligger den sosialistiske revolusjonens permanente karakter, uansett om det dreier sig om et tilbakestående land, som først nylig har gjennomført sin demokratiske revolusjon, eller om et gammelt kapitalistisk land som allerede har en lang epoke med demokrati og parlamentarisme bak seg.
10. Fullføringen av den sosialistiske revolusjonen er utenkelig innenfor nasjonale rammer. En av de grunnleggende årsaker til krisen i det borgerlige samfunnet er den kjensgjerning at de produktivkrefter som er skapt av det, ikke lenger er forenlige med den borgerlige statens rammer. Av dette følger på den ene siden imperialistiske kriger og på den andre siden drømmen om et borgerlig Europas Forente Stater. Den sosialistiske revolusjonen begynner på den nasjonale arena, den utfolder seg på den internasjonale arena og fullføres på verdensplan. Slik blir den sosialistiske revolusjonen en permanent revolusjon i en ny og videre betydning: Den kan kun fullføres gjennom det nye samfunns endelige seier på hele kloden.
11. Den ovenstående oversikt over verdensrevolusjonens utvikling eliminerer spørsmålet om land som er "modne" eller "ikke modne" for sosialisme etter den pedantiske og stive klassifisering som Kominterns nåværende program stiller opp. I samme grad som kapitalismen har skapt et verdensmarked, en internasjonal arbeidsdeling og internasjonale produktivkrefter, har den også forberedt verdensøkonomien som helhet på den sosialistiske omformingen.
Forskjellige land vil gå gjennom denne prosessen med ulik hastighet. Tilbakeliggende land kan under visse omstendigheter nå hurtigere frem til proletariatets diktatur enn mer utviklede land, men de vil nå senere frem til sosialismen enn de sistnevnte.
Et tilbakeliggende kolonialt eller halv-kolonialt land hvis proletariat ikke er tilstrekkelig forberedt på å samle bøndene og overta makten, er derved ute av stand til å fullføre den demokratiske revolusjonen. Omvendt: I et land der proletariatet har makten i sine hender som følge av den demokratiske revolusjonen, avhenger diktaturets og sosialismens skjebne til syvende og sist ikke bare og ikke så meget av det egne landets produktivkrefter som av den internasjonale sosialistiske revolusjonen.
12. Teorien om sosialisme i ett land, som oppsto i og med reaksjonen mot Oktober, er den eneste teorien som konsekvent og til siste slutt står i motsetning til teorien om den permanente revolusjon.
De forsøk som epigonene overfor vår kritikks piskesnert har gjort på å begrense gyldigheten av teorien om sosialisme i ett land til Russland alene på grunn av dets særlige forhold (dets størrelse og naturlige ressurser), gjør ikke saken bedre, men verre. Bruddet med den internasjonalistiske holdning fører alltid og uunngåelig til nasjonal messianisme, dvs. at man tillegger sitt eget land særlige overlegenheter og kvaliteter som tilsynelatende tillater det å spille en rolle som andre land ikke kan oppnå.
Den internasjonale arbeidsdelingen, den sovjetiske industriens avhengighet av utenlandsk teknologi, de avanserte europeiske lands produktivkrefters avhengighet av asiatiske råvarer osv. osv. gjør oppbygningen av et uavhengig sosialistisk samfunn i ett eneste land i verden umulig.
13. Stalins og Bukharins teori, som strider mot alle erfaringer fra den russiske revolusjon, setter ikke bare mekanisk den demokratiske revolusjonen opp som motsetning til den sosialistiske, men foretar også et brudd mellom den nasjonale revolusjonen og den internasjonale.
Denne teorien pålegger revolusjoner i tilbakeliggende land å opprette et urealiserbart regime med demokratisk diktatur, som den setter i motsetning til proletariatets diktatur. Herved innfører teorien illusjoner og fiksjoner i politikken, lammer proletariatets kamp om makten i Østen og hemmer den koloniale revolusjonens seier.
Etter epigonenes teori betyr proletariatets maktovertagelse fullbyrdingen av revolusjonen (ifølge Stalins formulering "for ni tidelers vedkommende") og begynnelsen på de nasjonale reformers epoke. Teorien om at kulakken vokser inn i sosialismen og teorien om "nøytraliseringen" av verdensborgerskapet kan følgelig ikke skilles fra teorien om sosialisme i ett land. De står og faller med hverandre.
Gjennom teorien om nasjonal sosialisme er Komintern blitt degradert til hjelpetropper som bare kan brukes i kampen mot militær intervensjon. Kominterns nåværende politikk, dets ledelse og utvelgelsen av dets ledende personer svarer fullstendig til degraderingen av Den kommunistiske internasjonale til rollen som en støtteenhet som ikke skal løse selvstendige oppgaver.
14. Kominterns program, skrevet av Bukharin, er fullstendig eklektisk. Det gjør et håpløst forsøk på å forsone teorien om sosialisme i ett land med marxistisk internasjonalisme, som er uløselig forbundet med verdensrevolusjonens permanente karakter. Den kommunistiske Venstreopposisjonens kamp for en korrekt politikk og en sunn ledelse i Den kommunistiske internasjonale er uløselig knyttet til kampen for det marxistiske program. Spørsmålet om programmet er igjen uatskillelig fra spørsmålet om to teorier som gjensidig utelukker hverandre: Teorien om den permanente revolusjon og teorien om sosialisme i ett land. Problemet med den permanente revolusjonen er for lengst vokst ut over de episodiske meningsforskjeller mellom Lenin og Trotski, som er fullstendig historisk uttømt. Kampen står mellom Marx' og Lenins grunnleggende idéer på den ene siden og sentristenes eklektisisme på den andre siden.
Konstantinopel, 30. november 1929
Sist oppdatert 3. august 2008
fastylegar@marxists.org