Oktober nr. 1 1939.
Hver dag kan vi på ny overbevise oss om at jorden, enten vi vil det eller ei, dreier sig om sin akse. På samme måte virker lovene for klassekampen uavhengig av om vi anerkjenner dem eller ikke. De fortsetter å virke til tross for folkefrontens polilikk. Klassekampen gjør folkefronten til sitt redskap. Efter Tsjekkoslovakia er nu turen kommet til Frankrike: de mest innskrenkete og de mest tilbakestående politikere har et nytt høve til å lære noe.
Fo1kefronten er en partikoalisjon. Aksjonsprogrammet for enhver koalisjon, dvs. enhver varig politisk sammenlutning, blir nødvendigvis programmet til det mest moderate av de partier som er sluttet sammen. Den franske folkefront betydde fra begynnelsen av at sosialistene og kommunistene underordnet sin politiske aktivitet det borgerlig-radikale partis kontroll. Det franske radikale parti representerer venstrefløien av det imperialistiske borgerskap. På fanen til det radikale parti står skrevet: fedrelandskjærlighet og demokrati. Fedrelandskjærlighet betyr å ville forsvare det franske koloniveldet, med demokrati menes ikke noe bestemt, men dette slagord skal bare hjelpe til å lenke småborgerskapet til imperialismens krigsvogn. Nettop fordi det radikale parti smykker den imperialistiske plynding med demokratiske talemåter, er det mer enn noe annet parti tvunget til å lyve for og forrådene massene.
En kan uten å overdrive si at partiet til Herriot-Daladier er det mest korrupte av alle de franske partiene og danner en slags utklekningsanstalt for karrierister, bestikkelige individer, børssvindlere og i det hele tatt for alle slags eventyrere. Da partiene i folkefronten ikke kunde gå lenger enn programmet for det radikale parti, betyr dette i virkeligheten at arbeiderne og bøndene må underkaste sig det imperialistiske programmet til den mest korrupte del av borgerskaper.
For å rettferdiggjøre folkefrontpolitikken gjorde man opmerksom på hvor nødvendig det var at arbeiderne og småborgerskapet sluttet sig sammen. En kan vanskelig tenke sig en plumpere løgn. Det radikale parti er uttrykk for interessene til storborgerskapet, ikke til småborgerskapet. Efter sitt vesen representerer partiet det politiske apparat som imperialismen bruker for å utbytte småborgerskapet. Forbundet med det radikale parti er derfor ikke et forbund med småborgerskapet, men dets utbyttere. Et virkelig forbund mellem arbeidere og bønder er bare mulig hvis en lærer småborgerskapet hvorledes det kan fra sig fra det radikale parti, og en gang for alle ryste av seg dets åk. Folkefronten er imidlertid det motsatte av et slikt forbund; ved å slutte sig til denne fronten tok så vel kommunister som sosialister på sig ansvaret for det radikale parti og hjalp det således med å utbytte og bedra folkemassene.
I 1936 hjalp sosialister, kommunister og anarkosyndikalister det radikale parti med å demme op for den veldige revolusjonære bølge og få den stanset. Folkefronten, som hadde utført sin rolle som bremseapparat, var senere bare en unyttig ballast for borgerskapet. Dessuten skiftet også den franske imperialisme politisk orientering. Forbundet med Sovjetunionen blev sett på som mindre verdifullt og meget risikabelt, mens forståelse med Tyskland var blitt en nødvendighet. De radikale fikk befaling fra finanskapitalen om å bryte med sine forbundsfeller, sosialistene og kommunistene. Og som alltid fulgte de kravet uten å nøle. Denne kursendring, som fant sted uten nogen opposisjon innen det radikale partis rekker, var et nytt bevis på at dette parti i sitt innerste vesen er imperialistisk, og bare med munnen demokratisk. Den radikale regjering som forkastet alle grunnsetningene til Komintern om "demokratienes enhetsfront", nærmet sig det fascistiske Tyskland og avskaffet samtidig alle de "sosiale lover" som var et biprodukt av proletariatets kamper fra 1936. Alt forløper efter de strenge lover for klassekampen, de var derfor til å forutse og blev faktisk forutsett.
Men sosialister og kommunister, disse blinde småborgere, blev helt overrasket, og dekket sin forvirring med hule deklamasjoner. Hva? Oss patrioter og demokrater - vi som hjalp å gjenoprette orden, vi som fikk slutt på arbeidernes farlige revolusjonære bevegelse, vi som har ydet "republikken" (dvs. det imperialistiske borgerskap) uvurderlige tjenester - oss setter man nu på porten uten minste seremoni! Riktig nok! Hvis de blev kastet ut så nettop fordi de hadde vist borgerskapet de nevnte tjenester. Taknemmelighet har ennu aldri vært en faktor i klassekampen.
Misnøien blandt de bedratte masser er stor. Jouhaux, Blum og Thorez er tvunget til å gjøre noe for ikke å miste sin kreditt for alltid. Som svar på den spontane bevegelse blandt arbeiderne proklamerte Johaux "generalstreik", en protest med "korslagte armer". En legal, fredelig, helt inoffensiv protest. Bare for 24 timer, erklærer han med et underdanig smil mot borgerskapet. Ro og orden skal ikke bli forstyrret, arbeiderne vil bevare en "verdig" ro, det skal ikke bli krummet et hår på de herskende klassers hoder. "For dette garanterer jeg, Jouhaux. Kjenner dere mig ikke, mine herrer, bankiers, fabrikkeiere og generaler. Har dere glemt at jeg reddet dere i krigen 1914-1918?" Blum og Thorez på sin side trer til for å understøtte generalsekretæren for CGT. "Bare en fredelig protest, en liten patriotisk sympatierklæring." I mellemtiden mobiliserer Daladier betydelige deler av arbeiderklassen og gjør troppene klare. Likeoverfor arbeidere med korslagte armer tenker ikke borgerskapet, som nu takket være folkefronten er fridd fra sin panikk på å legge armene i kors. Det akter å utnytte den demoralisering som folkefronten hadde skapt innen arbeidernes rekker og føre et avgjørende slag. Under disse betingelser kunde streiken bare ende med skibbrudd.
De franske arbeiderne har en voldsom streikebevegelse med fabrikkbesettelse bak sig. Det neste skritt kunde for dem bare være en virkelig revolusjonær generalstreik som satte makterobringen på dagsordenen. Ingen viser eller kan vise massene en annen vei ut av den indre krise, et annet kampmiddel mot den truende fascisme eller mot krigen som nærmer sig. Enhver tenkende fransk proletar forstår at situasjonen dagen efter "teaterstreiken" på 24 timer ikke vil være bedre, men verre. Imidlertid risikerer de viktigste lag av arbeiderklassen å måtte betale bittert for den, enten ved å miste sitt arbeide, ved penge- eller fengselsstraff. Og for hvad? "Ordenen vil ihvertfall ikke bli forstyrret," sverger Johaux. Alt skal bli ved det gamle, eiendom, demokrati, kolonier og med det elendighet, høie leveomkostninger og krigsfare. Massene er villig til å bringe store ofre, men de ønsker å ha et vidt politisk perspektiv for øiet. De må nøie vite hvad målet er, hva metodene er, hvem som er venn og hvem som er fiende. Men førerne for arbeiderorganisasjonene har gjort alt for å forvirre arbeiderne og desorientere dem. Ennu igår blev det radikale parti prist som det viktigste element i folkefronten som representant for fremskritt, demokrati, fred osv. Tilliten blandt arbeiderne til de radikale var sikkert ikke meget stor. Men de tålte de radikale i samme grad som de skjenket sin tillit til de sosialistiske og kommunistiske partier og til fagforeningene. Bruddet innenfor spissene fant uventet sted som alltid i slike tilfelle. Massene blev like til siste øieblikk holdt i uvitenhet. Og verre enda: massene fikk hele tiden bare slike oplysninger som gjorde det mulig for borgerskapet å overrumple arbeiderne. Og allikevel var massene av egen drift rede til å opta kampen. Førerne som nu er fanget i sitt eget garn, kaller massene - le ikke - til generalstreik! Mot hvem? Mot vennene fra igår. For hvad? Det vet ingen. Opportunisme går alltid hand i hand med forvridd eventyrpolitikk.
Generalstreiken er i sitt vesen et revolusjonært kampmiddel. I generalstreiken samler proletariatet som klasse sig mot sin klassefiende. Generalstreiken er helt uforenelig med folkefrontspolitikken, som ikke er noe annet enn et forbund med borgerskapet, dvs. et forbund hvor proletariatet underkaster sig borgerskapet. De ynkelige byråkratene i sosialist- og kommunistpartiene og i fagforeningene ser på proletariatet bare som et hjelperedskap i sine kulissekombinasjoner med borgerskapet. Man krevet av arbeiderne at de skulde betale bare for en demonstrasjon med ofre som i deres øine alene kunde ha en mening hvis det stod om en avgjørende kamp. Som om en efter behag kan vende millioner av arbeidere snart til venstre, snart til høire, alt efter som de parlamentariske kombinasjoner er. I grunnen har Jouhaux, Blum og Thorez gjort alt for å sikre at streiken skulde mislykkes: selv fryktet de kampen like meget som borgerskapet, samtidig så de sig tvungne til å skaffe sig et alibi i proletariatets øine. Det er den almindelige krigslist hos reformistene: først å forberede at masseaksjonen bryter sammen og så gjøre massene ansvarlig for nederlaget, eller det som er verre: rose sig av en seier som ikke var tilstede. Er det noe merkelig at forbrydersk opportunisme blandet med homøopatiske doser eventyrpolitikk ikke kan bringe arbeiderne annet enn nederlag og ydmygelser?
9. juni 1936 skrev vi: "Den franske revolusjon er begynt". Det kunde synes som begivenhetene hadde motbevist denne diagnose. I virkeligheten er spørsmålet mer komplisert. At den objektive situasjon i Frankrike er og blir revolusjonær, om det er det ingen tvil: vi har krisen i den franske imperialismens indre stilling, i forbindelse med denne har vi den indre krise i den franske kapitalisme, finanskrisen i staten, demokratiets politiske krise, yderste forvirring innen borgerskapet, åpenbar mangel på utvei efter de gamle tradisjonelle linjer. Men som Lenin allerede 1915 slo fast: "Revolusjonen må ikke følge på enhver revolusjonær situasjon, men bare hvor den objektive forandring blir fulgt av en subjektiv forandring, det vil si av evnen hos den revolusjonære klasse til å føre revolusjonære masseaksjoner som er sterke nok tiul … å knuse den gamle regjering: for selv i krisetimer "faller" regjeringen aldri hvis en ikke "bringer den til å falle"." De siste års historie har en rekke ganger stadfestet denne kjensgjerning at revolusjonen ikke vokser frem av enhver revolusjonær situasjon, men at en revolusjonær situasjon blir kontrarevolusjonær hvis den subjektive faktor svikter, dvs. den revolusjonære offensiv fra den revolusjonære klassen.
Den veldige streikebølge i 1936 viste at det franske proletariat var rede til revolusjonær kamp og at det allerede hadde slått inn på denne veien. I den forstand hadde vi full rett til å skrive: den franske revolusjon har begynt. Men likesom "revolusjonen ikke må følge på enhver revolusjonær situasjon", har en heller ingen visshet for at en begynnende revolusjon vil utvikle sig stadig videre. Til å begynne med er en revolusjon som kaster de unge generasjoner ut i kamp, full av illusjoner, naive håp og lettroenhet. Revolusjonen trenger som regel et hardt slag fra reaksjonen for å gjøre et avgjørende skritt fremover. Hvis det franske borgerskap hadde svart på streiken, fabrikkbesettelsen og demonstrasjonene med politi- og militærforholdsregler, - og det vilde uundgåelig ha skjedd hvis det ikke hadde hatt folk som Blum, Thorez & Co. til sin rådighet - vilde bevegelsen ha øket i tempo og nådd et høiere trin: kampen om makten vilde utvilsomt blitt stillet på dagsordenen. Men borgerskapet nyttet folkefrontens tjeneste og svarte med et tilsynelatende tilbaketog og foreløbige konsesjoner. Overfor de streikendes offensiv stillet de ministeriet Blum som arbeiderne så på som sin egen eller nesten sin egen regjering. CGT og Komintern har med alle krefter fremmet denne illusjon.
For å føre den revolusjonære kamp om makten gjelder det klart å se den klasse som makten skal rives ifra. Arbeiderne så ikke fienden, for han var forklædt som venn. For å kjempe om makten må en dessuten ha kampmidlene parti, fagforeninger, sovjeter. Disse instrumentene blev revet fra arbeiderne da førerne for arbeiderorganisasjonenedannet en mur om den borgerlige makt og maskerte den så den blev ukjennelig og usårbar. Således fikk man bremset og stanset den begynnende revolusjon og demokratisert den.
De 2½ år som siden har gått, har for hvert skritt bragt for dagen hvor avmektig, falsk og hul folkefronten er. Det som for massene hadde stått som en "folke"-regjering, viste sig ganske enkelt å være en provisorisk maske som det imperialistiske borgerskap gjemte sig bak. Denne masken er nu falt. Borgerskapet tenker øiensynlig at arbeiderne er skuffet og svekket nok, så den umiddelbare fare for revolusjon er forbi. Ministeriet Daladier skal, mener borgerskapet, bare være et trin på veien til en sterkere og strengere imperialistisk diktaturregjering.
Har borgerskapet rett i sin diagnose? Er det virkelig ikke lenger nogen umiddelbar fare som truer det? Eller med andre ord: er revolusjonen virkelig skutt ut i en ubestemt fremtid, dvs. ennu mer fjern? Det er ikke på nogen måte bevist. Det er ihvertfall overilet og for tidlig å hevde slikt. Krisen idag har ennu ikke sagt sitt siste ord. Et revolusjonært parti har ihvertfall ikke lov til å nære nogen optimisme til gunst for borgerskapet. Som førstemann trer det inn på slagmarken og som sistemann forlater det den.
Det borgerlige "demokrati" er idag blitt et privilegium for de mektigste og rikeste utbytter- og slaveholdernasjoner. Til dem hører også Frankrike, men det er det svakeste ledd mellem dem. Dets økonomiske egenvekt og dets stilling i verdenspolitikken har allerede lenge ikke stått i noensomhelst forhold til hverandre, men denne sterke stilling har vært en arv fra fortiden. Derfor faller det imperialistiske Frankrike idag sammen under de slag som historien gir det og som det ikke kan rykke unna. De siste to-tre år har ikke på nogen måte bragt det som er grunnelementene i den revolusjonære situasjon til å forsvinne, tvertimot er de blitt veldig forsterket. Såvel landets internasjonale som den indrepolitiske stilling er blitt verre. Krigsfaren er rykket nærmere. Er redselen hos borgerskapet for revolusjonen blitt svakere, så er den almindelige følelse at det ikke finnes noen utvei, blitt desto sterkere.
Men hvorledes er det med den "subjektive faktor", dvs. med proletariatets kampberedskap? Dette spørsmål lar sig imidlertid ikke løse a priori, nettop fordi det her dreier sig om den subjektive, ikke om den objektive sfære. Til syvende og sist er det den levende aksjon som er avgjørende, dvs. klassekampen og dens forløp. Imidlertid har en visse, ikke uviktige punkter å holde sig til som gjør det mulig for en å vurdere den subjektive faktor. Selv fra stor avstand kan bygge sin vurdering på erfaringene fra den siste "generalstreiken".
Dessverre kan vi ikke her gi en detaljert analyse av den kamp de franske arbeiderne førte i annen halvdel av november og de første dager i desember. Men for det spørsmål som interesserer oss er det nok bare å få de almindeligste data. Demonstrasjonsstreiken var et nederlag. Av de fem millioner medlemmer som CGT har, tok omtrent 2 millioner del i streiken. Men en må ta hensyn til de politiske forhold som vi har skrevet om tidligere i artikkelen, og først og fremst til den kjensgjerning at de ledende streike-"organisatorene" samstundes var de viktigste streikebrytere - og da forteller de to millioner i streik om en sterk kampånd hos det franske proletariat. I lys av de hendelser som var gått forut, blir denne slutning ennu tydeligere og klarere. Forsamlingene og de stormende demonstrasjonene, sammenstøtene med politiet og arméen, streikene og fabrikkbesettelsene vokser stadig, og menige kommunister, sosialister og syndikalister deltar aktivt. CGT begynner åpenbart å miste kontrollen over hendelsene. Den 25de november kaller fagforeningsbyråkratene til en fredelig "upolitisk" streik den 30te november - fem dager senere. Med andre ord: mot den revolusjonære bevegelse som er igang og som hver dag får en mer aggressiv karakter, stiller Jouhaux % Co. en tom platonisk protest, istedenfor å prøve å utvide bevegelsen og gi den en bedre almen basis. I denne tiden hvor hver dag er en måned, trenger nemlig byråkratene en frist på fem dager, skal de i stilltiende samarbeid med myndighetene greie å knuse og lamme den bevegelse som har utviklet sig uavhengig av dem, og som har satt både dem og borgerskapet i like stor skrekk. De militær- og politiforholdsregler som Daladier tok, kunde bare ha en alvorlig virkning fordi Jouhaux og kompani drev bevegelsen inn i en blindgate.
Årsaken til at jernbanefolkene, arbeiderne i krigsindustrien, metallarbeiderne og andre ledende lag av proletariatet ikke tok del i "generalstreiken" var ikke nogenslags likegyldighet fra deres side: de to ukene i forveien hadde arbeiderne fra disse faggrupper tatt aktivt del i kampen. Men nettop disse ledende lag skjønte bedre enn de andre at det nu ikke var spørsmål om manifestasjoner, ikke om platoniske protester, men om kampen om makten. De mer tilbakeliggende lag av arbeiderklassen som fra et sosialt synspunkt er mindre avgjørende, deltok aktivt i kampen; dette vidner om den dype krisen i landet og viser at den revolusjonære energi lever videre i arbeidermassene, trosse den jammerlige folkefrontspolitikk i disse år.
Sikkert nok er det skjedd før i historien at selv efterat revolusjonen hadde lidd et avgjørende nederlag, har de mest tilbakeliggende lag av arbeiderklassen drevet offensiven videre, mens jernbanefolk, metallarbeidere osv. forblev passive: det skjedde f. eks. i Russland efterat desemberopstanden i 1905 var slått ned. Men denne situasjon kom som en følge av at de ledende lag hadde brukt op kreftene sine i de lange kamper som var gått forut: streiker, lockout, demonstrasjoner, sammenstøt med politiet, opstand. Det passer ikke på nogen måte på det franske proletariat. Bevegelsen år 1936 har slett ikke tappet avantgarden for kreftene dens. Riktignok kunde den skuffelsen som fulgte efter folkefronten, i visse lag skape en kortvarig demoralisering, men på den annen side må forbitrelsen og utålmodigheten bli sterkere hos andre lag igjen. Dessuten gir bevegelsen 1936 som 1938 proletariatet nye uvurderlige erfaringer og lar tusen av lokale arbeiderførere tre frem, uavhengige av det offisielle byråkratiet. Det det gjelder er å finne veien til disse førerne, knytte forbindelsen mellem dem og bevæpne dem med et revolusjonært program.
Vi har slett ikke til hensikt her fra det fjerne å gi råd til våre franske venner som er på kampplassen, og som kan følene massene på pulsen bedre enn vi. For alle revolusjonære marxister er det imidlertid idag tydeligere enn nogensinne at det bare er kampberedskapen hos massene, deres aksjon som er den eneste sikre og pålitelige målestokk når en skal avgjøre krefteforholdene. Ubønnhørlig å kritisere den annen og tredje Internasjonale har bare en revolusjonær verdi når det hjelper til å mobilisere avantgarden og får den til å gripe inn i begivenhetene. Hovedløsenene for mobiliseringen finnes i programmet for den fjerde Internasjonale. Dette er av en mer aktuelle betydning for Frankrike idag enn for noe annet land. Det hviler et uhyre politisk ansvar på våre kamerater. Den største og bydende plikt for den revolusjonære avantgarde er å hjelpe den franske seksjon av den fjerde Internasjonale med alle moralske såvelsom materielle midler.
Coyoacan D. F. den 14. desember 1938
L. Trotski
Sist oppdatert 28. juli 2008
fastylegar@marxists.org