Lederartikkelen i det første nummeret av Borba med tittelen "Splittelsen i dumagruppa", inneholder råd fra en forsoner til de sju pro-likvidator (eller som heller til likvidasjonismen)-medlemmene i dumaen. Kjerna i disse råda er uttrykt i disse orda:
Rådfør dere med de seks først av alle når det er nødvendig å nå fram til enighet med andre grupper . .. (s. 29)
Dette er det vise rådet som blant andre ting tydeligvis er grunnen til krangelen mellom Trotski og likvidatorene i Lutsj. Dette er den meninga Pravda-tilhengerne har hevda helt siden sammenstøtet mellom de to gruppene i dumaen brøt ut, helt siden resolusjonen på sommermøtet (1913) blei vedtatt. Den russiske sosialdemokratiske arbeidergruppa i dumaen har gjentatt i pressa, sjøl etter splittelsen, at den fortsatt holder fast ved denne stillinga, trass i at de Sju har avslått gang på gang.
Helt fra begynnelsen, da resolusjonen fra sommermøtet blei vedtatt, har vi hatt den meninga at det er ønskelig og mulig med avtaler om spørsmål som gjelder virksomheten i dumaen, og vi mener det fremdeles. Om en gjentatte ganger har nådd slike avtaler med de småborgerlige bondedemokratene (trudovikene) [1], er det desto mer mulig og nødvendig med de småborgerlige, liberale arbeiderpolitikerne.
Vi må ikke overdrive uenigheter, men vi må se kjensgjerningene i øynene. De Sju er menn som heller mot likvidasjonismen, som i går fulgte vink fra Dan helt og holdent, og som i dag lar øynene gli med lengsel fra Dan til Trotski og tilbake igjen. Likvidatorene er ei gruppe legalister som har brutt ut fra partiet og følger en liberal arbeiderpolitikk. Ettersom de frasier seg "undergrunnen", kan det ikke være spørsmål om enhet med dem i spørsmål som gjelder partiorganisasjon og arbeiderbevegelsen. Alle som mener noe annet tar kraftig feil, og lar være å regne med hvor djuptgående innholdet i de endringene er, som har gått for seg etter 1908.
Men avtaler om visse spørsmål med denne gruppa, som står utafor eller i utkanten av partiet, er sjølsagt tillatelige. Vi må alltid tvinge også denne gruppa, liksom trudovikene, til å velge mellom arbeidernes politikk (Pravda-tilhengerne) og den liberale politikken. For eksempel, i spørsmålet om å slåss for pressefriheten avslørte likvidatorene tydelig at de vakla mellom den liberale formuleringa av spørsmålet, som avviste eller overså den illegale pressa, og den motsatte politikken, som var arbeidernes politikk.
Innafor ramma av en dumapolitikk der de viktigste sakene utafor dumaen ikke blir reist direkte, er det mulig og ønskelig med avtaler med de sju liberale arbeidertingmennene. I dette spørsmålet har Trotski skifta standpunkt fra det likvidatorene har til det sommermøtet til partiet (1913) har.
Men det bør ikke bli glømt at for ei gruppe som står utafor partiet betyr avtale noe helt annet enn det partifolk til vanlig forstår med det ordet. Med "avtale" i dumaen mener ikke-partifolk å "forme ut en taktisk resolusjon, eller linje". For partifolk betyr avtale et forsøk på å vinne andre med i arbeidet med å sette partilinja ut i livet.
For eksempel har ikke trudovikene noe parti. Med avtale forstår de, om en så må si, den "frivillige" "utarbeidelsen" av ei linje, i dag med kadettene, i morgen med sosialdemokratene. Men vi forstår noe helt annet med avtaler med trudovikene. Vi har partivedtak i alle viktige taktiske spørsmål, og vi kommer aldri til å gå fra disse vedtaka. Med avtale med trudovikene mener vi å vinne dem over til vår side, overbevise dem om at vi har rett, og ikke forkaste felles aksjon mot Svarte hundre og liberalerne.
I hvilken grad Trotski har glømt (han har ikke holdt lag med likvidatorene for ingen ting) denne elementære forskjellen mellom partisynspunktet og ikke-parti-synspunktet viser seg i det følgende argumentet han har:
"Representantene for Internasjonalen må føre de to delene av den delte parlamentgruppa vår sammen igjen, og i fellesskap med dem forvisse seg om hvilke punkt det er enighet på, og hvor det er uenighet... En detaljert resolusjon som formulerer prinsippa for parlamentarisk taktikk kan bli satt opp ... " (Nr. 1, s. 29-30).
Her har dere et karakteristisk og typisk eksempel på den måten likvidasjonistene setter fram spørsmålet! Avisa til Trotski glømmer partiet. En slik småting er knapt bryet verdt å huske!
Når ulike partier i Europa (Trotski er glad i malplassert snakk om europeisme) kommer fram til enighet eller forener seg, da gjør de dette: Talsmennene for de ulike partene møtes og klarlegger aller først hvilke punkt det er uenighet om (nøyaktig hva Internasjonalen foreslo i forholdet til Russland, uten å ta med i uttalelsen det uoverveide utsagnet fra Kautsky om at "partiet ikke fins lenger" [2]. Når de har klarlagt hvilke punkt det er uenighet om, avgjør talsmennene hvilke vedtak (resolusjoner, vedtaksforslag osv.) i spørsmål om taktikk, organisering osv. som skal legges fram for kongressene til de to partiene. Om de greier å lage utkast til enslydende vedtak, avgjør kongressene om de skal vedta dem eller ikke. Om de lager ulike forslag, blir de og lagt fram til endelig avgjørelse for kongressene til de to partiene.
Det som appellerer til likvidatorene og Trotski er bare de europeiske modellene for opportunismen, men absolutt ikke modellene for partitruskap i Europa.
"En detaljert taktisk resolusjon" kommer til å bli satt opp av dumamedlemmene! Dette eksemplet burde tjene som et slående bilde på hvor langt gruppene i Wien og Paris - som overbeviste til og med Kautsky om at det "ikke" fantes "noe parti" i Russland - går i det latterlige prosjektmakeriet sitt for de "framskredne arbeiderne" som Trotski har god grunn til å være så misfornøyd med. Men om det noen ganger er mulig å lure utlendinger i denne saka, kommer de russiske "framskredne arbeiderne" (med fare for å terge den skrekkelige Trotski til nok et utbrudd av misnøye) til å le disse prosjektmakerne rett opp i ansiktet.
"Detaljerte taktiske resolusjoner," kommer de til å si til dem, "blir satt opp oss imellom (vi veit ikke hvordan det blir gjort blant dere ikke-partifolk) av partilandsmøter og partimøter, for eksempel møtene i 1907, 1908, 1910, 1912 og 1913. Vi vil med glede gjøre uvitende utlendinger, så vel som glømske russere, kjent med partivedtaka våre, og med enda større glede be talsmennene for de Sju, eller medlemmene i Augustblokka, eller Venstrefløyen eller hvem som helst annen, om å gjøre oss kjent med vedtaka fra landsmøtene og møtene deres, og om å ta opp på det neste landsmøtet deres det bestemte spørsmålet om hvilken holdning de skal ta til våre resolusjoner eller til resolusjonen fra den nøytrale latviske kongressen i 1914, osv. "
Det er dette de "framskredne arbeiderne" i Russland kommer til å si til de ulike prosjektmakerne, og dette har alt blitt sagt i den marxistiske pressa, for eksempel den til de organiserte marxistene i St. Petersburg. Trotski velger å se bort fra disse offentliggjorte vilkåra for likvidatorene? Desto verre for Trotski. Det er vår plikt å advare leserne våre om hvor latterlig det "enhets"- (august-typen av "enhet"?)prosjektmakeriet er, som nekter å ta med i betraktning viljen til flertallet av de klassebevisste arbeiderne i Russland.
1. Trudovikene var medlemmer av Trudovikgruppa i statsdumaene. Den blei danna i april 1906 av småborgerlige demokrater - bønder og intellektuelle med narodnik-legning. Gruppa vingla mellom kadettene og de revolusjonære sosialdemokratene.
Under den første verdenskrigen inntok de fleste medlemmene ei sosialsjåvinistisk holdning. T. var talsmenn for de rike bøndene - kulakkene, og etter februarrevolusjonen støtta de aktivt den provisoriske regjeringa. En av representantene deres, Zarudni, blei justisminister etter julihendingene og leda politiaksjoner mot bolsjevikene. Etter Oktoberrevolusjonen slutta t. seg til de kontrarevolusjonære kreftene.
2. På desembermøtet til Det internasjonale sosialistiske byrået (i London den 13.-14. desember 1913) blei det vedtatt en resolusjon som ga byråets ledelse i oppdrag å kalle sammen et møte av representanter for "alle fraksjonene i arbeiderbevegelsen i Russland, også det russiske Polen, som anerkjenner partiprogrammet eller som har et program som er i samsvar med sosialdemokratenes program, for å utveksle oppfatninger om meningsforskjeller". Kautsky støtta denne resolusjonen, og påsto samtidig at det gamle sosialdemokratiske partiet i Russland var dødt. Det måtte bli gjenreist på grunnlag av de russiske arbeidernes behov for samling. I artikkelen sin, "En god resolusjon og en dårlig tale", undersøkte Lenin denne resolusjonen og kalte Kautskys tale for uhyrlig. (Se Samla verk, eng.utg., bind 19, s. 538-30.)
Del 3 - Augustblokka blir oppløst | Innhold | Toppen av siden | Del 5 - Trotskis likvidasjonistiske syn
Sist oppdatert
30 / 09 / 2000
rolf@marxists.org