Vladimir Lenin

Hovedetappene i bolsjevismens historie

Revolusjonens forberedelsesår (1903-1905). Overalt merker en at den store stormen nærmer seg. Alle klasser er i gjæring og forberedelse. I utlandet stiller emigrantpressen teoretisk alle revolusjonens grunnspørsmål. Representantene for de tre hovedklasser, de tre viktigste politiske strømninger - den borgerlig-liberale, den småborgerlig-demokratiske (som dekker seg bak den «sosialdemokratiske» og «sosialrevolusjonære» retningens skilt) og den proletarisk-revolusjonære - foregriper og forbereder i forbitret kamp mellom sine programmatiske og taktiske anskuelser den kommende åpne klassekamp. Alle spørsmål som massene i årene 1905-1907 og 1917-1920 førte væpnet kamp om, kan (og må) etterspores i sin kimeform i pressen på den tid. Men foruten de tre hovedretninger fins det selvfølgelig også et utall av mellom-, overgangs- og halve former. Eller rettere sagt: i kampen mellom presseorganene, partiene, fraksjonene og gruppene utkrystalliseres de ideologisk-politiske retninger som er virkelige klasseretninger. Klassene smir seg de åndelige og politiske våpen som er nødvendige for de kommende kamper.

Revolusjonsårene (1905-1907). Alle klasser trer åpent fram. Alle programmatiske og taktiske anskuelser prøves gjennom massenes aksjon. Streikekamper av et omfang, av en heftighet som verden aldri har sett før. Den økonomiske streik vokser over i politisk streik, den politiske streik i oppstand. Det innbyrdes forhold mellom det ledende proletariat og den ledende, vaklende, vankelmodige bondebefolkning settes på sin praktiske prøve. I den spontane utvikling av kampen oppstår sovjetene som organisasjonsform. Meningsbrytningene dengang om sovjetenes betydning foregriper den store kampen i 1917-1920. Vekslingen mellom parlamentariske og ikke-parlamentariske kampformer, mellom den taktikk å boikotte parlamentet og den å delta i parlamentet, mellom legale og illegale kampformer, liksom deres innbyrdes forhold og sammenheng - alt dette utmerker seg ved en forbausende innholdsrikdom. Når det gjelder massenes og ledernes, klassenes og partienes opplæring i den politiske vitenskaps grunnelementer, betyr hver måned av denne periode like mye som år med «fredelig» «konstitusjonell» utvikling. Uten «generalprøven» i 1905 ville oktoberrevolusjonens seier i 1917 ikke vært mulig.

Reaksjonsårene (1907-1910). Tsarismen har seiret. Alle revolusjonære og opposisjonelle partier er slått. Motløshet, demoralisering, splittelse, oppløsning, overløperi, pomografi istedenfor politikk. Øket hang til filosofisk idealisme; mystisisme som maske for kontrarevolusjonære stemninger. Men på samme tid er nettopp det store nederlag en effektiv og høyst nyttig lære for de revolusjonære partier og den revolusjonære klasse, en lære i historisk dialektikk, i forståelsen, evnen og kunsten å føre politisk kamp. I nøden lærer man sine venner å kjenne. Slagne arméer lærer godt.

Den seierrike tsarismen er nødt til i forsert tempo å rydde bort restene av det førborgerlige patriarkalske levesett i Russland. Den borgerlige utvikling i Russland går overordentlig raskt framover. Illusjonene om å stå utenfor klassene, over klassene, illusjonene om muligheten av å unngå kapitalismen, flyr fra hverandre som agner for vinden. Klassekampen trer fram på en helt ny og desto mer tydelig måte.

Revolusjonære partier må lære til bunns. De hadde lært å gå til angrep. Nå gjelder det å forstå at denne vitenskap må suppleres med en annen, med vitenskapen om den riktige måten 'a gjennomføre et tilbaketog på. De må forstå og den revolusjonære klasse lærer seg å forstå dette ved egen bitter erfaring - at man ikke kan seire, hvis man ikke har lært å foreta framstøtet riktig og trekke seg riktig tilbake. Av alle slagne opposisjonelle og revolusjonære partier var det bolsjevikene som tiltrådte sitt tilbaketog i best orden, med de minste tap for sin «armé», med sin kjerne best bevart, med minst (når det gjelder dybde og ulegelighet) splittelser, med minst demoralisering, med den største evne til å gjenoppta arbeidet så omfattende, riktig og energisk som mulig. Og dette oppnådde bolsjevikene bare fordi de skånselløst avslørte og feide vekk alle fraserevolusjonære, som ikke ville forstå at man må foreta tilbaketog, at man må forstå å gjennomføre tilbaketoget, at man ubetinget må lære å arbeide legalt i de mest reaksjonære parlamenter, i de mest reaksjonære faglige, kooperative, forsikrings- og andre organisasjoner.

Oppsvingsårene (1910-1914). Til å begynne med gikk oppsvinget utrolig langsomt, men seinere, etter begivenhetene i Lena-distriktet i 1912, litt hurtigere. Under overvinnelse av uhyre vanskeligheter fortrengte bolsjevikene mensjevikene, hvis rolle som borgerlige agenter i arbeiderbevegelsen ble utmerket forstått av hele borgerskapet etter 1905, og som derfor på tusen måter ble støttet av hele borgerskapet mot bolsjevikene. Men dette ville aldri ha lykkes for bolsjevikene, hvis de ikke hadde gjennomført den riktige taktikk å forene det illegale arbeid med ubetinget utnyttelse av de «legale muligheter». I den erkereaksjonære dumaen erobret bolsjevikene hele arbeiderkurien.

Den første imperialistiske verdenskrig (1914 - 1917). Den legale parlamentarisme gjør tross «parlamentets» ytterst reaksjonære karakter det revolusjonære proletariatets parti, bolsjevikene, overmåte verdifulle tjenester. De bolsjevikiske deputerte sendes i forvisning til Sibir. I emigrantpressen kommer alle avskygninger i oppfatningene hos sosialimperialismen, sosialsjåvinismen, sosialpatriotismen, den inkonsekvente og den konsekvente internasjonalismen, pasifismen og den revolusjonære fornektelse av de pasifistiske illusjoner, til fullt uttrykk. De lærde tåper og gamle kjerringer i Den 2. internasjonale, som hadde rynket foraktelig og hovmodig på nesen over de utallige «fraksjoner» i den russiske sosialismen og den forbitrede kampen dem imellom, klarte ikke, da krigen i alle fremskredne land hadde berøvet dem den lovpriste «legalitet», å organisere en bare tilnærmelsesvis så fri (illegal) meningsutveksling og en så fri (illegal) utforming av de riktige anskuelser som de russiske revolusjonære i Sveits og i en rekke andre land. Nettopp herigjennom viste de åpne sosialpatrioter og «kautskyanere» i alle land seg som de verste forrædere mot proletariatet. Og når bolsjevismen seiret i årene 1917-1920, så var en del av hovedårsakene til denne seier den at bolsjevismen allerede fra slutten av 1914 skånselløst hadde avslørt gemenheten, skjendigheten og nederdrektigheten hos sosialsjåvismen og «kautskyanismen» (som svarer til longuetismen i Frankrike), Det uavhengige arbeiderpartis og fabianernes anskuelser i England, Turatis og Italia osv.), mens massene siden ved egen erfaring mer og mer overbeviste seg om at bolsjevikenes standpunkter var riktige.

Den annen revolusjon i Russland (februar til oktober 1917). Tsarismens utrolige utlevdhet og avfeldighet hadde (som følge av den pinefulle krigs slag og byrder) skapt en uhyre ødeleggelseskraft, som rettet seg mot den. På noen dager forvandlet Russland seg til en demokratisk borgerlig republikk, som - under krigsforhold - var friere enn noe annet land i verden. Regjeringen ble - liksom i de helt «strengt parlamentariske» republikkene - dannet av de opposisjonelle og revolusjonære partiers ledere, slik at ry som leder for et opposisjonsparti i parlamentet, selv om det var i det aller mest reaksjonære, lettet en slik leders seinere rolle i revolusjonen.

Mensjevikene og de «sosialrevolusjonære» tilegnet seg på få uker glimrende alle metoder og manerer, alle argumenter og sofismer hos de européiske helter fra Den 2. internasjonale, ministersosialistene og det Øvrige opportunistiske pakk. Alt det vi nå leser om Scheidemann og Noske, om Kautsky og Hilferding, om Renner og Austerlitz, Otta Bauer og Fritz Adler, Turati og Longuet, fabianerne) og lederne for Det uavhengige arbeiderparti i England), alt dette forekommer oss (og er i virkeligheten) en kjedelig gjentakelse, en avliring av en velkjent og gammel melodi. Alt dette har vi allerede sett hos mensjevikene. Historien har tillatt seg en spøk og latt opportunistene i et tilbakeliggende land komme opportunistene i en rekke fremskredne land i forkjøpet.

Når alle Den 2. internasjonales helter har spilt fallitt og blamert seg i spørsmålet om sovjetenes og sovjetmaktens betydning og rolle, og når lederne for de tre meget viktige partier som er trådt ut av Den 2. internasjonale (nemlig det tyske uavhengige sosialdemokratiske parti, de franske longuetister og det engelske uavhengige arbeiderparti) har blamert seg særlig «oppsiktsvekkende» og rotet seg vekk i dette spørsmål, når de alle har vist seg å være slaver under det småborgerlige demokratis fordommer (fullstendig i samme ånd som småborgerne fra 1848 som kalte seg «sosialdemokrater»), så har vi allerede sett alt dette i mensjevikenes eksempel. Historien tillot seg den spøk å la sovjetene oppstå i 1905 i Russland, og fra februar til oktober 1917 å la dem bli forfusket av mensjevikene, som på grunn av manglende evne til å forstå sovjetenes rolle og betydning spilte bankerott, mens sovjetmaktens idé nå er oppstått i hele verden og med enestående hurtighet brer seg blant proletariatet i alle land. Og her spiller Den 2. internasjonales gamle ledere, som følge av sin manglende evne til å forstå sovjetenes rolle og betydning, overalt bankerott på samme måte som våre mensjeviker. Erfaringen har bevist at i noen overmåte vesentlige spørsmål for den proletariske revolusjon vil alle måtte gjennomgå det som Russland har gjennomgått.

Sin seierrike kamp mot den parlamentariske (i virkeligheten) borgerlige republikk og mot mensjevikene begynte bolsjevikene meget forsiktig, og forberedelsen var slett ikke enkel - stikk imot den oppfatning man nå ikke sjelden møter i Europa og Amerika. I begynnelsen av den omtalte periode oppfordret vi ikke til å styrte regjeringen, men forklarte at det var umulig å styrte den uten forutgående forandringer i sovjetenes sammensetning og stemning. Vi proklamerte ikke boikott av det borgerlige parlament, den konstituerende forsamling, men sa - etter vårt partis aprilkonferanse i 1917 sa vi det offisielt i partiets navn - at en borgerlig republikk med en konstituerende forsamling er bedre enn en slik republikk uten konstituerende forsamling, men at «arbeider- og bonderepublikken», sovjetrepublikken, er bedre enn en hvilken som helst borgerlig-demokratisk, parlamentarisk republikk. Uten en slik forsiktig, grundig, omhyggelig og langvarig forberedelse ville vi verken kunnet tilkjempet oss seieren i oktober 1917 eller hevdet denne seieren.