Vladimir Lenin

«Venstre»-kommunismen i tyskland lederne - partiet - klassen - massene

De tyske kommunistene som vi nå skal tale om, kaller seg ikke «venstre»-, men hvis jeg ikke tar feil - «prinsipiell opposisjon». Men at de viser alle symptomer på «radikalismens barnesykdom», det vil framgå av den videre utredning.

En liten brosjyre, som står på denne opposisjons standpunkt og som er utgitt av lokalorganisasjonen i Frankfurt am Main: «Kløvningen av Tysklands kommunistiske parti (Spartakusforbundet)», framstiller kjernen i denne opposisjons synsmåter i høyeste grad tydelig, nøyaktig, klart og kortfattet. Noen sitater vil være tilstrekkelig til å gjøre leserne kjent med karakteren av disse synsmåter:

«Det kommunistiske partiet er den mest resolutte klassekamps parti» ...
« ... Politisk danner denne overgangstid» (mellom kapitalisme og sosialisme) «det proletariske diktaturs periode ... »
«... Spørsmålet blir da hvem som må være diktaturets bærer - det kommunistiske parti eller den proletariske klasse? ... »
«Skal en prinsipielt tilstrebe det kommunistiske partis eller den proletariske klasses diktatur?!! . . .»

(Kursiven i sitatene er hele tiden tatt fra originalen.)

Videre blir Tysklands kommunistiske partis «sentral» av brosjyreforfatteren beskyldt for at den søker etter en utvei til koalisjon med Tysklands uavhengige sosialdemokratiske parti, og for at denne «sentral» bare har framkastet «spørsmålet om den prinsipielle anerkjennelse av alle politiske kampmidler», deriblant også av parlamentarismen, for å skjule sine virkelige og viktigste bestrebelser, som går ut på en koalisjon med de uavhengige. Og brosjyren fortsetter:

«Opposisjonen har valgt en annen vei. Den er av den oppfatning at spørsmålet om det kommunistiske partis herredømme og partiets diktatur bare er et spørsmål om taktikk. I hvert fall er det kommunistiske partis herredømme den siste form for ethvert partiherredømme. Prinsipielt må en gå inn for den proletariske klasses diktatur. Og alle partiets forholdsregler, dets organisasjon, dets kampform, dets strategi og taktikk må tilpasses deretter. I samsvar med dette må en med største bestemthet forkaste ethvert kompromiss med andre partier, enhver tilbakevenden til parlamentarismens kampformer, som historisk og politisk har overlevd seg selv, enhver manøvre- og kompromisspolitikk.» ... «De spesifikt proletariske metoder for den revolusjonære kamp må særlig framheves. Men for å sammenslutte de bredeste proletariske kretser og lag, som må opptre i den revolusjonære kamp under det kommunistiske partis ledelse, må det skapes nye organisasjonsformer på det bredeste grunnlag og med den videste ramme. Dette samlingspunktet for alle revolusjonære elementer er en arbeiderunion oppbygd på bedriftsorganisasjonens grunn. I den må alle arbeidere samles som følger parolen: ut av fagforbundene! Her formeres det kjempende proletariats bredeste kamprekker. Anerkjennelsen av klassekampen, av rådssystemet og diktaturet er tilstrekkelig for opptak. All ytterligere politisk oppdragelse av de kjempende masser og den politiske orientering i kampen er en oppgave for det kommunistiske parti, som står utenfor arbeiderunionen.»
« ... Det er følgelig to kommunistiske partier som står overfor hverandre:
Det ene, ledernes parti, som er innstilt på å organisere den revolusjonære kamp og dirigere den ovenfra, som går med på kompromisser og parlamentarisme for å skape slike situasjoner som vil tillate det å gå med i en koalisjonsregjering, i hvis hender diktaturet skulle befinne seg.
Det andre - massepartiet, som venter oppsvinget i den revolusjonære kamp nedenfra, som bare kjenner og anvender en eneste målbevisst metode for denne kamp, som forkaster alle parlamentariske og opportunistiske metoder. Denne eneste metode er den hensynsløse omstyrtning av borgerskapet for deretter å grunnlegge det proletariske klassediktatur for å virkeliggjøre sosialismen ... »
« ... Der ledernes diktatur - her massenes diktatur! Slik lyder vår parole.»

Dette er de vesentligste teser som karakteriserer synsmåtene til opposisjonen innenfor Tysklands kommunistiske parti.

Enhver bolsjevik som bevisst har deltatt i bolsjevismens utvikling siden 1903 eller iakttatt den på nært hold, vil når han leser disse betraktninger straks si: «Hva er dette for noe gammelkjent sludder! Hva er dette for noe «radikalt» barneprat!»

Men la oss se nærmere på disse betraktninger.

Allerede problemstillingen: «Partiets diktatur eller klassens diktatur? Ledernes diktatur (parti) eller massenes diktatur (parti)» vitner om en ganske utrolig og håpløs begrepsforvirring. Folkene anstrenger seg for å utpønske noe helt enestående og blir latterlig i sin spissfindighet. Det er alminnelig kjent at massene deler seg i klasser; - at en bare kan stille massene og klassene opp mot hverandre, hvis en stiller det overveldende flertall overhodet, ikke inndelt etter sin stilling i den samfunnsmessige produksjonsordning, opp mot de kategorier som inntar en særskilt stilling i den samfunnsmessige produksjonsordning: - at klassene i alminnelighet og i de fleste tilfelle, iallfall i de moderne siviliserte land, ledes av politiske partier; at de politiske partier som regel ledes av mer eller mindre faste grupper av de mest autoritative, innflytelsesrike, erfarne personer som er valgt til de mest ansvarsrike poster og som kalles ledere. Alt dette hører til abc'en. Alt dette er enkelt og klart. Hvorfor må man istedenfor dette bruke et kaudervelsk, et nytt kunstspråk? På den ene side er disse folk tydeligvis blitt forvirret ved at de er kommet opp i en situasjon hvor den hurtige omveksling mellom legalitet og illegalitet for partiet forstyrrer det vanlige, normale, enkle forhold mellom ledere, partier og klasser. I Tyskland, som også i de andre europeiske land, har en vent seg altfor mye til legaliteten, til det frie og regelbundne valg av «ledere» gjennom regelmessige partikongresser, til den bekvemme kontroll av partiets klassesammensetning gjennom parlamentsvalg, møter, pressen, stemningen innenfor fagorganisasjonen og andre sammenslutninger osv. Da en på grunn av revolusjonens stormende forløp og borgerkrigens utvikling måtte oppgi denne vanen og hurtig begynne å skifte over fra legalitet til illegalitet, til å kombinere legalitet og illegalitet, til de «ubekvemme», «udemokratiske» metoder med utsondring eller dannelse eller bibehold av «ledergrupper», da ble disse folkene forvirret og ga seg til å spekulere ut den mest utrolige galskap. Sannsynligvis er de hollandske «tribunistene», som har hatt det uhell å være født i et land med de tradisjoner og forutsetninger som en særlig privilegert og særlig stabil legalitet gir folk som aldri har vært på omskiftningen mellom legalitet og illegalitet, selv blitt forvirret og har hjulpet til med disse meningsløse påfunn.

På den annen side kan en her ganske enkelt konstatere en ugjennomtenkt og usammenhengende anvendelse av vår tids «mote»slagord om «massen» og lederne». De har hørt og innprentet seg mye om angrep på «lederne» og om motsetningen mellom lederne og «massen». Men å tenke etter sammenhengen og komme til klarhet i saken - det har de ikke greid.

Motsetningen mellom «lederne» og «massen» kom i alle land særlig klart og skarpt til uttrykk ved slutten av den imperialistiske krig og etter den. Grunnårsakene til denne foreteelse har Marx og Engels forklart mange ganger i årene 1852 - 1892 med England som eksempel. Englands monopolstilling utskilte et småborgerlig opportunistisk «arbeideraristokrati» fra «massen». Lederne for dette arbeideraristokrati gikk stadig over på borgerskapets side, ble - direkte eller indirekte - underholdt av dette. Marx vant seg et ærefullt hat hos dette pakket fordi han åpent brennemerket dem som forrædere. Den nyeste imperialisme (det 20. århundres) skapte for noen fremskredne land en privilegert monopolstilling, og på denne basis utviklet seg overalt innen Den 2. internasjonale de forræderske lederne, opportunistene og sosialsjåvinistenes type, som forfekter interessene til sitt laug, til sitt lille lag av arbeideraristokrati. Det skapes en kløft mellom de opportunistiske partier og «massene», dvs. de bredeste arbeidende lag, flertallet, de dårligst lønnede arbeiderne. Det revolusjonære proletariats seier er umulig uten kamp mot dette onde, uten å avsløre, brennemerke og drive ut de opportunistiske, sosialforræderske lederne. En slik politikk har Den 3. internasjonale begynt å føre.

Det er latterlig meningsløst og dumt av denne grunn å gå så vidt at en stiller massenes diktatur i det hele tatt opp som en motsetning til ledernes diktatur. Særlig komisk et det at istedenfor de gamle lederne, som holder fast ved allment menneskelige meninger, når det er spørsmål om enkle ting, skyves i virkeligheten (under dekke av parolen: «ned med lederne!») nye ledere som snakker bare tøys og sludder, i forgrunnen. Slike er i Tyskland Lauffenberg, Wolfheim, Horner, Karl Schrbder, Friedrich Wendel, Karl Erler*. Den sistnevntes forsøk på å «utdype» spørsmålet og i det hele tatt å proklamere de politiske partiers overflødighet og «borgerlighet», allerede dette er herkulessøyler av meningsløshet, som en bare må riste på hodet av. Her får en sannelig se hvordan det av en liten feil alltid kan gjøres en uhyre stor, når en turer fram med den, når en vil gi en dyp begrunnelse for den «ut i dens ytterste konsekvenser».

Partiet og partidisiplinen forkastes - dithen er en altså kommet innenfor opposisjonen. Men dette betyr det samme som proletariatets fullstendige avvæpning til fordel for borgerskapet. Det er ensbetydende med nettopp den småborgerlige splittelse, vakling, manglende evne til konsekvens, til samling, til enhetlig handling, som unngåelig ødelegger enhver proletarisk revolusjonær bevegelse hvis en lar det skure. Å fornekte partiet betyr fra kommunismens standpunkt å gjøre et sprang fra terskelen til kapitalismens sammenbrudd ( i Tyskland) ikke til den laveste og ikke til den midtre, men til den høyeste fase av kommunismen. Vi i Russland gjennomlever G det tredje år etter at borgerskapet er styrtet) de første skritt av overgangsstadiet fra kapitalismen til sosialismen eller til det laveste stadium av kommunismen. Klassene består fremdeles, og vil overalt vedbli å bestå i en årrekke etter proletariatets erobring av makten. Muligens vil denne frist bli kortere i England, hvor det ikke fins bønder (men dog småeiere!). Å oppheve klassene det betyr ikke bare å fordrive godseierne og kapitalistene, det gjorde vi forholdsvis lett - det betyr også å avskaffe de små vareprodusentene, men dem kan en ikke fordrive, ikke undertrykke, dem må en komme til forståelse med, dem kan (og må) en bare gjennom et meget langvarig, langsomt og forsiktig organisatorisk arbeid omdanne og oppdra på nytt. De omgir proletariatet på alle kanter med en småborgerlig atmosfære, gjennomsyrer det og demoraliserer det med denne atmosfæren (framkaller stadig innenfor proletariatet tilfelle av tilbakefall til småborgerlig karakterløshet, splittelse, individualisme, omslag fra begeistring til motløshet. Innenfor proletariatets politiske parti er den strengeste sentralisering og disiplin nødvendig for her å holde stand, for riktig, framgangsrikt, seierrikt å gjennomføre proletariatets organisatoriske rolle (som er dets hovedrolle). Proletariatets diktatur er en hårdnakket kamp, en blodig og ublodig, voldelig og fredelig, en militær og økonomisk, en pedagogisk og administrativ kamp mot det gamle samfunnets krefter og tradisjoner. Makten i de mange millioner og atter millioners vaner er den frykteligste makt. Uten et jernhårdt og i kamp stålsatt parti, uten et parti som nyter tillit hos alt det som er ærlig i denne klassen, uten et parti som forstår å følge massenes stemning og innvirke på den, er det umulig å føre en slik kamp med framgang. Det å beseire det sentraliserte borgerskapet er tusen ganger lettere å «-beseire». millioner og atter millioner av småeiere. Men disse skaper gjennom sin daglige, hverdagslige, uanselige, umerkbare oppløsnings virksomhet de samme resultater som dette borgerskapet trenger, som gjenoppretter borgerskapets makt. Den som bare i minste monn svekker den jernhårde disiplin i proletariatets parti (særlig under dets diktatur), han hjelper i virkeligheten borgerskapet mot proletariatet.

Ved siden av spørsmålet om lederne - partiet - klassen - massen må en stille spørsmålet om de «reaksjonære» fagforbund. Men først tillater jeg meg enda noen sluttbemerkninger på grunnlag av vårt partis erfaringer. Angrep på «ledernes diktatur» har stadig forekommet i vårt parti. De første angrep av dette slaget som jeg husker var i 1895, da partiet formelt ennå ikke eksisterte, men da en sentral gruppe i Petersburg allerede begynte å ta form og måtte overta ledelsen av distriktsgruppene. På vårt partis 9. kongress G april 1920) fantes det en liten opposisjon, som også opptrådte mot «ledernes diktatur», «oligarkiet», osv. Derfor er det ikke noe merkverdig, ikke noe nytt, ikke noe skrekkinngytende ved «venstrekommunismens» «barnesykdom» hos tyskerne. Sykdommen går over uten fare, og organismen blir etterpå til og med sterkere. Den hurtige veksling mellom legalt og. illegalt arbeid, som var forbundet med nødvendigheten av spesielt å «gjemme» nettopp generalstaben, nettopp lederne og la dem opptre i særlig grad konspirativt, førte på den annen side stundom til ytterst farlige foreteelser hos oss. Den verste av dem var at en provokatør, Malinovskij, i 1912 kom inn i bolsjevikenes sentralkomité. Han forrådte mange av de beste og mest hengivne kamerater, sendte dem i tukthus og framskyndte manges død. Når han ikke fikk gjort enda større skade, så var det fordi vi hadde et riktig forhold mellom legalt og illegalt arbeid. For å vinne vår tillit måtte Malinovskij, som medlem av partiets sentralkomité og som dumamedlem hjelpe oss med å gi ut legale dagblad, som også under tsarismen forsto å føre kampen mot mensjevikenes opportunisme og i en passende tilslørt form forkynne bolsjevismens grunnsetninger. Mens Malinevskij med den ene hånd sendte dusinvis av bolsjevismens beste menn i forvisning og døden, måtte han med den annen hånd hjelpe til med å oppdra titusener av nye bolsjeviker ved hjelp av den legale presse. Denne kjensgjerning burde grundig overveies av de tyske (og også de engelske, amerikanske, franske og italienske) kamerater som nå står foran den oppgave å lære å utføre revolusjonært arbeid i de reaksjonære fagforeninger*.

I mange land, og deriblant de mest fremskredne, sender borgerskapet nå uten tvil spioner inn i de kommunistiske partiene og kommer til å fortsette med det. Et av midlene i kampen mot denne faren er en klok kombinasjon av legalt og illegalt arbeid.

* «Kommunistiche Arbeiterzeitung», Hamburg, 7. februar 1920, nr. 32, «Partiets oppløsning» av Karl Erler: «Arbeiderklassen kan ikke knuse den borgerlige stat uten å tilintetgjøre det borgerlige demokrati, og den kan ikke tilintetgjøre det borgerlige demokrati uten å slå partiene i stykker».

De mest forvirrede hjerner blant de romanske syndikalister og anarkister kan være tilfreds: solide tyskere, som tydeligvis anser seg for å være marxister (K. Erler og K. Horner beviser gjennom sine artikler i den omtalte avis særlig grundig at de anser seg for solide marxister, og særlig komisk sier de utrolige galskaper, som røper at de ikke har forstått marxismens abc), går så vidt at de sier helt upassende ting. Anerkjennelsen av marxismen alene er ikke nok til å frita noen for feil. Det vet vi russere særlig godt, for hos oss var marxismen særlig ofte «mote».
tekst

* Malinovskij var i krigsfangenskap i Tyskland. Da han under bolsjevikenes regjering vendte tilbake til Russland, ble han straks stilt for retten og skutt av våre arbeidere. Mensjevikene hadde rettet særlig ondsinnete angrep mot oss for våre feil som besto i at vi hadde en provokatør i partiets sentralkomité. Men da vi forlangte av Kerenski at dumapresidenten Rodsianko, skulle arresteres og dømmes fordi Rodsianko allerede før krigen hadde visst om Malinovskijs provokatoriske virksomhet og ikke hadde meldt fra om dette til «trudovikene» og arbeiderne i dumaen, da fikk vi ingen støtte for vårt krav hos mensjevikene eller de sosialrevolusjonære, som sammen med Kerenski deltok i regjeringen. Rodsianko fikk bli på frifot og gikk senere uhindret over til Denikin.
tekst