MIA > Norsk > Marx / Engels
Skrevet av Marx i Brüssel våren 1845 i notisboka hans fra 1844-47 under overskrifta 1. ad Feuerbach. Offentliggjort av Engels første gang i 1888, som bilag til Engels' skrift Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien. Engels hadde gjort noen redaksjonelle endringer i tesene. Her gjengis først en oversettelse av originalmanuset til Marx, deretter en oversettelse av tesene med de redaksjonelle endringene til Engels(begge fra Friedrich Engels "Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien",Forlaget Oktober, Oslo 1981, oversettelse av Bjørn Thommesen) og en oversettelse fra Pax Forlag ('Det beste av Karl Marx [sic!] - Tekster i utvalg ved Fredrik Engelstad" (Pax Forlag A/S, Oslo 1992)
Tilgjengelig på flere språk og tysk original-tekst
Hovedmangelen med all materialisme hittil (Feuerbachs medrekna), er at gjenstanden, virkeligheten, det sansemessige, bare blir fatta i form av objekt eller anskuelse; men ikke som sansende menneskelig virksomhet, praksis; ikke subjektiv. Derfor var det at den virksomme sida blei utvikla av idealismen, og ikke av materialismen, men abstrakt, fordi idealismen sjølsagt ikke kjenner den virkelige, sansemessige virksomheten som sådan. Feuerbach vil ha sansbare objekter som virkelig er forskjellig fra tankeobjektene; men han oppfatter ikke sjøl den menneskelige virksomheten som objektiv virksomhet. I «Kristendommens vesen» ser han derfor bare den teoretiske innstillinga som den virkelig menneskelige, mens praksis bare blir forstått og fastholdt i sin skitten-jødiske framtoning. Han forstår derfor ikke betydningen av den «revolusjonære», den «praktisk-kritiske» virksomheten.
Spørsmålet om den menneskelige tenkningen er objektivt sann - er ikke et teoretisk, men et praktisk spørsmål. I praksis må mennesket bevise sannheten, dvs. virkeligheten og makta, det dennesidige i tenkningen sin. Striden om tenkningen er virkelig eller ikke-virkelig - når tenkningen er isolert fra praksis - er et reint skolastisk spørsmai.
Den materialistiske læra om forandring av omstendighetene og oppdragelsen, glømmer at omstendighetene må endres av menneskene og at oppdrageren sjøl må bli oppdratt. Derfor må den dele samfunnet i to deler, der den ene delen er heva over den andre.
Sammenfallet av endring i omstendighetene og den menneskelige virksomheten eller det at menneskene forandrer seg sjøl, kan bare fattes og forstås fornuftsmessig som revolusjonær praksis.
Feuerbach går ut fra den religiøse sjølfremmedgjøringa, fordoblinga av verden i en religiøs og en verdslig verden. Arbeidet hans består i å oppløse den religiøse verden i sitt verdslige grunnlag. Men at det verdslige grunnlaget river seg løs fra seg sjøl og festner seg som et sjølstendig rike i skyene, det kan bare forklares med at dette verdslige grunnlaget er splitta i seg sjøl og motsier seg sjøl. Dette må altså både bli forstått i seg sjøl i sin motsigelse og bli praktisk revolusjonert. F.eks., nå som en har oppdaga at den jordiske familien er hemmeligheten bak den himmelske, må den førstnevnte sjøl tilintetgjøres teoretisk og praktisk.
Feuerbach er utilfreds med abstrakt tenkning, og vil ha anskuelse. Men han forstår ikke sanseligheten som praktisk sansende virksomhet av mennesket.
Feuerbach løser opp det religiøse vesen i det menneskelige vesen. Men det menneskelige vesen er ikke noe iboende abstrakt i enkeltindividet. I virkeligheten er det summen av de samfunnsmessige forholda.
Feuerbach, som ikke går inn på kritikken av dette virkelige vesenet, blir derfor tvunget til:
1. å abstrahere fra historias gang og fastsette det religiøse gemyttet for seg og forutsette et abstrakt - isolert - menneskelig individ;
2. derfor kan vesen bare bli fatta som «art», som den indre, stumme allmennhet som naturlig binder de mange individene sammen.
Feuerbach ser derfor ikke at «det religiøse gemyttet» sjøl er et samfunnsmessig produkt og at det abstrakte individet som han analyserer, tilhører ei bestemt samfunnsform.
Alt samfunnsmessig liv er vesentlig praktisk. Alle mysterier som forleder teorien til mystisisme finner sin fornuftige løsning i den menneskelige praksisen og i forståelsen av denne praksisen.
Det høgeste den anskuende materialismen kommer til, dvs. den materialismen som ikke forstår det sansernessige som praktisk virksomhet, er anskuelsen av enkeltindivider og av det borgerlige samfunnet.
Standpunktet til den gamle materialismen er det borgerlige samfunnet, standpunktet til den nye er menneskesamfunnet eller den samfunnsmessige menneskeheten.
Filosofene har bare tolka verden forskjellig, det det kommer an på, er å forandre den.
Hovedmanglen med all materialisme hittil - Feuerbachs medrekna - er at gjenstanden, virkeligheten, det sansemessige bare blir fatta i form av objekt eller anskuelse; ikke som menneskelig sansende virksomhet, praksis;- ikke subjektiv. Derfor skjedde det at den virksomme sida blei utvikla av idealismen og ikke av materialismen - men bare abstrakt, for idealismen kjenner naturligvis. ikke den virkelige, sansemessige virksomheten som sådan. Feuerbach vil ha sansbare objekter som virkelig er forskjellige fra tankeobjektene; men han fatter ikke sjøl den menneskelige virksomheten som obektiv virksomhet. I «Kristendommens vesen» ser han derfor bare den teoretiske innstillinga som den virkelig menneskelige, mens praksis bare blir forstått og fastholdt i sin skitten-jødiske framtoning. Han forstår derfor ikke betydningen av den «revolusjonære», den «praktisk-kritiske» virksomheten.
Spørsmålet om den menneskelige tenkningen er objektivt sann, er ikke et teoretisk, men et praktisk spørsmål. I praksis må mennesket bevise sannheten, dvs. virkeligheten og makta, det dennesidige i tenkningen si. Striden om ei tenkning er virkelig eller ikke-virkelig, når denne tenkningen er isolert fra praksis, er et reint skolastisk spørsmål.
Den materialistiske læra om at menneskene er produkter av omstendigheter og oppdragelse, og at endra mennesker altså er produkter av andre omstendigheter og endra oppdragelse, glømmer at omstendighetene nettopp blir forandra av mennesket og at oppdrageren sjøl må bli oppdratt. Den kommer derfor nødvendigvis til å dele samfunnet i to deler, og av dem er den ene heva over samfunnet (som f.eks. hos Robert Owen).
Sammenfallet av endring i omstendighetene og den menneskelige virksomheten kan bare bli fatta og forstått fornuftsmessig som omveltende praksis.
Feuerbach går ut fra den religiøse sjøl-fremmedgjøringa, fordoblinga av verden i en religiøs, forestilt verden og en virkelig verden. Arbeidet hans består i å oppløse den religiøse verden i sitt verds lige grunnlag. Han overser at etter at dette arbeidet er fullført, står hovedsaka igjen å gjøre. Den kjensgjerningen at det verdslige grunnlaget hever seg over seg sjøl og fester seg i skyene som et sjølstendig rike, kan nemlig nettopp bare forklares med at dette verdslige grunnlaget er splitta i seg .sjøl og motsier seg sjøl. Dette må altså sjøl for det første bli forstått i sin motsigelse og så bli praktisk revolusjonert ved at motsigelsen blir overvunnet. Etter at det f.eks. blei oppdaga at hemmeligheten bak den hellige familien var den jordiske, må nå den førstnevnte sjøl bli kritisert teoretisk og omvelta i praksis.
Feuerbach er utilfreds med abstrakt tenkning og appellerer til den sansemessige anskuelsen. Men han fatter ikke det sansemessige som praktisk sansende virksomhet av mennesket.
Feuerbach løser opp det religiøse vesen i det menneskelige vesen. Men det menneskelige vesen er ikke noe iboende abstrakt i enkeltindividet. I virkeligheten er det summen av de samfunnsmessige forholda.
Feuerbach, som ikke går inn på kritikken av dette virkelige vesenet, blir derfor tvunget til:
1. å abstrahere fra historias gang og fastholde det religiøse gemyttet for seg og forutsette et abstrakt - isolert - menneskelig individ;
2. hos han kan derfor det menneskelige vesen bare bli fatta som «art», som den indre, stumme allmennheten som bare naturlig binder de mange individene sammen.
Feuerbach ser derfor ikke at det «religiøse gemyttet» er et samfunnsmessig produkt, og at det abstrakte individet som han analyserer, i virkeligheten tilhører ei bestemt samfunnsform.
Det samfunnsmessige livet er vesentlig praktisk. Alle mysterier som forleder teorien til mystisisme, finner sin fornuftige løsning i den menneskelige praksisen og i forståelsen av denne praksisen.
Det høgeste den anskuende materialismen driver det til, dvs. den materialismen som ikke forstår det sansernessige som praktisk virksomhet, er anskuelsen av enkeltindivider i det «borgerlige samfunnet».
Standpunktet til den gamle materialismen er det «borgerlige» samfunnet; standpunktet til den nye materialismen er menneskesamfunnet, eller den samfunnsgjorte menneskeheten. 11.
Filosofene har bare tolka verden forskjellig; men det det kommer an på, er å forandre den.
Etter den teksten Engels offentliggjorde i 1888.
Hovedmangelen ved all materialisme hittil - Feuerbachs medregnet - er at tingen, virkeligheten, sanseerfaringenes verden, bare oppfattes som objekt eller anskuelse; ikke som konkret menneskelig virksomhet, praksis; ikke subjektivt. Derfor ble den virksomme siden utviklet abstrakt av idealismen, i motsetning til materialismen - idealismen kjenner ikke den virkelige, kon- krete virksomhet som sådan. Feuerbach vil ha sanselige objekter, som virkelig er forskjellige fra tankeobjektene; men han oppfatter ikke den menneskelige virksomhet selv som objektiv virksomhet. Han betrakter der- for i «Wesen des Christentums» bare den teoretiske innstilling som det ekte menneskelige, mens praksis oppfattes og fastholdes bare i sin skittent jødiske uttrykksform. Han forstår derfor ikke betydningen av den «revolu- sjonære», den «praktisk-kritiske» virksomhet.
Spørsmålet om hvorvidt den menneskelige tenkning kan tilkjennes objektiv sannhet, er ikke et teoretisk, men et praktisk spørsmål. I praksis må mennesket bevise sin tenknings sannhet, dvs. dens virkelighet og makt, dens dennesidighet. Striden om tenkningens virkelighet eller ikke-virkelighet - hvor tenkningen er isolert fra praksis - er et rent skolastisk spørsmål.
Den materialistiske læren om omstendighetenes forandring og oppdragelsen glemmer at omstendighetene må forandres av menneskene og at oppdrageren selv må oppdras. Den må derfor dele opp samfunnet i to deler, hvorav den ene er opphøyet over samfunnet.
Dette at forandring av omstendighetene og den menneskelige virksomhet eller selvforandring faller sammen, kan bare oppfattes og rasjonelt forstås som revolusjonær praksis. 4
Feuerbach går ut fra den religiøse selv-fremmedgjøring som en kjensgjerning, fra verdens dobbelthet som en religiøs og en jordisk verden. Hans arbeid består i å oppløse den religiøse verden i dens jordiske grunnlag. Men at det Jordiske grunnlag løsriver seg fra seg selv og lager seg et selvstendig rike i skyene, lar seg bare forklare ut fra dette jordiske grunnlags opprevethet og selvmotsigelse. Selve dette grunnlag må altså både forstås i sin motsigelse og revolusjoneres praktisk. Etter at f.eks. den Jordiske familie er avslørt som hemmeligheten bak den hellige familie, må den første selv tilintetgjøres teoretisk og praktisk.
Feuerbach, som ikke er tilfreds med den abstrakte tenkning, ønsker anskuelsen; men han oppfatter ikke sansemessigheten som praktisk menneskeligsanselig virksomhet.
Feuerbach oppløser det religiøse vesen i det menneskelige vesen. Men det menneskelige vesen er ikke noe abstrakt som er knyttet til det enkelte individ. I sin virkelighet er det totaliteten av de samfunnsmessige forhold.
Feuerbach, som ikke går inn på noen kritikk av dette virkelige vesen, er derfor nødt til
1) å subtrahere fra det historiske forløp og å fiksere det religiøse sinn for seg, og å forutsette et abstrakt - isolert - menneskelig individ;
2) vesenet kan derfor bare oppfattes som «art», som en indre, stum alminnelighet som forbinder de mange individer på en naturlig måte.
Feuerbach ser derfor ikke at det «religiøse sinn» selv er et samfunnsmessig produkt og at det abstrakte individ som han analyserer, hører til en bestemt samfunnsform.
Alt samfunnsmessig liv er vesentlig praktisk. Alle mysterier som forleder teorien til mystisisme, finner sin rasjonelle løsning i den menneskelige praksis og i forståelsen av denne praksis.
Det høyeste den anskuende materialisme driver det til, dvs. den material- isme som ikke begriper sansernessigheten som praktisk virksomhet, er en beskuelse av de enkelte individer og av det borgerlige samfunn.
Den gamle materiallsmes standpunkt er det borgerlige samfunn, den nye materialismes standpunkt er det menneskelige samfunn eller den samfunns- messige menneskehet.
Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det kommer an på å forandre den.
30 / 09 / 2000